Bedrifters samfunnsansvar

13. februar 2012

Bedrifter mangler demokratisk legitimitet til å bestemme samfunnets beste. Derfor er det grenser for hvor mye samfunnsansvar de bør påta seg, skriver Tom Colbjørnsen.

Kronikk i Dagens Næringsliv 13. februar.

VG meldte nylig om nitten jobbannonser der røykere ble erklært som uønsket. I noen tilfeller var dette saklig begrunnet i jobbenes krav. Andre ganger var bedriftens motiv mer å ta ansvar for ansattes liv og helse. Likestillings- og diskrimineringsombudet slår fast at diskriminering av røykere ikke er ulovlig.

Viser bedrifter samfunnsansvar når de nekter å ansette røykere? Det er liten tvil om at reduksjon i antall røykere vil bedre helsetilstanden i befolkningen, og dermed være i samfunnets interesse.

På den annen side er samfunnet tjent med at flest mulig inkluderes i arbeidslivet. Mange ønsker dessuten at de selv, heller enn arbeidsgiverne, skal ta ansvar for sin livsførsel, inklusive retten til å velge hvor mye risiko de vil utsette sin egen helse for.

Det er med andre ord ingen entydig konklusjon på spørsmålet om det er i samfunnets interesse å la bedriftene diskriminere røykere. Dermed er det misvisende å kalle slik diskriminering for samfunnsansvar. Det forutsetter i så fall at man er villig til å anerkjenne bedrifters syn som et uttrykk for samfunnets beste.  Fra et demokratisk synspunkt ville dette naturligvis være lite holdbart. Bedrifter er samfunnsaktører med egne agendaer og særinteresser. Utestenging av røykere er mer et uttrykk for ledelsens personlige syn, enn et samlet uttrykk for befolkningens holdning. Det er muligens effektiv retorikk, men bedrifters særinteresser blir ikke mer allmenngyldige av å bli kalt for samfunnsansvar.

Det er vanskelig å finne et entydig uttrykk for hva samfunnet er tjent med, så lenge det består av ulike synspunkter og interesser. Økonomene strevde lenge med å finne en teoretisk løsning på problemet, men ga tidlig opp. I 1951 formulerte nobelprisvinneren Kenneth Arrow sitt berømte umulighetsteorem: Det lar seg rett og slett ikke gjøre å finne et samlet uttrykk for samfunnets velferd som på en konsistent måte gjenspeiler innbyggernes rangeringer av sine ønsker og behov.

Skal samfunnet fungere må det imidlertid, til tross for teoretisk inkonsistens, finnes praktiske måter å uttrykke samfunnsviljen på. Mye kan oppnås gjennom markeder. Imidlertid trengs også politiske institusjoner, fortrinnsvis demokratiske, der beslutninger tas ved at innbyggernes ønsker og behov brynes mot hverandre, og hvor politikere står til ansvar for folkeviljen i valg.

Det mest legitime uttrykk for samfunnets interesser er de beslutninger som tas gjennom politiske prosesser. Bedrifters beslutninger har i seg selv ingen demokratisk legitimitet. Bedrifter har ikke mandat fra borgerne til å forvalte deres interesser, og de står heller ikke til ansvar for borgerne i valg.

Å vise samfunnsansvar betyr for en bedrift å innrette seg etter politisk fastlagte rammebetingelser, og i den grad man er uenig i dem, ikke bryte dem, men arbeide for å endre dem ved å agere som ansvarlig politisk aktør. Ansvaret for at rammebetingelsene ivaretar alle relevante samfunnshensyn er i siste instans politikernes, ikke bedriftenes.

Utestenging av røykere uten saklig grunn er ikke ulovlig, men det er heller ikke noe myndighetene pålegger eller motiverer bedriftene til å gjøre. Slik diskriminering er ene og alene et resultat av ledelsens syn på røyking og røykere. Det er en ærlig og fullt lovlig handling. Men den utføres på vegne av bedriften, og på bedriftens ansvar, og ikke på vegne av samfunnet. Det har ikke noe med samfunnsansvar å gjøre.

Ofte settes likhetstegn mellom etikk og samfunnsansvar. I den grad bedrifters etikk kun handler om å følge samfunnets lover og regler er det heller ingen forskjell. Men bedriftenes etikk går ofte lenger, for eksempel ved å ha et prinsipp om å skulle konkurrere ved å gjøre seg selv bedre, og ikke ved å sverte konkurrentene. Det er lite fruktbart å benevne dette som samfunnsansvar. For det handler om bedriftens verdier, og ikke samfunnets. 

Så lenge det er tilstrekkelig mange som ønsker et produkt til at det er lønnsomt å produsere det innen gitte rammebetingelser, vil det være samfunnsgagnlig å gjøre det. Da vil det være like samfunnsansvarlig å produsere for eksempel såpe, som å bruke forretningslivets metoder på å løse sosiale problemer. Det er avgjørende for dette resonnementet at bedriftenes rammebetingelser gjenspeiler alle relevante samfunnshensyn. Det er de politiske institusjoners oppgave å sørge for at det skjer.

Bedriftene er viktige aktører i politiske prosesser, og har ansvar for å delta i disse med relevante innspill. Men ansvaret for at bedriftenes rammebetingelser gjenspeiler samfunnets tarv, samfunnsansvaret i siste instans, må ligge hos politikere som kan ansvarliggjøres ved valg, og ikke hos bedriftene.

Du kan også se alle nyheter her.