Globaliserings-fiksjonen

6. august 2012

Globaliseringen tiltar, men er langt fra så kraftig som mange tror. Bedrifter som ikke tar hensyn til at nasjonalstater, hjemland og geografi vil fortsette å ha avgjørende betydning, risikerer å havne i trøbbel, skriver rektor Tom Colbjørnsen.

Kronikk i Dagens Næringsliv 6. august 2012.

Økt handel, globale finansstrømmer, spredning av økonomiske kriser, klimaproblemer, flyttestrømmer og internett – dette har fått mange til å slutte at vi er på vei mot en sømløs verden. Thomas L. Friedmans bok ”Verden er flat” fikk stor oppmerksomhet da den kom i 2005, og den dominerte NHOs årsmøte i 2007. Implikasjonene var klare: Vi går mot en verden der ny teknologi gjør all kunnskap allment tilgjengelig, der alle kan konkurrere og samarbeide med hverandre, og der avstand ikke lengre har noen økonomisk eller praktisk betydning.

Slike globaliseringspåstander møter nå økende kritikk. Selvfølgelig benekter ingen at det skjer viktige internasjonale endringer, og at globale forhold får økt betydning. Poenget er at dette langt fra er så omfattende, og heller ikke skjer så hurtig, som det påstås. Nasjonale forhold, hjemmemarked og geografi vil ha avgjørende betydning i uoverskuelig fremtid, også i en verden der internasjonale krefter har større spillerom.

Finanskrisen illustrerer poenget. Konkursen i Lehman Brothers fikk globale konsekvenser over natten. Samtidig lå mye av årsaken til krisen i en ubalanse i det amerikanske boligmarkedet og en inadekvat regulering av amerikanske banker. Krisen kunne ikke løses uten aktiv involvering fra nasjonale myndigheter.

Den samme kombinasjonen av globale og nasjonale mekanismer viser seg i finanskrisens del 2. Økonomisk ubalanse og nasjonalstatens gjeldsproblemer har globale konsekvenser Samtidig har de sitt opphav i nasjonale politiske disposisjoner, og kan ikke løses uten de enkelte staters aktive medvirkning. En europeisk føderasjon som opphever nasjonal suverenitet og identitet ligger langt frem i tid, i den grad den i det hele tatt er mulig og ønskelig å realisere.

Professor Pankaj Ghemawat ved IESE Business School i Barcelona viser i sin bok “World 3.0” hvordan mange gjør den feilslutning å overvurdere globaliseringens omfang, samtidig som de undervurderer betydningen av nasjonale grenser og hjemmemarked. Det gjelder også internett, som holdes frem som en av globaliseringens viktigste drivere. Bare 17 til 18 prosent av trafikken gikk imidlertid på tvers av landegrenser mellom 2006 og 2008. Et annet av globaliseringens fremste uttrykk, offshoring av IT – baserte tjenester fra vestlige land til blant annet India, utgjorde bare 20 prosent av totalmarkedet for slike tjenester, og begynner nå dessuten å trekkes tilbake til hjemlandet. Nyheter og annen Informasjon innhentes også i alt overveiende grad fra nasjonale kilder. Flyttestrømmer mellom land er heller ikke noe dominerende fenomen. Første generasjons innvandrere utgjør 3 prosent av verdens befolkning. Samtidig anslås det at hele 90 prosent av verdens befolkning aldri har vært utenfor det landet de ble født i. 

Hjemlandets betydning kommer også til uttrykk i omfanget av internasjonal handel. I følge Ghemawat utgjør global eksport 20 prosent av den totale verdiskapningen i verden. Tallet er betydelig, men burde vært høyere, gitt alle frihandelsavtaler som er inngått, og alle handelsrestriksjoner som er fjernet. Mange økonomer har endret fokus fra å forklare hvorfor handelen er så stor som den er, til å forklare hvorfor den ikke er større – til det som kalles ”the mystery of the missing trade”. Også finansmarkedene er, fortsatt i følge Ghemawat, preget av en betydelig ”home bias”. Rundt 90 prosent av alle verdens direkte investeringer, og 80 til 85 prosent av alle ventureinvesteringer, skjer i hjemlandet. 80 prosent av verdens aksjekapital har nasjonale eiere.

Faren ved å overse hjemlandets og hjemmemarkedets betydning kan illustreres med høyere utdanning.

På en rekke fagområder sliter norske universiteter og høyskoler med å konkurrere med de beste utenlandske skolene. I en global økonomi ville ikke dette vært noe problem for bedriftene, siden de da kunne skaffet seg de kandidatene og den kompetansen de trengte fra gode skoler i utlandet. Men selv om internasjonaliseringen øker er høyere utdanning i all hovedsak et nasjonalt fenomen. Ghemawat anslår at hele 98 prosent av verdens studenter studerer i hjemlandet. I Norge er tallet i henhold til Kunnskapsdepartementets tilstandsrapport for høyere utdanning i 2012 noe lavere – om lag 85 prosent. De aller fleste norske studenter holder seg med andre ord hjemme i studietiden. Siden det er en tendens til at ferdige kandidater tar seg arbeid i det landet de har studert, og siden geografisk nærhet gjør det lettere å formidle kompetanse mellom akademia og næringsliv, vil norske virksomheter i lang tid fremover måtte skaffe seg kandidater og kompetanse fra norske universiteter og høyskoler.

Internasjonalisering av høyere utdanning kan derfor ikke bare dreie seg om å få flere studenter til å reise ut, men må også bringe norske skoler og campuser opp på et høyere og mer internasjonalt nivå.

Tom Colbjørnsen
Rektor ved Handelshøyskolen BI.

Du kan også se alle nyheter her.