Selvbindingens dilemmaer

27. juni 2011

Er det mulig i et demokrati å binde seg til langsiktige formål gjennom handlingsregelen, spør rektor Tom Colbjørnsen i sin kronikk i Dagens Næringsliv.

Kronikk i Dagens Næringsliv 27. juli 2011:

På samme måte som Odyssevs lot seg binde til masten for å holde stø kurs tvers gjennom farlige fristelser, forsøker mange politikere å binde seg til langsiktige formål gjennom handlingsregler. Er dette mulig i et demokrati?

Hverdagslivet er fullt av eksempler på såkalt selvbinding, der man frivillig begrenser sin egen handlefrihet. De som vet med seg selv at de fristes til å kjøre bil i påvirket tilstand, kan be en venn om å gjemme bilnøkkelen neste gang de er på fest. De som skal slutte å røyke kan sørge for å la mange få vite om det, slik at faren for å tape ansikt gjør det sosialt kostbart å sprekke.

Det er mange eksempler på tilsvarende mekanismer i det politiske liv.

• Handlingsregelen setter en grense for hvor mye politikerne kan bruke av ”Oljefondet”. Dermed motstår de fristelsen til å føre en lettsindig budsjettpolitikk.
• Statens prinsipper for god eierstyring tilsier at politikerne lar være å blande seg inn i den daglige ledelsen av selskapene. Dette forhindrer at hyppige endringer i den politiske dagsorden skaper uforutsigbare rammebetingelser for virksomhetene.
• Politikerne avstår myndighet til uavhengige forvaltningsorganer i enkeltsaker, for eksempel asylsøknader. Saksbehandlingen skjermes dermed mot politisk støy og press som kunne gått ut over rettssikkerhet og likebehandling.

Den norske filosofen Jon Elster har viet selvbinding stor oppmerksomhet, spesielt i bøkene ”Ulysses and the Sirens” og ”Ulysses Unbound”. Som titlene antyder er analysene inspirert av eposet om Odyssevs tiårige sjøreise på vei hjem fra den trojanske krig. Underveis skulle han passere Sirenenes øy. Mange tidligere sjøfarere hadde blitt ledet inn mot øyen av uimotståelig vakker sang, for så å bli knust mot livsfarlige klipper.  Odyssevs kjente imidlertid både til faren, og til sine egne svakheter for Sirenenes sang. Han fikk derfor mannskapet til å binde seg til masten og putte voks i ørene, slik at de ikke kunne høre hans kommando om å løsne tauene når sangen nådde skipet. Slik lyktes de med å holde de stø kurs.  

Odyssevs lot seg ikke bare binde til masten. Han sørget også for at han ikke kunne ombestemme seg. Begge deler måtte være på plass for at selvbindingen skulle bli effektiv. Det ville ikke hjulpet å bli bundet til masten, dersom han kunne kommandert noen til å slippe seg fri når fristelsene tok overhånd. På dette punktet glipper imidlertid analogien til politikken.

Det finnes ingen ekstern makt med absolutt myndighet til å hindre politikerne fra å endre reglene og ordningene som de har bundet seg til. I demokratiske samfunn er valgte politikere samfunnets øverste beslutningstakere. Som Jon Elster sier: ”…there is nothing external to society”. Politikerne står selv fritt til å løsne de tauene som binder dem til masten. Utfordringen for politikerne ligger ikke i viljen til å binde seg, men til å la være å ombestemme seg når det oppstår politisk støy og press rundt enkeltsaker.

Derfor legger stortingsrepresentanter press på næringsministeren for å få han til å bryte prinsippene for eierstyring, og gripe direkte inn i fastsettelsen av lønnen til konsernsjefen i Telenor, etter at saken har versert i mediene. På samme måte kommer det forslag om å innsnevre myndigheten til Utlendingsdirektoratet (UDI) straks det har blitt fattet et enkeltvedtak som har vært politisk belastende for statsråden. Helseministeren griper inn i den daglige ledelsen av Helse Sør - Øst, selv om hensikten med sykehusforetak er at de skal drives, og ansvarliggjøres, som selvstendige virksomheter.

Politisk selvbinding kan gjøres mer effektiv ved å avstå myndighet til overnasjonale organer.  Avståelsen kan aldri bli hundre prosent effektiv, siden det alltid er mulig å trekke seg ut.  De politiske kostnadene ved dette vil imidlertid ofte være prohibitive. 

Markeder, og spesielt globale markeder, vil også virke disiplinerende på politiske beslutninger. Når handlingsregelen for bruk av ”oljefondet” i store trekk blir overholdt skyldes ikke dette bare dens store betydning for landets økonomi, men også at overdreven pengebruk vil skape stort press i økonomien, og føre til høyere renter. Kombinasjonen av en selvstendig sentralbank og et internasjonalt kapitalmarked vil raskt ”straffe” politikere som bedriver en lettsindig budsjettpolitikk.

Det er allikevel grenser for hvor effektiv selvbindingen kan bli i et demokrati der politikerne til syvende og sist står ansvarlig overfor folkemeningen. Hadde muligheten til å skjerme seg mot uforutsigbare politiske stemningsbølger i langsiktighetens og rasjonalitetens tjeneste vært ubegrenset, kunne det lagt grunnen for utvikling av autoritære politiske eliter.

Kanskje har Odyssevs til syvende og sist mer å lære oss om hvordan man skal greie å slutte å røyke, enn om politikkens vilkår i et demokrati?

Tom Colbjørnsen
Rektor ved Handelshøyskolen BI

 

Du kan også se alle nyheter her.