E-penger er fremtiden. Men hvem skal ha kontrollen?, spør Erling Røed Larsen ved BI.
KOMMENTAR: Erling Røed Larsen om penger
Tenk deg at du kunne lage penger ved å knipse ved fingrene. Det hadde vært noe - og da snakker vi Tesla S før dagen er over. Fordi forsøkene på å anskaffe seg penger uten innsats kan undergrave virkemåten til økonomien, tok myndighetene tidlig kontroll med pengeutstedelse.
I det siste har imidlertid de elektroniske pengene bitcoins kommet i søkelyset - og de er ikke laget av en sentralbank, men av en noe mystisk programmerer. Noen mener dette er fremtidens penger. Er det riktig?
Fremtidens penger
Bitcoins viser verden den virtuelle veien - for fremtidens penger er elektroniske, ikke fysiske. For eksempel har også namecoin, litecoin, betacoin og megacoin kommet til. Imidlertid er flere skeptiske, for spørsmålet er hvem som skal ha kontrollen.
Interessant nok er tilhengernes skryteliste lik skeptikernes kritikkpunkter:
- 1. Bitcoins er ikke utstedt av en sentralbank.
- 2. Det finnes en begrenset mengde av dem.
- 3. Verdien av dem har en stigende trend.
Pengepolitiske krumspring
Det første er uhyre viktig. Tilhengerne liker at en sentralbank ikke kan manipulere verdien ved pengepolitikk. Ingen skal kimse av det, for det er bare å se på land i Sør-Amerika der pengepolitiske krumspring har skapt mye usikkerhet.
Tyskernes frykt for inflasjon går tilbake til begynnelsen av 1920-tallet da landet opplevde verdenshistoriens villeste hyperinflasjon. Dette skapte sosial uro av så store dimensjoner at det la grunnen for det som skjedde tiåret etterpå. Da begynner vi å ane konturene av pengestabilitetens betydning.
Men nettopp pengestabilitet er det bitcoin-skeptikerne peker på. De frykter private penger kan skape kaos. Ta et eksempel.
Tenk dere en ivrig økonomiprofessor som liker gratis penger. Han lager de virtuelle pengene erlingos, med 1-til-1 kurs til norske kroner. Så hyrer han kodere som gjør det mulig å bruke dem ved et skjermtrykk (se bort fra lovligheten).
Har han flaks, blir dette populært - både blant kjøpere og selgere - og den første måneden får han 1000 kunder som veksler 1000 kroner hver over til erlingos. Noe senere kommer nettbutikker til ham med erlingosene og veksler tilbake til kroner.
I mellomtiden har han hatt millionen plassert i verdipapirer - med én prosents avkastning. Det er kjappe 10.000 kroner - fra sofaen. Stadig flere brukere kommer til, og etter hvert veksler de inn og ut millioner av kroner i uken. Professoren blir styrtrik, for han får rentefrie lån.
Falskmyntere og konkurrenter
Opplegget har to utfordringer: falskmyntnere og konkurrenter. Noen vil bli med på leken, og utsteder falske erlingos. Kompisene utsteder larspetros og andros. Over hele landet blir det sverros, vidaros og einaros.
Butikkene må ha oversikt over vekslingskursene mellom dem samt hvilke som er seriøse og hvilke som planlegger å ta kronene og stikke av. Nei, da, sier du. Jo da, for dette var tilstanden i USA under den såkalte wildcat-banking-perioden da bankene utstedte egne betalingsmidler.
Det behøver imidlertid ikke å bli kaos, for den som vinner kampen om pengestandarden, kan få monopol. Pers bruk av en e-penge er avhengig av Påls bruk - og Påls bruk er avhengig av Pers bruk. Sånt kjenner vi til fra Facebook. Den første som logger seg på, får ingen stor opplevelse.
Men etter hvert som andre gjør det, øker opplevelseskvaliteten for alle. Vi kaller det nettverksøkonomier, og sånn er det i pengesystemer også. Alle bruker dollar fordi alle andre bruker dollar. Det er om å gjøre å være først - og bli størst.
Usikkerhet skaper trøbbel
Men dét kan bli et problem. Blir utstederen for stor, for ivrig og lager for mange erlingos, kan verdien bli like usikker som om en overivrig sentralbank lager dem.
Så punkt to avhenger om den mengden er troverdig. Hvem garanterer at bitcoins-lageren (under pseudonymet Satoshi Nakamoto) ikke lager flere?
Usikkerhet vil skape trøbbel. Og ikke bare det, det er jo faktisk smart for samfunnet om det lages noe mer. Hele problemet med gullstandarden i sin tid var at økonomiene vokste raskere enn gullmengden. Da måtte gullet representere stadig flere varer.
Hvis bitcoins blir stadig mer verdt i antall pizzaer og bøker, vil folk ikke bruke dem - de vil holde på dem. Ironien er: Blir bitcoins populær å eie, blir den upopulær å bruke.
Tilhengerne blir glade om bitcoins blir mer verdt - hvis de selv kom inn tidlig. Problemet er imidlertid at om bitcoins stadig stiger i verdi, vil altså de som har dem, heller bruke andre penger. I økonomifaget kalles dette Greshams lov, og den sier at bruken av penger som stiger i verdi fortrenges av dem som ikke gjør det. Da er vi tilbake til utgangspunktet, nemlig styring av e-pengene.
Det er gunstig for samfunnet å ha noen som har kontroll med pengesystemet - og som sikrer stabil pengeverdi. Samtidig er det også gunstig å ha penger som er kjappe å bruke og som alle aksepterer. Som ikke krever kredittkort. Eller hundrevis av tastetrykk. Som er anonyme.
E-penger tvinger seg derfor frem i takt med at nettøkonomien vokser, akkurat som e-musikk, e-aviser og e-bøker.
Undertegnedes p-bok Penger om blant annet e-penger er nettopp blitt e-bok - en illustrasjon på at den fysiske verden migrerer til den virtuelle verden. E-løsninger kommer enormt fort.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 16. januar 2014 under vignetten "Slik jeg ser det".