Harald Espeli

Historisk Tidsskrift (Danmark) 124(1)

Despite vigorous debates on the post-World War II court settlements, interest in internal disciplinary settlements of professional associations has been limited in both Norway and Denmark. The major exception in Norway has been a heated debate following the report from the Norwegian Authors’ Union’s disciplinary committee (æresrettutvalget) in 2018. This article compares the disciplinary settlements and purges in the two countries following liberation. A major difference was in the willingness to review disciplinary measures taken by associations before World War II. Danish courts showed far greater willingness than their Norwegian counterparts to review disciplinary decisions that association members found unjust. The quality of decisions by Danish courts improved still more after the Danish Sagførersamfundet came to understand that members who felt they had received unfair treatment could turn to the courts with a real chance of having the decision overturned. In Norway, only one appeal of a disciplinary action (expulsion) was brought to the courts after liberation. This occurred in 1953, long after the disciplinary settlements were over. In other words, association purges in Norway after liberation took place without court supervision. This fact has been almost absent from the debate since the 2018 report of the Norwegian Authors’ Union’s disciplinary committee. Bar associations could be expected to provide more comprehensively for their members’ legal protection than other post-liberation professional associations. This was indeed the case in the well-regulated Danish Sagførersamfundet, but less so in the Norwegian Sakførerforeningen. In Norway, the possibility of contradiction seems to have been very limited, meaning that the accused had no real opportunity to challenge an accusation before the sanction was imposed, especially for members who had been affiliated with the National Socialist Party. Additionally, there was no appeals process. Perhaps the most problematic aspect of the Sakførerforeningen’s purification process was that key leaders, who played a central role in formulating the guidelines for sanctioning „unpatriotic attitudes,“ had themselves engaged in similar behavior during Norway’s occupation.

Arbeiderhistorie 38(1) s. 47-68 Doi: https://doi.org/10.18261/arbeiderhistorie.38.1.4

Statlig minstelønnsregulering stod i varierende grad på den politiske dagsorden fra 1915 til 1940. Denne artikkelen ser nærmere på hvordan arbeiderbevegelsen, det vil si Landsorganisasjonen, relevante fagforbund og arbeiderpartiene så på slik lovregulering. Arbeiderbevegelsen støttet de to minstelønnslovene vedtatt i 1918 til fordel for ressurssvake grupper fordi disse vanskelig kunne bedre sin situasjon på kort sikt gjennom effektiv fagorganisering. Landsorganisasjonen og Arbeiderpartiet gikk i 1937 av samme grunn inn for minstelønnsregulering i jordbruket, men landsmøtet i Norsk Skog- og Landarbeiderforbund avviste skissen til lovregulering samme år. Det klareste uttrykk for arbeiderbevegelsens pragmatiske holdning til minstelønnslovgivning var bekledningsarbeiderforbundet, som hadde et vedtektsfestet forbud mot industrielt hjemmearbeid. Samtidig ble forbundet den fremste støttespilleren for minstelønnsreguleringene i hjemmearbeidsloven i løpet av mellomkrigstiden

Et selskapsliv : Festskrift til Tore Bråthen s. 245-264

Maritime perspektiver. Kultur, historie, samtid s. 5-23 Doi: https://doi.org/10.18261/mp.1.1.2

Beslutningsprosessen bak skipsaksjeselskapsloven av 1916 er lite studert, men den kaster nytt lys over flere maktforhold. Rederforbundet hadde betydelig politisk innflytelse over lovens utforming selv om forbundet hadde ønsket å gå lenger enn Venstre-regjeringen i å begrense jobbetidens spekulasjon i skipsaksjer og tegningsretter til slike. Den konkrete lovutformingen skjedde imidlertid i regi av justiskomiteens formann og saksordfører fra Høyre, Edvard Hagerup Bull. Loven sikret disponerende redere stor handlefrihet i driften av skipsaksjeselskap. Blant annet gjennom etableringen av et representantskap kunne den disponerende rederen i praksis forhindre generalforsamlingens kontroll av driften. Skipsaksjeselskapsloven la det rettslige grunnlaget for en særegen form for lederkapitalisme som knapt fantes i aksjeloven. Skipsaksjeselskapslovens krav om bruk av navneaksjer hadde skattemessige årsaker. Forbudet mot ihendehaveraksjer, som snart ble utvidet til aksjer i alle aksjeselskap, var nødvendig for å hindre at aksjegevinster i skipsaksjeselskap, samt annen inntekt fra og formue i slike, ble unndratt beskatning.

Heimen - Lokal og regional historie 59(4) s. 330-350 Doi: https://doi.org/10.18261/heimen.59.4.5

Artikkelen beskriver og analyserer i hvilken grad og hvordan minstelønnsloven for underordnede handelsfolk av 1918 ble innført og eventuelt avviklet i norske kommuner frem til loven ble avviklet i 1925. 40 kommuner innførte loven i hele eller deler av perioden loven gjaldt, hvorav de fleste var større byer. Minstelønnsloven omfattet de fleste funksjonærer i privat sektor og var en radikal reguleringsform som krevde kommunestyrevedtak for å bli innført og videreført etter 1921. I og med at minstelønnssatsene var de samme for kvinner og menn, var loven et viktig lønnspolitisk likestillingstiltak i Norge. Loven krevde en aktiv kommunalpolitisk forankring som ikke er undersøkt tidligere. Artikkelen bygger på bredt kildemateriale fra blant annet byarkiver og lokalaviser

History and taxation. The Dialectical Relationship between Taxation and the Political Balance of Power s. 491-511

Skatterett 41(2) s. 180-220 Doi: https://doi.org/10.18261/skatterett.41.2.3

Offentlige skattelister – det vil si oversikter over antatt skattbar inntekt og formue og ilagt skatt – har en lang historie i Norge. Denne artikkelen utforsker de offentlige skattelistenes røtter og de sentrale historiske begrunnelsene for dette offentlighetsprinsippet. Offentlige skattelister og klagerett på egen og andres ligning var historisk sett siamesiske tvillinger og skulle bidra til kvalitetssikring av ligningen og lave administrasjonskostnader. Det reflekterte at ligningsforvaltningen var kommunal og i all hovedsak ble utført av valgte lekmenn frem til andre verdenskrig. Offentlighet og klagerett ble gradvis koblet fra hverandre, og klageretten på andres ligning forsvant. Etter andre verdenskrig fantes det ikke lenger noen klar direkte kobling mellom offentlige skattelister og klageretten.

Nordisk Administrativt Tidsskrift 99(3) s. 1--17 Doi: https://doi.org/10.7577/nat.4718

Høsten 2021 dokumenterte Aftenposten at Riksrevisjonen i 2017 hadde stanset sin igangsatte etterlevelsesrevisjon av sikkerhetsarbeidet på Stortinget på grunn av motstand fra Stortingets presidentskap og direktør. Saken viser at Riksrevisjonen ikke hadde den nødvendige uavhengighet til sin egen oppdragsgiver, men lot den reviderte bestemme hva som skulle revideres. Det er strid med grunnleggende revisjonsprinsipper der hensynet til revisors uavhengighet har blitt vektlagt stadig sterkere de siste tiårene. De mange mediaavsløringer de siste årene av mangelfulle kontrollrutiner knyttet til stortingsrepresentanters reiseregninger, ventegodtgjørelser og pendlerleiligheter viser at Riksrevisjonen ikke har tillagt relevant risiko for tilliten til Stortinget som institusjon tilstrekkelig vekt i sitt revisjonsarbeid. Derfor reises spørsmålet om Riksrevisjonen fortsatt bør være Stortingets revisor. Artikkelen er basert på dokumentanalyse og relevant litteratur.

A History of Business Cartels. International Politics, National Policies and Anti-Competitive Behaviour s. 105-121 Doi: https://doi.org/10.4324/9781003128922-8

Cartels on market sharing between telephone equipment producers flourished in the inter-war period. These cartels were international in the sense that the main parties were multinational companies although the detailed agreements were often limited to one country or mainly involved the national subsidiaries. The UK market-sharing agreement in 1924 between four producers was the first. This paper is about the market-sharing agreement of 22 September 1932 between ITT and LM Ericsson which were to divide the market for telephone equipment in Denmark and Norway until 1950. The paper analyses how the agreement was implemented in the two countries. The paper shows that – and contrary to previous research – there was no actual implementation of the agreement in Denmark. In Norway however, the principal agreement between ITT and LM Ericsson was followed by a very detailed market sharing agreement by their respective subsidiaries in 1933, which were to last until 1950. The effects of the market sharing agreement in Norway lasted until the 1980s.

Arbeiderhistorie 36(1) s. 67-88 Doi: https://doi.org/10.18261/ARBEIDERHISTORIE.36.1.5

Norges første og mest langvarige minstelønnslov, loven om industrielt hjemmearbeid, ble vedtatt enstemmig av Stortinget i januar 1918. Det var en tidsbegrenset lov for fem år som ble forlenget to ganger før den i 1933 ble gjort permanent. Bare et par ganger på 1920-tallet var det parlamentarisk strid om lovens utforming. Hjemmearbeidsloven skulle kontrollere lønns- og arbeidsforhold ved produksjon av klær og andre produkter av industriell karakter, som foregikk i arbeidernes hjem eller hos en mellommann. Loven åpnet for å innføre minstelønnsregulering, noe som ble innført i hovedstaden i 1920 og etter hvert også andre steder. Et overveldende flertall av hjemmearbeiderne var kvinner. Det var hensynet til disse lavtlønnede og ofte utbyttede kvinnene som var hovedbegrunnelsen for loven. Minstelønnsreguleringene omfattet langt mer enn halvparten av hjemmearbeiderne på 1930-tallet, og reguleringene økte lønningene for de aller fleste av disse. Loven ble ikke endret etter 1939 og ble gradvis foreldet. Da loven ble opphevet i 1995, hadde den for lengst sluttet å ha betydning.

Arbeiderhistorie 25(1) s. 80-100 Doi: https://doi.org/10.18261/issn.2387-5879-2021-01-06

I 1993 ble det vedtatt en lov om allmenngjøring av tariffavtaler forut for Norges EØS-medlemskap for å unngå sosial dumping. Allmenngjøringsloven innebar offentlig minstelønnsregulering og var slik sett et brudd med praksisen i privat sektor med tariffavtaler mellom organiserte arbeidstakere og arbeidsgivere siden begynnelsen av 1900-tallet. Det fantes likevel to minstelønnslover vedtatt i 1918. Her behandles den midlertidige minstelønnsloven for underordnede handelsfolk 1918–1925 som var en lov for underordnede funksjonærer. Den innebar en vesentlig økning av lønningene for unge og kvinnelige funksjonærer. Minstelønnsloven innebar det mest effektive statlige likelønnstiltaket i privat sektor frem til 1970-tallet. Lovens avvikling skyldtes langvarig motstand fra handelsnæringen, som betraktet loven som et rent midlertidig krisetiltak, men også manglende politisk vilje til å gjøre loven, som var avhengig av skiftende lokalpolitiske vurderinger og konstellasjoner, mer effektiv. Dermed forsvant også støtten fra Norges Underordnede Handelsstands Landsforbund, som hadde vært minstelønnslovens fremste organisatoriske pådriver og støttespiller.

Skatterett 40(2) s. 134-151 Doi: https://doi.org/10.18261/issn.1504-310X-2021-02-05ER

I 1911 ble de første nasjonale skattelovene av 1882 for by- og landkommunene erstattet av nye by- og landskattelover, som på de viktigste punker var identiske, med virkning fra 1913. Skattelovene av 1911 gjennomgikk snart tallrike endringer, men ble først opphevet ved årtusenskiftet – byskatteloven i 1976 – da den nye skatteloven trådte i kraft. Artikkelens sentrale spørsmål er i hvilken grad 1911-lovene endret beskatningen av aksjeselskapene og aksjonærene, som hadde ligget fast siden tidlig på 1890-tallet. I hvilken grad fantes det klare koblinger mellom skattelovdebatten og utformingen av den første aksjeloven vedtatt i 1910, som ikke omfattet skipsaksjeselskapene, og som hadde spesielle regler om innbetalt aksjekapital for banker og forsikringsselskaper? Deltakerligningen av skipsaksjeselskapene fra 1893 ble forsterket, og slik ligning ble også innført for produsenteide meierier. Sentrale prinsipper i skattelovene av 1911 som skattereglene for aksjeselskap og aksjonærer fungerte innenfor, skisseres. I tillegg behandles de grunnleggende endringene av prinsippene fra 1911-lovene i 1921 da det ble innført dobbeltbeskatning av aksjeselskap og aksjonær.

Skatterett 40(1) s. 41-69 Doi: https://doi.org/10.18261/issn.1504-310X-2021-01-03ER

Artikkelen dreier seg om hvordan aksjeselskapenes inntekt og formue ble beskattet frem til aksjeloven av 1910, herunder debatten om utformingen av relevante lovbestemmelser og hvordan domstolene stilte seg til ligningsmyndighetenes oftest skjønnsmessige fortolkninger. Aksjeselskapet ble tidlig, iallfall fra byskatteloven av 1851, et skattesubjekt i kraft av å være en juridisk person. To forhold skapte etter hvert betydelig strid. For det første, skulle beskatningen skje utelukkende av aksjeselskapet, eller også av aksjonærene, og ut fra hvilke prinsipper? Dette dreide seg blant annet om aksjekapitalen skulle betraktes som et lån fra aksjonærene eller som aksjeselskapets egenkapital. For det andre: Skulle skipsaksjeselskap beskattes som en juridisk person med skatteplikt, eller skulle aksjonærene deltakerlignes på samme måte som partrederiet? To andre spørsmål som ikke var avgrenset til aksjeselskap, nemlig prinsippet om stedbunden beskatning og om avskrivninger var en utgift i skatteregnskapet, behandles også, samt grensen mellom beskatning av aksjeselskap og kooperative selskap.

Grunnloven: Historisk kommentarutgave 1814-2020 s. 641-731

Styringsretten : prinsipielt komparativt og aktuelt s. 36-87

Kontroll av kapital: 1814-1917 s. 195-236

Myten om det fattige Norge. En misforståelse og dens historie s. 147-192

Sjøfartshistorisk årbok s. 7-64

Norway got its first limited liability company law in 1910. The law was to regulate the establishment and management of limited liability companies, which until then had been established and operated based on freedom of contract. The law’s objective was mainly to protect the company’s creditors and minority shareholders, and to promote the legitimacy of the organizational form with limited liability. This meant that the shareholders had no liability beyond the share capital. However, the Companies Act did not cover shipping companies – limited companies that operated shipping – which was first regulated by the Shipping Companies Act of 1916. The exemption for shipping companies came into the Government’s Companies Bill in 1910, after shipowners’ opposition to previous government bills from the government had contributed significantly to the Storting discarding the bills in 1903 and 1905. The limited company had replaced the partner shipping company and its pro rata liability, as the shipping companies’ basic form of organization before 1910. This fundamental change in the shipping company’s organizational form is an important theme in Norwegian shipping history, but it has to a small extent been linked to the legal and political tug-of-war over the Companies Act. Shipowners’ opposition and arguments against a common company law for all business activities are the main topic of this article. The shipowners are here understood as the shipping companies’ general managers, who were often referred to as manager or managing shipowners in a shipping company or partner shipping company. The manager or managing shipowner often had a significant shareholding in the shipping company(s) they managed. The article sheds new light on the shipowners’ views on corporate governance in limited companies. It differed markedly from other parts of the business community that used this organizational form, and where the Companies Act’s mechanisms for protecting minority shareholders and creditors were not controversial. Four questions are central in the article. Which provisions in the draft of Companies Act did the shipowners oppose? Why did the shipowners react so late if the bill was as important as they claimed? To what extent was the government willing to comply with the shipowners’ demands within the framework of a Companies Act? And, why did Norway get its own Ship Companies Act despite the shipowners being relatively satisfied with the changes proposed in the Companies Bill of 1904-1905?

Arbeiderhistorie s. 41-59 Doi: https://doi.org/10.18261/issn.2387-5879-2020-01-04

I 1950 vedtok Stortinget loven om pensjonstrygd for statens arbeidere med virkning fra 1951. Dermed fikk statens time- eller akkordlønte arbeidere – som ikke arbeidet i militærbedriftene, Sølvverket på Kongsberg eller i NSBs verksteddrift – for første gang en rettighetsbasert tjenestepensjon. Pensjonstrygden omfattet først og fremst bygg- og anleggsarbeidere i samferdselsetatene, men også rengjøringspersonalet i NSB og snart også arbeiderne i militærbedriftene. Statsarbeidere eller deres etterlatte behøvde ikke lenger søke Stortinget om en slags individuell gavepensjon. Arbeidsmandsforbundet, som fra 1930-tallet organiserte flesteparten av statens time- eller akkordlønnede arbeidere utenom militærbedriftene, var den fremste pådriveren bak det som ble pensjonstrygden. Omkring 1920 hadde det da politisk langt mer radikale Arbeidsmandsforbundet avvist å forhandle om en tjenestepensjonsordning for anleggsarbeiderne fordi ordningen ville kreve tre måneders oppsigelse. Det var i strid med fagopposisjonens ønske om å kunne aksjonere på kort varsel om man fant det nødvendig. Denne artikkelen ser nærmere på bakgrunnen for etableringen av denne særskilte pensjonsordningen for statens time- eller akkordlønte arbeidere. Pensjonstrygden skilte seg på viktige punkter vesentlig fra pensjonsordningen for statens tjenestemenn fra 1917. Ytelsene var lavere og rettighetene dårligere

Finansiell og ikke-finansiell rapportering Festskrift til Hans Robert Schwencke s. 159-187

Scandinavian Economic History Review 68(3) Doi: https://doi.org/10.1080/03585522.2019.1703802

This paper analyses the prolonged nature of two related cartels in life and non-life insurance, in Norway. Insurance cartels and the role of the state are rarely studied in cartel research, although such cartels are common. Cartels played an important role in creating trust and stability in the formative years of the Norwegian insurance industry. In life insurance, premiums are paid sometimes decades in advance. Reducing high transaction costs can also explain the state’s prolonged support of the fire and non-life insurance cartels. State policy towards the fire insurance cartel changed after World War I, when the state became a competitor, although its regulations did not directly weaken the non-life insurance cartel, this finally collapsed due to mergers in 1982. State support for the life insurance cartel was strong from the 1920s to the 1980s. By then it was difficult to differentiate between state-sector regulations and cartel interests. The life insurance cartel was dismantled by new state regulations in the mid-1980s.

Scandinavian Journal of History 44(5) s. 640-664 Doi: https://doi.org/10.1080/03468755.2019.1593886

The first three decades of the 20th century marked the beginning of modern collective occupational pensions for salaried business employees in the three Scandinavian countries. Pension premiums were derived from actuarial principles and pension entitlement was financially and legally secured. Relatively few salaried business employees were covered by these new occupational pension schemes until the 1930s. There were similar developments as well as different outcomes in the three countries. In their first three decades, the relative success of such schemes, and the participation of salaried employees in them, seems to have been largest in Denmark and lowest – as well as starting latest – in Norway. The development of occupational pensions in business is compared with Britain and Switzerland as well as with occupational pensions for public employees in the Scandinavian countries; the latter clearly functioning as a model. The new principles for occupational pensions in business, established during and after World War I, proved long lasting and increasingly important. In Norway, defined benefit pension schemes that started in business during World War I were not replaced by defined contribution pension schemes until after 2000

Mennesket og havet. Årbok Norsk Maritimt Museum s. 123-153

Sjøfartshistorisk årbok 2017 s. 7-80

Arbeiderhistorie 23 s. 29-47 Doi: https://doi.org/10.18261/issn.2387-5879-2019-01-03

Tjenestepensjonsordningene for statens arbeidere mellom 1814 og 1917 er lite undersøkt. Her behandles alders-, uføre- og enkepensjoner. Det var fire hovedgrupper arbeidere i staten; for det første arbeiderne på Sølvverket på Kongsberg, der pensjonsordningen fra eneveldet ble videreutviklet til en rettighetsbasert pensjonsordning. For det andre arbeiderne ved statlige militærbedrifter som i hovedsak kopierte pensjonsordningen fra Sølvverket. På Kongsberg Våpenfabrikk gikk arbeiderne sammen om å kreve en slik pensjonsordning omkring 1860 – en tidlig form for kollektiv handling. For det tredje arbeiderne ved statens bygge- og anleggsvirksomhet som ofte var sesongarbeidere. Da disse organiserte seg på 1890-tallet, stod krav om en rettighetsbasert pensjon sentralt. For det fjerde statsbanenes fast ansatte og fastlønnede tjenestemenn, som også inkluderte noen grupper arbeidere, som fyrbøtere og verkstedarbeidere. Denne gruppen fikk rettighetsbaserte pensjoner fra 1870-årene. Sammenlignet med private arbeidsgivere var staten en tjenestepensjonspolitisk pioner ved at mange av statens arbeidere fikk rettighetsbaserte ordninger som ikke kunne endres til arbeidernes ugunst med tilbakevirkende kraft. Statens anleggsarbeidere oppnådde derimot ingen rettigheter og forble henvist til ydmykt å søke sin arbeidsgiver om pensjon på samme måte som i private bedrifter. Slike søknader ble behandlet av vedkommende departement og i siste instans avgjort av Stortinget. Listen for å innvilge slike søknader lå høyt. Først fra 1890-årene innledet Stortinget en praksis med å innvilge slike understøttelser, som reelt sett var pensjonsytelser for arbeidere og enker som ellers var henvist til fattigkassen.

Heimen - Lokal og regional historie 55(3) s. 247-263 Doi: https://doi.org/10.18261/issn.1894-3195-2018-03-04

From the 1890s to World War I, the fire insurance mutuals had insured larger values than their main competitor, the state-owned Norges Brannkasse, in the countryside. In 1922 twenty-three local fire insurance mutuals established a common reinsurance mutual, Samtrygd, which also functioned as an umbrella organisation for an increasing number of members. The main initiators behind Samtrygd were not the fire insurance mutuals, which were predominantly locally oriented, but the Farmer’s Union and a commercial bank, Bøndernes Bank, which guaranteed Samtrygd’s start-up costs. Samtrygd solved one of the structural weaknesses of the local fire insurance mutuals: lack of a cost-efficient reinsurance, which was necessary to insure ever more expensive buildings and chattel. From the late 1920s, more than half of local fire insurance mutuals were members of Samtrygd. Thus, with the assistance of Samtrygd the local fire insurance mutuals were able to consolidate their market position in countryside in the inter-war period despite the fact that fire insurance continued to be the only form of non-life insurance they could offer. Their core customers and members, the farmers, bought cars and lorries in significant numbers which demanded other forms of non-life insurance. Samtrygd’s initiators had planned that the fire insurance mutuals should expand into more densely populated areas and possibly the suburbs in the municipalities in the countryside. However, the fire insurance mutuals, governed by the local farmer elite, decided to stick to their last, and abstained from engaging in the growing markets in such areas.

Heimen - Lokal og regional historie 55(1) s. 7-30 Doi: https://doi.org/10.18261/issn.1894-3195-2018-01-02

This article analyses the establishment and successful diffusion of fire insurance mutuals in the Norwegian countryside between 1816 and World War I. Prior to the establishment of fire insurance mutuals, the only means of fire insurance of farm houses and farm outbuildings for Norwegian peasants and farmers was the state fire insurance company, Norges Brannkasse. Although the Norwegian fire insurance market was the most open in Europe, foreign insurance companies restricted themselves to insurance of chattels and stocks. However, their premiums were too expensive for peasants and farmers, who developed local fire insurance mutuals based on apportioned liability. They were mostly run by unpaid or symbolically remunerated elected representatives creating small administrative osts. The fire insurance mutuals also proved effective in coping with the challenges of moral hazard and asymmetric information. Thus, fire damages were lower than in Norges Brannkasse. From 1890s the fire insurance mutuals insured larger values than Norges Brannkasse in the countryside. Thus, the fire insurance mutuals played an important role in the economic modernization of the countryside until World War I.

Social Movements and the Change of Economic Elites in Europe after 1945 s. 179-198 Doi: https://doi.org/10.1007/978-3-319-77197-7

Pax Forlag

Novus Forlag

Fagbokforlaget

Fagbokforlaget

Historikere i oppdrag. Festskrift til Trond Bergh, Sverre Knutsen og Lars Thue i anledning 70-årsdagen i 2015 og 2016 s. 165-188

Paying for Hitler’s War: The Consequences of Nazi Hegemony for Europe s. 235-265 Doi: https://doi.org/10.1017/cbo9781107279131.010

Regulating Competition. Cartel Registers in the Twentieth Century World s. 133-151

Industrial Collaboration in Nazi-Occupied Europe: Norway in Context Doi: https://doi.org/10.1057/978-1-137-53423-1_10

Historisk tidsskrift 94(1) s. 51-75

Profesjonshistorier s. 46-80

Scandinavian Economic History Review 62(2) s. 188-212 Doi: https://doi.org/10.1080/03585522.2013.875939

Å selge liv og død. Kommersielle strategier og kulturuttrykk i markedsføringen av død og dødsfrykt s. 130-151

Næringsliv og historie s. 197-221

Heimen - Lokal og regional historie 50(1) s. 25-44

Heimen - Lokal og regional historie 50(3) s. 282-286

Scandinavian Journal of History 38(4) s. 399-404 Doi: https://doi.org/10.1080/03468755.2013.815570

Scandinavian Journal of History 38(4) s. 502-524 Doi: https://doi.org/10.1080/03468755.2013.818787

Since the liberation of German occupation 1940-45 an important national narrative has been the far-reaching exploitation and destruction of the Norwegian economy by the occupant. The scholarly basis for this narrative was a book written by Odd Aukrust and Petter Jacob Bjerke in 1945. The narrative formed an important basis for the Norwegian variant of economic reconstruction following liberation and has also dominated historiography. However Aukrust and Bjerve’s presentation of the bleak situation in 1945 was exaggerated and is, historically speaking, untenable. Another conclusion is that the German occupation initiated a twenty-year period in which the Norwegian economy was less open and exposed to internal and external competition than in any other period subsequent to Norway entering the liberal age of free trade and free international capital transactions in the middle of the nineteenth century.

Årbok Norsk Maritimt Museum 2010 s. 47-90

Historisk tidsskrift 90(4) s. 559-584

Jahrbuch für Wirtschaftsgeschichte s. 107-130

Danske tilstande, norske tilstand 1940-45

Historisk tidsskrift 88(2) s. 347-352

Universitetsforlaget

Scandinavian Economic History Review 56(2) s. 209-229

Historisk Tidsskrift (Danmark) 106(1) s. 375-399

Gyldendal Akademisk

Bergh, Trond, Harald Espeli og Knut Sogner (red): Brytningstider Storselskapet Orkla 1654-2004 s. 319-475

Jubileumskrift 2004. Konkurransetilsynet 1994-2004. s. 13-20

R. Rydén (red): Jordbrukarnas kooperativa föreningar och interesseorganisationer ett historisk perspektiv s. 53-72

Journal of European Economic History 31(3) s. 621-660

Samarbeidets kraft : elforsyning og bransjeorganisering 1901-2001 / Lars Thue og Harald Rinde

The labour Parties and Business in Britain and Norway, 1918-1999 s. 15-28

Historisk tidsskrift 98(1) s. 148-149

Magasinet Tekna

'Corruption, the 'common good' and the emergence of the 'Public Service Ethos' in western Europe in the nineteenth century – Stirling University 8-9. Juni 2023

Norske historiedager

Perspektiv på arv

Prosa - tidsskrift for skribenter s. 48-55

Stat & Styring 22(44) s. 56-53 Doi: https://doi.org/10.18261/stat.33.4.11

Morgenbladet

e24 (internett)

Dagens næringsliv

Aftenposten

Nordiske Historikermøte 8.-10.august 2022

Bureaucratic voluntarism på CBS

FORSKERGRUPPEN FOR RETT, SAMFUNN OG HISTORISK ENDRING, UIOs Workshop onsdag 28. september 2022 Foreningsvedtekter og sivilsamfunn. Historiske og rettslige perspektiver på en normativ praksis

European Central Banking and German Occupation in World War II

https://www.gu.se/en/quality-government/our-activities/qog-lunch-seminars

WEHC

Norske historiedager

seminar Senter for Næringslivshistorie Handelshøyskolen BI

seminar

konferanse

konferanse

Seminaret for professor Hans Robert Schwencke på Handelshøyskolen BI 11. september 2020.

Konferanse om Sveriges relasjoner med Norge under 2.verdenskrigen på Voksenåsen 9-10. april 2019.

Det norske vitenskapsakademis konferanse «Var Norge fattig omkring 1900? Historien om en misforståelse» 11. november 2019

Bokpresentasjon

Norske historiedager

13th Swedish Economic History Meeting I Uppsala 10-12.October 2019

4. nordiske rettshistorikermøtet 23-25.4.2019 i Åbo.

EBHAs 23 Annual Conference i Rotterdam 29-31. August 2019

EBHA

workshop

seminar

Gablers seminar for kommunale pensjonskasser m.fl.

Norske historiedager

workshop

In a World of Total War: Norway 1939-1945

Nordisk forsikringstidsskrift

Nationen

norske historiedager

bokpresentasjon

workshop

seminar

Det tredje nordiske rettshistorikermøte

29. nordiske historikermøte

internseminar

lunsjseminar

museumsarrangement

kundemiddag

Internseminar

Norske historikerdager

Norgeshistorie.no

Foredrag

Foredrag

Embetet: Regjeringsadvokaten 1816-2016

Norgeshistorie.no

Norgeshistorie.no

Forsvarets avdeling for kultur og tradisjon/Institutt for forsvarsstudier fagseminar «Den tyske okkupasjonen av Norge» på Ridehuset, Akershus festning, 8.mai 2015.

Norske historiedager

Nordiske rettshistorikerdager 23. april 2015.

Foredrag

Ekonomisk-historiska møtet i Umeå

Ekonomisk-historiska møtet i Umeå

på forfatterseminaret om OT-prosjektet i Trondheim 8.oktober 2014.

seminaret "Kollaborasjonens irrganger – aspekter ved norsk kollaborasjon under okkupasjonen"

Kommentar ved Per Harald Grues presentasjon av sitt landbrukspolitiske verk «Norsk landbrukspolitikk 1970-2010»

Sesjonen “Næringsliv og historie: Hva kan næringslivshistorien tilføre historiefaget?”på Norske historikerdager 20.-22.juni.

NHOs pensjons- og forsikringskonferanse 11. november 2014.

seminar

på Symposium “Arbeid på vegen. Vegvesenet og Organisation Todt 1940-45”

Industry in Occupied Europe

Konferanse

Seminar

Norges Bank

Avis

"Das umstrittene Gedächtnis/ Contested memory"

seminar

27. nordiske historikermøtet i Tromsø 12.august

Advokatbladet

Venstrekapitalisme, demokrati og marked

Krig og økonomiske endringer i de nordiske land 1600-1990

Monetary History Group Seminar

den 3.DANONE-konferanse

Norske historikerdager , HIFO-konferansen

Advokatbladet s. 108-109

Seminar ”Norske og danske tilstander 1940-45”

Universitetsforlaget på Arkivverkets 11. forskningsseminar

Tun Forlag AS

Ås innkjøpslag

Orion Forlag

HIFO-nytt s. 19-24

Scandinavian Journal of History 28 s. 322-324

Gyldendal Akademisk

Institutt for samfunnsforskning

Rapporten analyserer utviklingen av norsk samvirkebeskatning fra slutten av 1800-tallet og frem til en høyesterettsdom i 2001. Skattelovene av 1911 innebar at samvirkeforetak innenfor jordbrukssektoren og forbruksforeninger ble underlagt et særskilt skatteregime frem til skattereformen i 1992. Den særskilte skattleggingen var motivert utfra et politisk ønske om å fremme organisasjonsformen innenfor utvalgte deler av økonomien på begynnelsen av 1900-tallet. Funnene i rapporten tyder på at skattefordelene i forhold til aksjeselskap økte fra 1920-tallet og frem til 1970-tallet. Skattefordelene utgjorde likevel neppe noen avgjørende forklaring på samvirkets suksess i primærnæringene og dagligvarehandelen generelt sett.

Institutt for samfunnsforskning

Rapporten analyserer utviklingen av norsk samvirkebeskatning fra slutten av 1800-tallet og frem til en høyesterettsdom i 2001. Skattelovene av 1911 innebar at samvirkeforetak innenfor jordbrukssektoren og forbruksforeninger ble underlagt et særskilt skatteregime frem til skattereformen i 1992. Den særskilte skattleggingen var motivert utfra et politisk ønske om å fremme organisasjonsformen innenfor utvalgte deler av økonomien på begynnelsen av 1900-tallet. Funnene i rapporten tyder på at skattefordelene i forhold til aksjeselskap økte fra 1920-tallet og frem til 1970-tallet. Skattefordelene utgjorde likevel neppe noen avgjørende forklaring på samvirkets suksess i primærnæringene og dagligvarehandelen generelt sett.

Handelshøyskolen BI

Rapporten tar for seg utviklingen av den norske jordbrukssektorens ulike reguleringsregimer de siste 30 år. Utfra en historiefaglig synsvinkel beskrives og analyserer reguleringene innenfor en rekke delmarkeder av betydning for sektoren. Behandlingen spenner fra reguleringen av omsetningen av landbrukseiendommer til industriell foredling av jordbruksvarer. Utgangspunktet for studien er jordbrukssektorens relative regulatoriske stabilitet og grunnleggende evne til å motstå krav om mer konkurranse og bruk av markedskonforme reguleringsprinsipper i en nyliberal tid preget av Chicago-skolens forståelsesramme. Studiene viser at selv om bare enkelte av reguleringsregimene innenfor jordbrukssektoren har blitt grunnleggende endret, har det skjedd mange og til dels betydelig regulative endringer på de fleste områder. Endringene har variert over tid og går ikke entydig i en markedsliberal retning. Rapporten utgjør den historiske delen av forskningsprosjektet ”Norsk jordbruksvaresektor: Strategi og forretningsutvikling mot år 2010” ledet av førsteamanuensis Per Ingvar Olsen, Institutt for innovasjon og økonomisk organisering. Prosjektet er finansiert av Norsk Landbrukssamvirke.

Forskningsrapport, BI 19(2) s. 39-52

Third Business History Association (EBHA) Conference ”Business and Society"

Third Business History Association (EBHA) Conference ”Business and Society"

Sosiologi i dag 30(1) s. 77-83

Aschehoug & Co