Økonomer har nedprioritert bestrebelsene på å svare på De Store Spørsmålene. I stedet leter vi febrilsk etter kule svar på små spørsmål.
DEBATT: Erling Røed Larsen om striden i Statistisk sentralbyrå
Statistisk sentralbyrå (SSB) er en helt sentral samfunnsinstitusjon og har selv beskrevet seg som «en institusjon som teller». Siden de holder rede på tallene vi trenger for å forstå samfunnet vårt, er det avgjørende at de er nøytrale, presise, modige og moderne.
Skal de forske? Hvis «ja», hvordan og på hvilke temaer?
Dette er brennhete spørsmål i økonomiske miljøer ettersom institusjonens forskningsavdeling nå rystes av en opprivende omstilling. Vi leser for eksempel - mens vi gnir oss vantro i øynene - at en så glitrende økonomisk tenker som ErlingHolmøy skal flyttes fordi han ikke har publisert nok. En slik begrunnelse blir lagt frem som om det er åpenbart at norsk økonomisk kunnskap kun kan måles i samfunnsøkonomi-fagets mikroskop: 30-siders artikler i internasjonale tidsskrifter.
Snevert format, smale problemstillinger
Leseren har rett i sine mistanker om at mens mikroskop er gunstige, er jammen teleskop det også. I samfunnsøkonomi munner bruk av teleskop ut i andre typer kunnskapsdestillater - som bøker, rapportserier, modeller og utredninger.
Dagens mote heller mot det korte og avgrensede - for ikke å si det sære eller spektakulære. Det foregår en aldri hvilende jakt etter det neste oppsiktsvekkende funnet. Kanskje ikke så uventet når vi tenker på ytringslengdene på samtidens kognitive barometer, Twitter.
Uansett. Mange i faget vil tenke noe sånt som at hvis forskningsavdelingen i SSB ikke har plass til Erling Holmøy, er avdelingen kanskje blitt i minste og snevreste laget.
Sakens kjerne er publiseringer på nivå 2, altså i fagets høyest rangerte tidsskrifter. Refleksjoner rundt skarpe krav om publikasjoner fordrer filosoferinger rundt utøvelsen av faget selv. Forhåpentlig innser reformatorene at selv om mange gode innsikter blir polert frem i tidsskriftene, er formatet snevert og problemstillingene smale.
De Store Spørsmålene
Det er for eksempel slett ikke sikkert at den kunnskapen tidsskriftene og tidsskriftmetodene kunne gi, faktisk ga oss det beste bildet av effekten på norsk økonomi av en halvering av oljeprisen. Hvem gjorde det?
I Samfunnsøkonomen nr. 2 i 2015 ga SSB-forskerne Cappelen, Eika og Prestmo trolig den nyttigste analysen. Bare ta en titt. Den hadde tittelen «Oljeprisfallet gir ingen krise», noe som da var en overraskende - men i etterkant passende - tittel.
En av utfordringene i faget er at De Store Spørsmålene krever svar som er for lange og for sammensatte til 30-siders enkeltstående artikler fra grupper på to eller tre forskere. Riktignok kan man tenke seg å svare med 100 artikler, men gjør faget det? Tja. Her er tre nøkkelspørsmål i faget, som bare med svært sjenerøs porsjon velvillighet passer inn i tidsskriftene:
- «Hvorfor kom det en industriell revolusjon - og hvorfor da og der?»
- «Hvorfor er ikke hele verden økonomisk utviklet?»
- «Hva forårsaket Den store depresjonen?»
Kampen mot fattigdom og ulikhet
Hadde vi kunnet svare på disse spørsmålene, hadde vi kommet langt i kampen mot fattigdom, ulikhet og arbeidsledighet. Riktignok er spørsmålene ikke ubehandlede.
Det skulle bare mangle, ettersom de dypest sett berører innovasjon, diffusjon og utnyttelse av økonomisk produksjonskapasitet.
Men de dype og innholdsrike svarene finnes hovedsakelig i bøker (som teller lite eller intet på veien mot forskningskompetanse). Hovedinnsatsen i tidsskriftene i dag rettes annetsteds.
Riper i sjelen og hull i hjertet
Dessverre. For svarene hadde satt oss i stand til å hjelpe milliarder av mennesker opp til gode liv - både i mindre utviklede land og her hjemme. Mange begynner å studere samfunnsøkonomi nettopp fordi disse spørsmålene lager riper i sjelen og hull i hjertet.
Problemet er at svarene vil bli lange, komplekse og kreve innsats fra større forskningsgrupper over lengre tid. De er ikke nødvendigvis spaltbare ned til 1000 enkeltspørsmål, og de kan ikke lett porsjoneres ned til 30-siders artikler.
Det er lettere å undersøke småsøte problemstillinger à la «Blir høye boligpriser etter heftige budrunder gjentatt neste gang boligen selges?» - som jeg selv har gjort. Da får du nemlig svar som kan formuleres på 30 sider.
Umåtelig skarpe hjerner
De Store Spørsmålene er så tricky og gjenstridige at umåtelig skarpe hjerner har kommet til kort i mange tiår. Disse krever kanskje CERN- og NASA-lignende oppsett der mange økonomer samarbeider over lang tid for å legge puslespillet - sammen. Bit for bit. Brikke for brikke.
Men, vent. Var ikke SSBs forskningsavdeling nettopp tenkt å være noe slikt? Et kollektivt anliggende der mange forskere drar sammen over lang tid og nedfeller kunnskapen i beskrevne mekanismer og virkemåter?
Nettopp.
Så kan man si at Norge er for lite til at vi skal ha ambisjoner om et økonomisk CERN. Ser den. Vi er rike, men ikke så rike. Imidlertid er det vel ikke altfor ambisiøst å tenke seg at vi skal kunne oppmagasinere kunnskap om norsk økonomis virkemåte - utover det tidsskriftsformatet tillater? Hvis det semantiske irriterer, ja, bytt navn da. Fra «forskning» til «analyse».
Vi har senket ambisjonene
En av de irriterende tingene i faget, som mange gnisser jeksler over, er at det virker som om vi har senket ambisjonene våre. Økonomer har nedprioritert bestrebelsene på å svare på De Store Spørsmålene. I stedet leter vi febrilsk etter kule svar på små spørsmål.
Ikke for det, de er i sum viktige. Men de blekner mot den kampesteinen som blokkerer en god, global fremtid: Hvordan ta i bruk alle menneskelige ressurser? Eller den norske varianten: Hvordan innrette norsk økonomi slik at vi får mest mulig velferd for innsatsen?
Til å svare på det har SSBs forskningsavdeling gjort en verdifull innsats. Nå skal vinklingen endres.
Referanse:
Artikkelen er publisert som debattinnlegg i Aftenposten 1. november 2017.
Tekst: Erling Røed Larsen, forskningssjef i Eiendomsverdi og professor II ved Handelshøyskolen BI. Artikkelforfatteren var ansatt i SSBs forskningsavdeling fra 1994 til 2010.