Hvordan kan investeringer fra små og mellomstore selskaper raskere bidra til det grønne skiftet? Jo, investeringsmodeller må baseres mer på fleksibilitet enn nåverdi.
Private investeringer i klima-teknologier falt med 29% gjennom 2022, viser nylige tall fra Bloomberg NEF.
Videre konkluderer Finansforbundet og Circular Norway om finansnæringens rolle i sirkulærøkonomien at dagens finansordninger og -produkter virker som barrierer for sirkulære forretningsmodeller.
Hvordan kan det ha seg, i en tid hvor klimahandling står høyere på næringslivets dagsorden enn på lenge?
Den norske finansnæringen opplever et stadig økende kompetansegap innen bærekraft og klimarisiko. En undersøkelse fra Finansforbundet i 2021 viste at over 80% av ansatte innen finanssektoren føler seg usikre på å gi investeringsråd innen bærekraft og klimarisiko. 40% av avgangsstudenter føler fortsatt det samme.
I ‘Kompetansesjekken 2022’ avdekket Finans Norges at opptil 45% av selskaper ikke finner jobbkandidater med den rette bærekraft- og klimarisikokompetansen. Samtidig anslår et flertall av bedriftene at mellom 40-60% av arbeidsstyrken vil trenge kompetanse innen ‘bærekraftsvurderinger’ i løpet av 3-5 år.
Vi vet at klimaendringer og -omstillingen krever både økt endringstakt og omstillingsevne i næringslivet, som FNs klimapanel har slått fast sin siste rapport. Metoder for å beregne og forutse slike endringer, som scenarioanalyse, simuleringer og realopsjoner, har lenge vært påpekt som en mulig løsning.
Forskning fra USA anslår derimot at færre enn en fjerdedel av store selskaper benytter slike modeller til kapitalallokering. Finansforbundet fastslår at færre enn 25 prosent av finansinstitusjoner benytter scenarioanalyser i investeringsvurderinger.
Selskaper med betydelige investeringsmuskler og emisjonsmuligheter kan påta seg større gjeld samt utforske flere investeringer samtidig. Dette er sjeldent tilfelle for SMB-er.
Samtidig vet vi at en mer sårbar natur og mer uforutsigbare værsystemer vil påføre samfunnet større kostnader i fremtiden, for eksempel i form av natur- og vannskader. Tall fra naturskadestatistikken viser at erstatningsbeløp fra naturskader i 2022 kom på totalt 800 millioner kroner.
Med tiltagende klimaendringer og miljøutfordringer, samt politikk som søker å begrense dem, kan vi regne med at dagens sikre investeringer i fremtiden vil bli høyst usikre.
Diskontering av fremtidige verdier spiller en sentral rolle i beregninger av forventede avkastninger, også for klimainvesteringer.
Verktøyer for finansiell analyse og verdisetting samt finansregnskap slik vi underviser ved handelshøyskoler som BI, rettes mot å beregne diskonterte nåverdier satt oppimot alternativkostnader og avkastningskrav. I disse modellene antas den ‘risikofrie renten’ (f.eks. avkastningen fra pengepapirer som statsobligasjoner) å ha en konstant vekstrate, samtidig som avkastningskravet settes oppimot en arbitrær og konstant verdi for hypotetiske investeringer.
Dermed undervurderes verdien av investeringer i fremtidens teknologi, med lang tidshorisont. Samtidig oversees potensialet for uforutsette endringer i investeringsobjekt eller rammebetingelser underveis i investeringsperioden, noe som gir svært lite fleksibilitet.
Den største blindsonen for verdisettingsmodeller som KVM er derimot de grunnleggende og økende risikoer ved klimaendringer og naturødeleggelser. Gradvis tiltagende klimaendringer, som innebærer sjeldne, men svært kostbare skadevirkninger, gjør det betydelig vanskeligere å sette en nøyaktig diskonteringsrate. Dette fikk blant annet den fremtredende miljøøkonomen Martin Weitzman til å konkludere at «den største usikkerheten innen klimaøkonomi er […] valg av diskonteringsrate».
Klimarisiko kan være både systematisk og usystematisk, ettersom klimaendringer fremtvinger økende kostnader og usikkerheter i markeder og produksjonssystemer på to ulike måter.
På den ene siden medfører et varmere, våtere, villere klima større fysisk risiko på realkapital, produksjonsfasiliteter eller infrastruktur.
På den andre siden medfører det å gå overgangen til en lavutslippsøkonomi, som opererer uten fossil energi og industri, overgangsrisiko. Denne risikoen innebærer at det vi verdsatte i en fossildrevet økonomi, vil bli mindre verdt i en grønn økonomi.
Den systematiske klimarisikoen kan bety at enkelte investeringsobjekter eller teknologier i praksis vil være ute av markedet, eller regelrett forbudt, i fremtiden. Dette kan vi allerede se for flere typer engangsprodukter i Europa, eller nye dieselbiler innenfor ring 3 i Oslo.
I motsetning til finansielle verdipapirer på en børs, tilsvarer realopsjoner en mulighet (men ikke forpliktelse) til å realisere investeringer i ulike typer realkapital (slik som maskiner, utstyr og teknologier). Disse vil kun realiseres dersom de virker motsyklisk til andre markedssvingninger og dermed øker avkastningen (eller reduserer tap) fra investeringen.
Black-Scholes modellen, lansert av økonomene Fischer Black og Myron Scholes for vel 50 år siden, anbefalte selskaper å benytte opsjoner for investeringer der nåverdivolatilitet stammer fra systematisk risiko.
Ikke alle selskapers eiendeler bør vurderes som finansielle aktiva. Derimot vil et større fokus på å holde opsjoner for realkapital ha flere fordeler som i sum kan redusere kapitalkostnader i form av en lavere diskontering av fremtidig avkastning.
Den største fordelen med grønne realopsjoner er at de gir prosjektforvalteren større fleksibilitet underveis i investeringsperioden. Større fleksibilitet handler om å vurdere og utvikle investeringsprosjekter trinnvis, og å fastholde flere valgalternativer, som tillater prosjektledelsen å imøtekomme uforutsette hendelser.
En ulempe med realopsjons-modellen er at du ikke i alle tilfeller kan vite hvilke opsjoner som er tilgjengelig, eller egnet til formålet. Kort forklart: Alle realopsjoner er kjente opsjoner. Kjenner du ikke til opsjoner som vil kunne virke motsyklisk ut prosjektperioden, så har du få muligheter til å redusere risiko. Ved tilfeller av radikale endringer i teknologier eller markeder vil det være fåfengt å anvende realopsjoner, ettersom du ikke kan forestille deg slike opsjoner.
Likevel, i de aller fleste tilfeller vil en realopsjon medføre økt fleksibilitet. Ved å se oppgraderinger av kapitalbeholdninger som realopsjoner kan et selskap oppnå økt handlerom dersom markedsutsiktene, eller nye regelverk, skulle endre betingelsene for ulike investeringer.
Gjennom forskningsprosjektet earthresQue undersøker vi slike opsjoner for avkarbonisering og avfallsreduksjon i planlegging av samfunnets infrastruktur, samt ‘klimaoppgraderinger’ av små og store byggeprosjekter.
Byggsektoren er nettopp en av flere sektorer som vil gagne av en slik tenkning. Dersom flere byggherrer, kommuner og rådgivere utvikler fleksible bygningsdesign som lett lar seg tilpasse fremtidens klima, vil de muliggjøre større bærekraft, bygge inn opsjoner for å oppgradere bygningen, og dermed redusere bygningens eksponering for fremtidig klimapåvirkning.
Denne tilnærmingen er derfor ikke bare bra for miljøet, men også for brukere og forvaltere av eiendommen.
For bedre å imøtekomme klimarisiko bør selskaper se klimainvesteringer som en forsikring mot raskere klimaendringer og omstilling av samfunnet. Ved å bruke realopsjoner for kapitalbeholdningen kan et selskap oppnå økt fleksibilitet, som innebærer å vurdere og utvikle investeringsprosjekter trinnvis, og å fastholde flere valgalternativer, i forkant for uforutsette hendelser.
I sum vil realopsjoner muliggjøre en trinnvis og lavrisiko strategi for SMB-er å imøtekomme det grønne skiftet.
En lengre versjon av debattinnlegget ble først publisert i Energi og Klima 26.april 2022.
Publisert 16. mai 2023