JAGET ETTER AKKREDITERING

19. mars 2012

Internasjonale akkrediteringer setter kvalitetsstandarder som gjør det lettere for studenter og arbeidsgivere å skille mellom gode og dårlige studier. Faren er at skolene presses til å bli så like at det går utover mangfold og faglig frihet.

Kronikk i Dagens Næringsliv 19. mars.

Høyere utdanning må internasjonaliseres, blant annet for å kunne forsyne et stadig mer globalt næringsliv med relevant kompetanse. Internasjonale studietilbud florerer, så utfordringen ligger ikke der. Problemet er mer at tilbudet er så stort og mangfoldig at studenter og arbeidsgivere mangler informasjon til å skille de gode fra de dårlige skolene.

Internett og sosiale medier har økt informasjonstilgangen dramatisk, men preges for mye av stemningsrapporter og skolenes egen markedsføring til å gi et uhildet bilde av faglig kvalitet.  Rangeringer av universiteter og høyskoler bygger på mer objektiv og allsidig informasjon enn internett, men rangerer skolene etter kvalitetskriterier som ofte gir et skjevt bilde av hva den enkelte skole står for.  

Slike informasjonsbegrensninger er noe av bakgrunnen for at internasjonale akkrediteringer nå brer om seg med stor hastighet. En akkreditert skole oppfyller bestemte krav til faglig kvalitet. Akkrediteringen tildeles for et visst antall år av gangen, etter at internasjonale ekspertpaneler har undersøkt skolene i detalj. Dette kommer på toppen av nasjonale akkrediteringsordninger. Stadig flere melder seg på, og det fra hele verden. For øyeblikket er særlig asiatiske universiteter og høyskoler aktive på akkrediteringsfronten.

 Internasjonal akkreditering er frivillig, men det er mer formelt enn reelt etter hvert som stadig flere skoler akkrediteres. Akkreditering er i ferd med å bli noe man må ha for i det hele tatt å operere internasjonalt. De skolene som står uten et slikt kvalitetsstempel har et forklaringsproblem.

Situasjonen er imidlertid paradoksal. Konkurransefortrinnet ved å være akkreditert blir mindre når mange andre er det, siden akkreditering da ikke lenger får den enkelte skole til å framstå som så mye mer attraktiv enn de fleste andre. Det reduserer den gevinsten den enkelte skole sitter igjen med etter å ha tatt de administrative kostnadene som påløper når man involverer seg i et byråkratisk og omstendelig akkrediteringsløp. Samtidig er det nettopp når mange andre er akkreditert at det er vanskelig å stå utenfor. Med andre ord: Gevinsten ved å oppnå akkreditering er minst når kostnaden ved å la være er størst. Mange skoler opplever akkreditering som en strukturell tvang.  

Internasjonal akkreditering gir imidlertid den enkelte skole mange andre fordeler enn unik konkurransekraft. Det gir et tydelig signal om faglig kvalitet til studenter og arbeidsgivere, og styrker verdien av skolens merkenavn. Uten akkreditering risikerer man også å bli stengt ute fra det gode selskap. Mange av de beste skolene samarbeider bare med akkrediterte partnere. Samtidig, og det er kanskje det viktigste: Akkreditering stimulerer til kontinuerlig forbedring. Frykten for ikke å få eller bli fratatt akkreditering legger et sterkt press på ledelsen om å sørge for at skolen blir stadig bedre.

Det hevdes av og til at de beste skolene har lite å vinne på akkreditering, siden de i utgangspunktet har et merkenavn som forbindes med høy faglig kvalitet. Akkreditering fremstilles som en form for ”loser’s game”, ved at det først og fremst er middelmådige og ukjente skoler som trenger å bygge sitt renommé på denne måten. Et slikt argument overser imidlertid at akkreditering forebygger selvgodhet ved at man underkaster seg et fortløpende forbedringspress. Mange av verdens ledende universiteter, blant annet Harvard, har valgt å akkreditere seg av blant annet slike grunner.

En viktigere innvending mot akkreditering er at det kan bli vanskeligere for skolene å dyrke sine særpreg og ivareta sin faglige frihet. Akkrediteringskriteriene kan skape et standardiseringspress, samtidig som det er fristende for skoler som søker akkreditering å imitere de som allerede har fått det. I så fall vil skolene bli gradvis mer like hverandre. Akkreditering, som i utgangspunktet skulle gjøre det lettere for studenter og arbeidsgivere å skille mellom skoler, vil i så fall bidra til det motsatte, og i stedet gjøre det vanskeligere å se forskjell på dem. Mangfoldet på den internasjonale arenaen vil bli mindre.

Imidlertid gir akkrediteringsregimene den enkelte skole et betydelig handlingsrom til å forme sin faglige og strategiske profil. Akkreditering skal først og fremst bidra til at skolene holder en bestemt kvalitet på det de lover å levere. Det er fortsatt skolene som bestemmer hva de vil levere. Dersom skolene blir for like hverandre er det neppe på grunn av akkrediteringen som sådan, men heller fordi skolene vegrer seg for å fremstå som forskjellige fra hverandre, og lar være å bruke den friheten de har.

I likhet med de fleste andre trives også universiteter og høyskoler best i flokk. Der ligger den største trusselen mot deres faglige frihet.

Du kan også se alle nyheter her.