Etterpåklokskapens tyranni

28. april 2014

Etterpåklokskap fremstår ofte som en kollektiv og offentlig mistenkeliggjøring som det krever store ressurser å stå opp mot. Men etterpåklokskap er en illusjon.

Kronikk av Tom Colbjørsen i Dagens Næringsliv 28. april 2014.

Andres etterpåklokskap er en viktig grunn til at mange ønsker å gardere seg mot å begå selv de minste feil. Resultatet blir dårlig risikostyring, lite nyskapning og mye byråkrati.

Etterpåklokskap er en kognitiv illusjon som betyr at ny informasjon og kunnskap ikke bare endrer våre synspunkter i dag, men også får oss til å tro at vi mente noe annet i fortiden enn det vi faktisk gjorde. Psykologer kaller fenomenet for «hindsight bias».

For eksempel: Dersom vi nettopp har latt oss overbevise av FNs klimapanel om at miljøproblemene er menneskeskapte, så vil det ikke bare endre vår tenkning her og nå, men også få oss til å tro at vi alltid har ment det samme, selv om vi tidligere var skeptiske til klimapanelets synspunkter.

Eller: Etter at 22. juli-kommisjonen har dokumentert at terrorangrepet mot regjeringskvartalet kunne vært forebygget dersom Grubbegata var blitt stengt for biltrafikk, er det nærliggende å innbille seg at dette var det vi også mente før terroranslaget, selv om vi da egentlig var mer enige med Aftenposten, som karakteriserte tankene om å stenge Grubbegata som hyklerske og hypotetiske (Aften 26.2.2007).

Daniel Kahneman påpeker i boken «Thinking, Fast and Slow» at etterpåklokskap ofte fører til uvennlige («unkind») beskyldninger mot beslutningstagere som forvalter verdifulle ressurser. Beslutningstagere evalueres som om de allerede i fortiden skulle hatt tilgang til nåtidens informasjon og kunnskap. Mange forsøk på å forklare finanskrisen lider av en slik feilslutning. Blant annet mente finansskribenten William D. Cohen i 2010 at skylden for finanskrisen lå hos det han kalte «Wall Street - musketerene», det vil si hos sentralbanksjefen samt en tidligere og en nåværende finansminister. De burde skjønt at de skulle slått investeringsbanken Bear Sterns konkurs tidligere. Det ville fremskutt disiplineringen av finansmarkedets aktører, noe som senere har vist seg å ville ha vært viktig for å komme ut av krisen (blogg.bt.no 8.1.2010).

Kahneman påpeker at tilbøyeligheten til etterpåklokskap er særlig stor under kriser og ved alvorlige hendelser. Da oppstår gjerne sterke følelser som sinne, frykt og sorg, og folk trenger avreageringsobjekter i form av syndebukker. Beslutningstagere innen helse, miljø og sikkerhet er særlig utsatte. For eksempel kan en operasjon som i utgangspunktet er ufarlig likevel medføre døden for en pasient. Grunnen kan være et tilfeldig sammentreff av uheldige omstendigheter. I etterpåklokskapens lys er det naturlig for pårørende å tro at operasjonen egentlig må ha vært svært risikabel, og anklage legen for ikke å ha vektlagt de reelle farene ved operasjonen i tilstrekkelig grad.

Etterpåklokskap næres av at folk har en iboende skepsis til å akseptere at tilfeldigheter og uflaks kan være en fullgod forklaring på uhell og ulykker.

Etterpåklokskap har gode vekstvilkår i det offentlige rom. Sosiale medier sprer anklager og mistanker på måter det er vanskelig å styre og forsvare seg mot. Alt fra advokater og revisorer til forskere og journalister mener de har noe å bidra med når de ansvarlige bak alvorlige hendelser skal avsløres. Beslutningstagere blir konfrontert med sitt ansvar for negative konsekvenser, også når disse er utilsiktede og ukjente på forhånd. Dersom de ikke kjente til risikoen på forhånd, møter de ofte spørsmålet om de ikke burde kjent til den. Etterpåklokskap fremstår ofte som en kollektiv og offentlig mistenkeliggjøring som det krever store ressurser å stå opp mot.

For enkeltpersoner og virksomheter som er avhengige av et godt renommé er det fristende å beskytte seg mot etterpåklokskap ved å gardere seg mot feil. Ulempen med dette er at det lett ender opp med at alle feil blir like viktige å hindre. Det gjør god risikostyring vanskelig.

Et viktig prinsipp i risikostyring er å unngå de feilene som har størst sannsynlighet for å inntreffe, og/eller har de mest negative konsekvenser for måloppnåelsen. Manglende prioritering medfører en rekke ulemper.

  • Mye tid og ressurser blir brukt på rene bagateller.
  • Oppmerksomheten blir ensidig rettet mot å skape feilfrie prosesser, og for lite orientert mot å skape resultater som verdsettes av eiere og kunder.
  • Formelle dokumentasjonskrav og prosedyrebeskrivelser blir utformet i detalj, vel så mye for å kunne dokumentere at man har systemer på plass, som fordi man trengte beskrivelsene for å produsere effektivt. 
  • Kreativitet og nyskapning blir hemmet. Feil og avvik er nødvendig for refleksjon og nytenkning både om hvordan man kan effektivisere eksisterende prosesser, og om hva som kan gjøres helt annerledes. 
  • Avvik fra regelverket blir betraktet som uheldige smutthull som måtte tettes igjen med nye regler. Dermed oppstår et selvforsterkende regelvelde.


Det sies at også etterpåklokskap er en form for klokskap. Det er feil. Etterpåklokskap er en illusjon.

Du kan også se alle nyheter her.