Hvorfor er bøndene så misfornøyde?

På tre år har subsidiene til bøndene eksplodert fra 17 til 27 milliarder kroner. Likevel har bøndene aldri klaget mer enn nå. Regjeringen svarer med å love enda større doser av en medisin som ikke virker.

Misnøyen retter seg mot et system og en politikk som bøndene – gjennom sine bondelag, samvirker og årlige jordbruksforhandlinger – selv har vært med på å utforme.

Bøndene hegner om en politikk som vektlegger volumproduksjon av standard jordbruksvarer rundt omkring i hele landet, med en meningsløs målsetning om høy selvforsyning som ledestjerne. Det er også stor oppslutning om virkemidlene, som:

• tilskudd som utjevner lønnsomhet mellom produkter og områder
• planregulerte markeder, ment å gi bonden leveringssikkerhet til en høy og stabil pris
• beskyttelse mot konkurranse fra bønder i andre land, og en sterk markedsposisjon til egne samvirkebedrifter.

Politikken virker ikke

Hvorfor er bøndene da så misfornøyde?

Svaret er at politikken rett og slett ikke virker. Bonden finner ikke igjen de høye subsidiene på bunnlinjen. Pengene går til kjøp av kraftfôr, kunstgjødsel og diesel og til å betjene stadig større lån i et sterkt mekanisert jordbruk. 

Og siden bonden lager et standardprodukt til en regulert pris, oppnår han ingen merpris i markedet, men tvinges til å produsere og effektivisere enda mer. Når det samtidig gasses på med produksjonstilskudd i jordbruksoppgjørene, oppstår overproduksjon med dertil fallende lønnsomhet. Dette er som å slå god vin i et glass som allerede er fullt.

Fortrinnet til norsk jordbruk er åpenbart ikke volumproduksjon. Som i Alpene passer naturen bedre til varer med særpreg, knyttet til opprinnelse og driftsform, og gjerne i kombinasjon med turisme og tilleggsnæringer. Men særpreg og merpris skapes ikke av en politikk som:

• lar bøndene tilpasse seg et komplisert tilskuddssystem til en verdi av 27 milliarder
• tilbyr bøndene leveringssikkerhet til fast pris for en gjennomsnittskvalitet
• motarbeider konkurranse om bøndenes produkter, som i meierimarkedet.

Vil ikke bøndene være tjent med å frigjøre seg fra denne tvangstrøyen?

Hva med å erstatte planreguleringen av priser og produksjon med direkte inntektsstøtte, uavhengig av volum og vare, men knyttet til kulturlandskap og miljøgoder?

Med en slik inntekt i bunn kunne så bonden få utfolde seg som selvstendig næringsdrivende med handlingsrom til å utnytte naturgitte fortrinn og gårdens ressurser i et fungerende marked, uten at alt utjevnes til det middelmådige.

I distriktene finnes fortrinnene innenfor nisjeprodukter og tilleggsnæringer. Frukt og sider fra vakre Hardanger og lokale produkter fra Rørosmeieriet er gode, men sjeldne eksempler på utnytting av slike fortrinn.

Så kan heller driftige bønder på Jæren og flatbygdene – som i dag vingestekkes gjennom utjevnende tilskuddssatser – få utfolde seg i volummarkedet.

Før det skrives ut mer vanedannende medisin som ikke virker, er det kanskje på tide med litt ettertanke og respekt for storsamfunnet som betaler regningen. Forbrukerne har spesiell grunn til å være misfornøyd. Allerede før vi kommer inn i butikken, har vi betalt 27 milliarder kroner over skatteseddelen. I butikken møter vi et smalt vareutvalg til priser som er nesten 30 prosent høyere enn i Danmark og Sverige.

Med norsk forbruksmønster utgjør merprisen nærmere 40 milliarder kroner.

Hva med forbrukeren?

Mye av ekstraregningen skyldes importvernet, som skaper konkurranseproblemer i hele verdikjeden. Konkurranse fra utenlandske bønder og matbedrifter vingestekkes. Dagligvarekjedene beskyttes ved at det ikke er attraktivt for utenlandske kjeder å etablere seg når de ikke kan ta med sine leverandørnettverk.

Og fravær av utenlandske kjeder passer godt for store, hjemlige bedrifter, som Orkla og Mills, siden det fjerner konkurransepress fra utenlandske merkevarer som naturlig vil følge med på lasset ved en etablering i Norge.

Hvordan har den sittende regjering tenkt å møte utfordringene? Med reformer og nytenkning?

Nei da, med en plan for kraftig opptrapping av selvbergingen og bøndenes inntekter, som her betyr enda høyere subsidier og tollsatser. Bøndene, sentralt plassert i regjeringen, er allerede i gang med å øke tollsatsene.

Opptrappingsplanen er virkelighetsfjern og uansvarlig. Det er derfor lite sannsynlig at høyresiden vil forplikte seg til den.

Høyre og Venstre har ytret ønske om en mer helhetlig matpolitikk som tar hensyn til helse, klima og natur, og som inkluderer sjømat i beredskapspolitikken. Det er lovende.

Kanskje tenker de også på forbrukeren?

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/kronikk/landbruk/landbruksoppgjoret/jordbruksoppgjoret/hvorfor-er-bondene-sa-misfornoyde/2-1-1626948