Krig om talentene

14. november 2011

Når aggressive lønnstilbud er det viktigste våpenet for å trekke til seg talenter vil bedriftene lett ende opp med å konkurrere hverandre til blods, skriver rektor Tom Colbjørnsen.

Kronikk i Dagens Næringsliv 14. november 2011:

Når aggressive lønnstilbud er det viktigste våpenet for å trekke til seg talenter vil bedriftene lett ende opp med å konkurrere hverandre til blods. Bare spør norske fotballklubber.

Fotball er ”People Business”. Det er til syvende og sist spillerne som må sørge for sportslig suksess, sette fansen i ekstase, og gi publikum underholdning. 

Klubber som vil hevde seg på et høyt internasjonalt nivå må forholde seg til et spillermarked som blir mer globalt, og som er preget av hard konkurranse, mye penger, høy betalingsvilje, og drevne aktører. Det er ikke stedet for amatører med slunken lommebok.

Bedrifter i mange andre bransjer vil kjenne seg igjen.  Det er ikke bare i fotballverdenen at kampen om talentene blir mer global, tiltar i styrke, og preges av store penger. Mange vil ha nytte av å trekke lærdommer av de norske fotballklubbenes erfaringer.

Rektor Tom Colbjørnsen.Klubbene begynte for en del år tilbake en systematisk satsing på å heve sitt sportslige nivå. Det ble lansert hårete mål, investert i dyre stadionanlegg, og trukket profesjonelle forretningsfolk inn i ledelsen. Ikke minst ble det vist stor vilje til å bruke penger på klassespillere og ditto trenere.  Målet var å hevde seg i europeisk toppfotball. Det manglet ikke på optimismen - Stabæk skulle lære Europa å bruke bokstaven æ!

Slik gikk det dessverre ikke. Norge hevder seg ikke bedre i europeisk toppfotball i dag enn da satsingen startet. Tvert i mot: Nå som årets sesong går mot slutten er de fleste kommentatorer enige om at nivået i norsk fotball i 2011, eliteserien inkludert, er dårligere enn tidligere. Selv Rosenborg, som hevdet seg i Europa for noen år tilbake, er redusert til norsk gjennomsnittsnivå. 

Mange klubber har i tillegg tatt seg vann over hodet økonomisk. Seks av seksten eliteserielag er i 2011 satt under spesiell observasjon av Norges Fotballforbund grunnet økonomisk vanskjøtsel. Verst gikk det ut over Lyn, som for noe år siden gikk konkurs, og måtte starte på nytt nesten helt på bunn i seriesystemet.

Ære være fotballklubbene for å ha turt å satse! Deres mangel på suksess er ingen grunn til å bedrive skadefro etterpåklokskap.

De fleste har forklart fotballklubbenes økonomiske vanskjebne med dårlig ledelse. De hårete målene og dyre stadionanleggene manglet ofte forankring i velfunderte og profesjonelle økonomiske analyser. Ledelsen, inklusive styremedlemmer og investorer som ellers er kjent som dyktige forretningsfolk, deltok med hjertet mer enn med hjernen, og lot overmotet ta styringen. Uansett hvor nær sannheten denne beskrivelsen befinner seg gjenstår det imidlertid å forklare hvordan så mange fornuftige mennesker, mennesker som i andre sammenhenger hadde vist både kløkt og klokskap, kunne være med på så vidløftige disposisjoner. Fotball har riktignok en egen evne til å sette folk i euforiske stemninger. Men det er også nok av hverdager innimellom til å komme seg ned på jorda.

Sannsynligvis ligger forklaringen i at klubbene, for å lykkes, måtte bli med på budkriger om spillere som bare de rikeste klubbene hadde rygg til å bære. Hadde man først involvert seg med tunge investeringer i klassespillere for å skaffe seg inntekter, var det heller ikke bare å trekke seg ut igjen; det kunne forstørret tapene. Klubbene var på sett og vis fanget. De ble dratt inn i et ”race to the bottom”, der kampen dem i mellom førte til spillerlønninger som gradvis satte mange klubbers økonomi over styr.

Konkurransen klubbene imellom handlet stort sett om å tilby de beste lønningene og signeringsbonusene. Et tilbud kunne lett møtes av et mottilbud. Det var lett for konkurrenter å imitere hverandre. Å være lønnsleder ga ikke et varig konkurransefortrinn om talentene med mindre klubben var rikere enn alle andre, og knapt nok da.

Utfordringen med å vinne kampen om talentene består i å dyrke frem attraktive særpreg som er vanskelige for andre klubber å imitere. For eksempel kan et sportslig miljø som er kjent for vellykket spillerutvikling trekke til seg unge talenter. Disse kan i en tidlig fase av karrieren se seg tjent med å få den ekstra oppfølgingen en liten klubb kan gi dem, selv om de på kort sikt kunne oppnådd høyere lønn et annet sted. Klubben får på sin side glede av talentet i noen år, før vedkommende selges videre, kanskje med økonomisk gevinst, til en mer velstående klubb.

Et slikt sportslig miljø lar seg ikke uten videre imitere av andre klubber. Mange prøvde å etterligne Rosenborgs ”go’fot” – filosofi under storhetsperioden på nittitallet. Ingen lykkes.

Fotballklubbenes erfaringer tilsier at det bare er de største og mest velstående bedriftene som kan vinne kampen om talentene med aggressive lønnstilbud alene. Andre må ha noe mer å tilby enn bare en rimelig god lønn. Hvis ikke vil konkurrenter raskt komme på banen med mottilbud, med det resultat at bedriftene dras inn i ødeleggende budkriger ingen av dem egentlig ønsker.

Tom Colbjørnsen
Handelshøyskolen BI 

Du kan også se alle nyheter her.