På parti med markedsmekanismen

2. mai 2011

Små lønnsforskjeller er en av årsakene til at mange med nedsatt arbeidsevne ikke er i jobb. Må likhetstanken i den norske modellen forkastes for at flere uføre kan bli yrkesaktive?

Rektor Tom Colbjørnsens kronikk i Dagens Næringsliv 02.05.2011

Rektor ved Handelshøyskolen BI Tom COlbjørnsenNAV innledet årets påske med å offentliggjøre ny statistikk over antall uførepensjonister. De som hadde håpet at Avtalen om et inkluderende arbeidsliv etter ti års virke skulle ha redusert andelen uføre må fortsatt smøre seg med tålmodighet.  Uføreandelen ligger konstant på 9.5 prosent. Rekrutteringen av nye uførepensjonister er omtrent på samme nivå i 2010 som i 2003. Den kraftige veksten i antallet unge på uførepensjon, som har vart siden midten av 1990 – tallet, ser ikke ut til å avta.

Offentlige tiltak spiller en viktig rolle i bestrebelsene på å redusere antall uføre. Til syvende og sist er det imidlertid opp til hver enkelt borger å velge hvordan de vil tilpasse seg i grensesnittet mellom trygd og arbeid. På samme måte er det opp til de enkelte arbeidsgivere å bestemme hvem de vil ansette.  Politiske vedtak og støtteordninger påvirker valgene, men kan ikke i seg selv redusere uføreandelen. 

En politikk som ikke lar seg forene med borgernes og arbeidsgivernes egne agendaer virker ofte mot sin hensikt. Velferds- og arbeidsmarkedsforskningen har mange eksempler på tiltak som gir næring til uttrykket ”veien til helvete er brolagt med gode hensikter”. Sjenerøse støtteordninger som i seg selv virker rettferdige gjør det lettere for mottakerne å havne i velferdsfeller, og tilpasse seg et liv som passive trygdemottakere. Krav om spesielt tilrettelagte arbeidsplasser gjør at personer med redusert arbeidsevne lettere kan fungere i jobb, samtidig som det gjør slike arbeidstakere dyrere, og det blir mer fristende for arbeidsgiverne å erstatte dem med andre.

Offentlige tiltak må forholde seg til at arbeidsmarkedet er nettopp det –  et marked. På samme måte som i andre markeder vil prisen, i dette tilfellet lønnen, påvirke aktørenes atferd. Det er selvsagt alt for enkelt å gjøre dette til et spørsmål bare om lønn. Til det er både arbeidsgiveres og folk flests motivasjoner for mangfoldige og sammensatte. Men like galt som det vil være å si at tilpasningene bare styres av lønn, vil det være å se helt bort fra lønnens betydning. 

Unge som ikke får fotfeste i arbeidslivet kjennetegnes ofte av avbrutt skolegang og manglende arbeidserfaring. De er kostbare å ansette sammenlignet med kandidater som har relevant kompetanse. Dels er opplæringskostnadene større. Samtidig er lønnsforskjellene mellom ufaglærte og faglærte små i Norge. Dette gjør det fristende for bedriftene å ansette erfarne og ferdig utdannede kandidater i jobber som like godt kunne vært utført av ufaglærte nybegynnere. Unge med avbrutt skolegang og mangel på yrkeserfaring stenges dermed ute, og kan lett ende opp i ”uførekarrierer”.

Små lønnsforskjeller vil dermed være med å stenge personer med lite utdanning og erfaring ute fra arbeidslivet. Samtidig er likhet en av kronjuvelene i ”den norske modellen”. Finnes det en måte å korrigere for slike negative effekter av små forskjeller på, uten å provosere den norske samfunnsordenen for sterkt?

For en del år tilbake deltok jeg i et regjeringsoppnevnt utvalg som foreslo å revidere tariff- og avtaleverket med sikte på å opprette spesielle opplærings- og treningsstillinger i det ordinære arbeidslivet for unge mennesker med lite utdanning og arbeidserfaring. Disse skulle ha lavere lønn enn andre stillinger. Til gjengjeld skulle bedriftene forplikte seg til å oppfylle mål for opplæring og trening (NOU 1994:3). Utvalgets innstilling havnet uvanlig raskt i arkivskuffen, selv til en NOU å være. Erfaringen tyder på at endringer i tariffsystemene og partene i arbeidslivet neppe representerer den mest konstruktive arenaen for å korrigere de utestengende effektene av små lønnsforskjeller.

Annerledes stiller det seg med såkalt tidsubestemt lønnstilskudd (TULT) til arbeidsgivere. Ordningen innfører insentiver som korrigerer for utestengende effekter av små lønnsforskjeller, men uten at arbeidsgiverne eller ansatte må ta regningen, og uten at ”den norske modellen” med sine små lønnsforskjeller provoseres. Tiltaket skal kompensere bedriftene for merkostnaden de påføres ved å ansette personer med varig redusert arbeidsevne. Det er særlig rettet inn mot personer som har uførestønad som alternativ.  Arbeidsgiverne kan få refundert opp til ¾ av lønnen første året, og 2/3 i påfølgende år. De som ansettes får fast jobb, og har samme lønn, rettigheter og plikter som andre.

Øystein Spjelkavik ved AFI har evaluert en tidlig variant av ordningen. Han konkluderte med at denne typen økonomiske virkemidler kan fungere etter hensikten, men at det kreves oppfølging av de involverte. En nyere evaluering utført av blant annet Oxford Research og tyder på at lønnstilskudd primært forebygger uførepensjon for personer med høy uføregrad (65 – 100 prosent).

Økonomiske insentiver kan med fordel spille en langt større rolle i bestrebelsene på å få flere med nedsatt arbeidsevne i jobb. 

 

Du kan også se alle nyheter her.