Læringssirkler

12. desember 2011

IA-avtalen har hatt begrenset suksess så langt, skriver rektor Tom Colbjørnsen.

Kronikk i Dagens Næringsliv 12. desember:

Mange virksomheter håndterer manglende suksess ved å forsøke å bli bedre i måten de allerede arbeider på, heller enn ved å prøve ut alternative virkemidler. Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) illustrerer poenget. 

IA – avtalen, som skal bidra til lavere sykefravær, senere pensjonering, og flere funksjonshemmede i arbeid, er nå inne i sin tredje periode. Mye gjenstår før målene er nådd. Derfor strammes nå virkemidlene til. Det innføres blant annet skjerpede krav til oppfølgingsplaner, rapportering og dialogmøter med sykmeldte. Sanksjonene overfor de som ikke følger reglene skal bli kraftigere.

Skjerpingen av regelverket har gjort IA – avtalen til en gjenganger i DNs debattspalter de siste ukene. Tre fastleger har truet med å nekte å bruke tid på kurs, dialogmøter og rapporteringsrutiner, og begrunner det med at slike tiltak er sløsing med deres kompetanse. De vil heller bruke tiden på diagnoser og behandling, enn på administrative gjøremål uten påviselig effekt på fraværet. (29.11.).  De får støtte hos psykoterapeut Margareth Svendsen: Mer byråkrati, referater og blanketter fører ikke til en reduksjon i sykefraværet (8.12.).

IA – regimet, som består av partene i arbeidslivet og staten, baserer seg i hovedsak på regler og administrative virkemidler. Når disse har hatt begrenset suksess så langt, og det åpenbart er behov for å vurdere kursen, skjer dette ikke ved å forsøke andre virkemidler, for eksempel økonomiske insentiver, men ved å forsterke de administrative virkemidlene som allerede er i bruk.

IA – regimet er ikke alene om en slik reaksjon. De fleste virksomheter reagerer på manglende suksess gjennom å forsøke å bli bedre på det de allerede gjør, enn på å prøve helt nye virkemidler.

I regelorienterte virksomheter er det således ganske vanlig å håndtere manglende suksess og regelbrudd ikke ved å spørre om det er selve regelstyringen som er problemet, men å skjerpe reglene. Dette følges gjerne opp med flere møter, kurs, seminarer, strengere kontroll, og krav om mer rapportering. Virksomheten havner i en lukket læringssirkel der ”avvik” håndteres med nye regler, som så må suppleres med enda flere regler ettersom det voksende regelverket skaper stadig flere regler som kan brytes.

En illustrasjon på dette er reaksjonene som fulgte da det nylig ble avslørt titusener av brudd på arbeidsmiljøloven. Reaksjonene hos de ansvarlige var ikke å vurdere om loven er godt nok tilpasset dagens arbeidsliv, og om regelverket burde endres, men å skjerpe håndhevelsen av eksisterende regler. Blant annet skulle Arbeidstilsynets kontroller intensiveres slik at enda flere ”lovbrytere” kunne tas.

Slike reaksjoner har en iboende tendens til å forsterkes over tid. Regler og eksisterende arbeidsmåter nedfeller seg gjerne i rutiner, nettverk, unik kompetanse og personlige karrierer. Dermed kan regler og rutiner få egenverdi for de som administrerer og praktiserer dem. Ettersom avvik oppdages, og nye og skjerpede bestemmelser kommer på plass, oppstår behov for enda mer administrasjon og enda flere stillinger. Det som i utgangspunktet kan ha vært fornuftige og prisverdige tiltak utvikler seg dermed til et selvforsterkende regelvelde, der det viktigste ikke er resultatene, men at reglene opprettholdes. 

Sosialpsykolog og tidligere professor ved Harvard, Chris Argyris, forklarer forekomsten av slike lukkede læringssirkler med at mange vil oppleve pinlige situasjoner og tape ansikt dersom virksomheten legger om kursen. Derfor etableres det defensive kulturer med verdier og virkelighetsoppfatninger som bekrefter fortreffeligheten til eksisterende måter å gjøre ting på, samtidig som eksterne korreksjoner og alternative perspektiver latterliggjøres og avvises.

Regler og rutiner er ikke bare operative virkemidler, men også symbolske uttrykk for bestemte verdier og virkelighetsoppfatninger. IA – avtalen er ikke bare et middel til å redusere sykefravær og uføretrygding, men også et symbolsk uttrykk for ”den norske modellen”, og hva som er mulig å få til gjennom et samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet. Avtaleteksten åpner for at avtalen kan opphøre dersom det åpenbart ikke er mulig å nå målene med de avtalte virkemidler, med mindre partene blir enige om noe annet. Et opphør ville imidlertid ikke bare være et uttrykk for mislykket arbeidslivspolitikk, men også et nederlag for samarbeidet mellom staten og partene, og dermed et nederlag for selve diamanten i ”den norske modellen”.  Det vil neppe gi høye odds å tippe at partene vil forlenge avtalen, selv om resultatene fortsatt skulle utebli.

Det er ikke nok å gjøre tingene riktig, dersom man ikke gjør de riktige tingene. Alt tyder på at dette velbrukte ordspillet fortsatt har stor relevans. 

Tom Colbjørnsen
Rektor ved Handelshøyskolen BI 

Du kan også se alle nyheter her.