Arbeidslivet som skole

19. september 2011

Opplæring i arbeidslivet må anerkjennes som et fullgodt alternativ til videregående skole, skriver rektor Tom Colbjørnsen i Dagens Næringsliv.

Kronikk i Dagens Næringsliv 19. september 2011:

Opplæring i arbeidslivet må anerkjennes som et fullgodt alternativ til videregående skole. Hvis ikke vil veksten i antallet ”drop outs” som ender på uførepensjon sannsynligvis fortsette.

Mange som kommer skoletrette ut av grunnskolen ser på å måtte fortsette på videregående som et ork. Velmente formaninger om at skolegangen er til deres eget beste preller av. Skoletrette tenåringer vil heller ut i det praktiske liv, der de kan tjene egne penger. En av tre forsvinner ut av videregående før de er ferdige.

I arbeidslivet møter imidlertid ”drop outs” stort sett stengte dører. En del drives over i lediggang preget av manglende struktur på dagen, rus, og psykiske problemer. Veien til uførepensjon kan være kort.

Aversjonen mot å fortsette på skolen skyldes delvis at mange sliter med å forholde seg til det teoriske stoffet de må gjennom. Løsningen ligger allikevel ikke bare i å gjøre fagutdanningen mer praktisk. Det er også selve elevtilværelsens rytme og disiplinering som fortoner seg uutholdelig. Mange av de skoletrette trenger derfor ikke først og fremst en annerledes skole, men alternative læringsarenaer. Arbeidslivet peker seg ut som den mest opplagte kandidaten.

Det er ikke så veldig lenge siden det var mer vanlig at bedriftene ansatte mange personer med bare grunnskole, og selv tok ansvaret for å lære dem opp. Dette ga ungdom som slet med skolen anledning til å utvikle erfaringsbasert kompetanse, som etter hvert gjorde det mulig å mestre mer krevende jobber. Med årene kunne også lysten på mer skolegang melde seg, og mange tok etter- og videreutdanning for å supplere og formalisere de praktiske erfaringene de hadde ervervet seg. 

Det er særlig to forhold som har bidratt til å redusere antallet opplæringsjobber for personer med bare grunnskole.

For det første har lønnsutviklingen skapt et mer markert skille mellom ”insiders” og ”outsiders” i arbeidsmarkedet. Over tid har ufaglærtes lønn har blitt løftet nærmere de faglærtes. Bedriftene ser seg derfor nå mer tjent med å bruke faglærte i jobber som tidligere ble utført av ufaglærte. Lønnsløftet for ufaglærte har vært til fordel for de som allerede er i jobb. Samtidig har det blitt relativt dyrere for bedriftene å ansette nykommere uten arbeidserfaring sammenlignet med personer med formell skolegang. De økte kostnadene med å ansette ufaglærte gjør det også mer attraktivt for bedriftene å automatisere ufaglærte jobber.

For det andre profesjonaliseres flere yrker. Lovfestede krav til å ha en spesiell utdanning blir mer vanlig. Dels er dette begrunnet i faglige krav til kvalitet i utøvelsen av yrket. Men ikke bare. Profesjonalisering er også en strategi som utdanningsgrupper benytter for å skaffe seg enerett til bestemte jobber, slik at de kan ta ut monopolgevinster i form av høyere lønn og eksklusive rettigheter. Profesjonaliseringen har ført til at personer med realkompetanse nå stenges ute i større grad enn hensynet til faglig kvalitet i jobbutførelsen strengt tatt skulle tilsi.

Fortsatt finnes det ufaglærte jobber tilgjengelig for ufaglærte og de med avbrutt skolegang. Mange av disse er imidlertid ”dead end jobs” som gir få opplærings- og utviklingsmuligheter. De kjennetegnes mer av å være midlertidig sysselsetting, enn alternative læringsarenaer.

For å gjenreise arbeidslivet som læringsarena, og gi de skoletrette et alternativ, har det i de senere år blitt gjennomført forsøk med såkalte praksisbrev. Unge med grunnskoleutdanning ansettes i assistent- og hjelpearbeiderjobber for to år, samtidig som bedriftene forplikter seg til å gi dem opplæring. Bedriftene mottar lærlingtilskudd til lønnen, slik at kostnadene forbundet med opplæring delvis subsidieres av det offentlige.  Etter to år får deltakerne et praksisbrev som dokumenterer den kompetansen de har ervervet seg.  Praksisbrevet tjener som et slags vitnemål som både kan bygges videre ut til fagbrev, og til å søke ordinært arbeid.

NIFU har evaluert forsøkene, og resultatene er nesten for gode til å være sanne. De skoletrette dropper ikke ut. Så godt som alle gjennomfører etter planen. Flertallet går videre til fagopplæring når toårsperioden er over, men mange bruker også praksisbrevet til å skaffe seg fast arbeid. De fleste bedriftene ønsker å fortsette å bruke ordningen.

Selv om forsøkene med praksisbrev har vært positive er det langt fra sikkert at ordningen vil slå rot i det ordinære arbeidslivet. Små lønnsforskjeller mellom ansatte med praksisbrev og fagbrev kan få bedriftene til å fortsette å favorisere de med formell utdanning, også i jobber som kunne vært utført med praksisbrev. Varige lønnstilskudd til bedriftene kan vise seg nødvendig. Samtidig kan tendensen til å stille høyere krav til formalkompetanse enn det jobbene strengt tatt krever, fortsette å ekskludere personer med praksisbasert kompetanse. Det kan vise seg nødvendig å oppgradere realkompetanse som alternativ til formalkompetanse i større grad enn mange fag- og yrkesorganisasjoner hittil har vært villige til.

Praksisbrev ser ut til å være et sjeldent lovende virkemiddel til å hindre varig utestenging fra arbeidsmarkedet av skoletrette tenåringer. Det er særlig opp til utdanningsmyndighetene og partene i arbeidslivet å la ordningen få slå rot.

Tom Colbjørnsen
Rektor ved Handelshøyskolen BI

Du kan også se alle nyheter her.