Et todelt arbeidsliv

17. januar 2012

Les Tom Colbjørnsens kronikk i Dagens Næringsliv om konkurranseutsatte bedrifter.

Kronikk i Dagens Næringsliv 16. januar 2012. 

Konkurranseutsatte bedrifter kjennetegnes ofte av et konstruktivt samarbeid mellom ledelse og tillitsvalgte om omstilling og effektivisering. Viljen til å ta felles ansvar for virksomhetens beste er derimot mindre i skjermet sektor og offentlig forvaltning, skriver Tom Colbjørnsen.

Siden finanskrisen brøt løs i 2008 har det oppstått et klarere skille mellom konkurranseutsatte og skjermede sektorer i norsk økonomi. Omstillings- og effektiviseringspresset øker på markedseksponerte bedrifter på grunn av sterkere internasjonal konkurranse. Samtidig fører delvis oljefinansiert vekst i innenlandsk forbruk til at bedrifter uten konkurranse, og spesielt offentlig forvaltning, kan utsette fornyelse og modernisering uten at det får særlig negative konsekvenser for dem selv.

Konkurranseutsatte bedrifter har lang tradisjon for partssamarbeid mellom ledelse og tillitsvalgte om effektivisering og omstilling. Samarbeidet vokste gradvis frem i første halvdel av forrige århundre, og kulminerte i 1935 med ”Arbeidslivets grunnlov”: Hovedavtalen mellom AFL og NAF (nåværende LO og NHO). Begge parter hadde erfart at åpen arbeidskamp gjorde situasjonen verre for både dem selv og samfunnet omkring. Streiker og lockout straffet seg i form av konkurser og arbeidsløshet. Gjennom Hovedavtalen påla partene seg derfor et felles ansvar for bedriftens utvikling. Senere er samarbeidet utvidet og satt i system gjennom et omfattende avtaleverk.

Rektor Tom Colbjørnsen.Partenes vilje til å ta felles ansvar må ses i sammenheng med at bedriftene er eksponert for markedskonkurranse. Gjennom forpliktende samarbeid vil man hindre aksjoner og lederatferd som markedet straffer med konkurser og tap av arbeidsplasser. Eller som tidligere leder av Fellesforbundet, Kjell Bjørndalen sier det: ”Vi forhandler ikke medlemmene våre ut på gata”. Samtidig ønsker man å utnytte markedskreftene positivt. Kontinuerlig forbedring skal øke konkurransekraften og lønnsevnen, og gjøre både ansatte og ledelse stolte av arbeidsplassen sin. 

Tanken om felles ansvar for virksomhetenes ve og vel ser ikke ut til å ha fått like godt feste i skjermet sektor og offentlig forvaltning.  Intensjonene om felles ansvar er riktignok skrevet inn i avtaleverket. Allikevel skjer det ofte at ledelse og ansatte kjører hver sine løp, og at omstillings- og effektiviseringsprosesser preges av mye støy.

Selv om det kanskje er å sette saken vel mye på spissen er det fristende å illustrere poenget med den omstillingen som nå foregår ved Oslo Universitetssykehus (OUS). Det spesielle med denne er ikke at det er uenighet og konflikt, men at partene i så stor grad ivaretar sine interesser utenom de avtalefestede samarbeidsordningene. Mye av kommunikasjonen skjer i det offentlige rom. Konflikter spilles ut i medier og politiske kanaler. Både virksomheten og navngitte personer kritiseres offentlig. I tillegg til konflikter mellom ansatte, ledelse og styre, er det et mangfold av fagforeninger på arbeidstakersiden med både samarbeider og kjemper mot hverandre.

I offentlig sektor er det politikere og ikke markedet som til syvende og sist er virksomhetenes dommere. Partene har derfor ofte mer å vinne på å politisere konflikten og bygge politiske allianser, enn på å holde fokus på brukerne. Politikerne er normalt heller ikke vanskelige å be, siden det ofte oppstår offentlige stemningsbølger rundt konfliktene som de ikke kan forholde seg likegyldige til.  Aktørenes oppmerksomhet vris mot mediestrategier og politisk påvirkning, på bekostning av forpliktende og løsningsorientert partssamarbeidet. Kommunikasjonsrådgivere er tidvis like viktige som tillitsvalgte.

Kontrasten er stor til måten partene håndterer omstillinger på i konkurranseutsatte bedrifter. Omstilling og effektivisering skaper tidvis også der tydelige konflikter. Ofte lekker også disse ut i det offentlige rom, samtidig som politiske allianser bygges. Allikevel er det jevnt over større vilje hos ledelse og tillitsvalgte i konkurranseutsatte bedrifter til å samarbeide om felles løsninger, og til å respektere de fremgangsmåtene for konfliktløsning som er nedfelt i lov- og avtaleverket. 

Årsaken til at felles ansvar for virksomhetenes beste har vanskelig for å slå rot i skjermet sektor er sannsynligvis fraværet av en disiplinerende markedsmekanisme. Konflikter som obstruerer og stjeler energi fra nødvendig omstilling og effektivisering ”straffes” ikke med kutt i inntekter og tap av arbeidsplasser. I offentlig forvaltning skal i prinsippet politikerne spille markedets rolle, siden de både har myndighet til å instruere virksomhetene og justere deres budsjetter. Imidlertid er det vanskelig for politikere å forholde seg nøytrale til de stemningsbølger som ofte oppstår rundt konfliktfylte omstillinger i offentlig sektor. I et demokratisk samfunn er det ikke å vente, og heller ikke ønskelig, at politikere skal være fraværende i slike diskusjoner.

Et todelt arbeidsliv krever en todelt modell for partssamarbeid. ”LO/NHO – modellen” ser fortsatt ut til å fungere i konkurranseutsatt sektor. Derimot må det tenkes nytt i skjermede bedrifter og offentlig sektor. 

Tom Colbjørnsen
Rektor ved Handelshøyskolen BI

Du kan også se alle nyheter her.