Forfengelighet og fravær av rasjonalitet preger keiseren uten klær. Hvordan ville samfunnsvitenskapene forsket på H. C. Andersens eventyr?
KOMMENTAR: Arne Jon Isachsen om kunst og vitenskap
Forfengelighet og fravær av rasjonalitet, se det kunne eventyrforteller H. C. Andersen alt om. Keiseren som var så glad i å vise seg frem i nye klær, men som endte opp med å spasere nedover gaten uten en tråd på kroppen, har gledet barn og voksne i halvannet hundre år.
Et eventyr på lengde med en gammeldags aviskronikk, som vi aldri blir ferdig med. Om du ikke kan se det vidunderlige vakre stoffet, er du enten usedvanlig dum eller udugelig i ditt embete. Det er der cluet ligger.
At de bedragerske veverne klarte å bille både keiser, embetsmenn og allmuen inn at det var slik det forholdt seg. Den flinke embetsmannen som keiseren sender ned for å se hvordan det går med veverne, og som ikke ser noe stoff på veven, ganske enkelt fordi det ikke er noe stoff på den – veverne har i stedet tatt alt de har fått, fra silke til gull, og puttet i egne lommer – resonnerer slik: Dum er jeg ikke, da er det altså det gode embetet mitt jeg ikke duger til.
"Han har ikke noe på seg"
Logikken her er uangripelig, gitt at man godtar premissene til bedragerne. Og det er jo hva alle gjør. Inntil det lille barnet utbryter: ”Men han har jo ikke noe på seg!” Keiseren, står det i eventyret, grøsser ”for han synes at han (den lille gutten) har rett”.
Det må vel tale til keiserens fordel? Og vel også at han holder koken til den bitre slutt, gjennomfører opptoget, med kammerherrene bak som bærer på slepet, som jo slett ikke finnes.
Hvordan ville de ulike samfunnsvitenskapene av i dag beskrevet og analysert denne historien? Sagt på annen måte – hvordan ville de forsket på H. C. Andersens eventyr?
Hva økonomene hadde forsket på
Økonomene ville hatt fokus på veverne. Som tar i bruk en grov løgn for å svindle til seg keiserens skatter. Forventet nytte av denne atferden overstiger faren for å bli tatt og buret inne. I eventyret hører vi ikke hvordan det går med dem – det rundes av med kammerherrene som bærer på slepet. Veverne må ha hatt en egen utstråling og fortellertalent som gjorde at de ble trodd på sin historie, nemlig at klærne som ble sydd av tøyet, hadde sine helt spesielle egenskaper. Hvordan økonomer av i dag skulle modellert denne egenskapen inn i sine vitenskapelige arbeider, er noe uklart for meg.
Hva sosiologene ville studert
Sosiologene ville latt seg begeistre av hvordan ”alle” lot seg blende av vevernes historie. At de trodde på noe som var det rene tøv. Av frykt for å skille seg ut, være dumme eller udugelige. Gruppepresset ble for stort. Embetsmannen som skulle sjekke hvordan det gikk med arbeidet til veverne, bygde opp under tilliten keiseren hadde til veverne, og deretter tilliten folket hadde til dem. En form for pyramidespill som det lille barnet til slutt velter.
Med psykologenes blikk
Psykologene ville vært mest opptatt av keiseren selv, som jo så tøyet før han tok det på, hvor lite tillit hadde ikke han til seg selv og sine egne observasjoner? Og hvilken pris var han ikke villig til å betale for ikke å være dum, nemlig et opptog for alt folket, splitter pine naken? Hans forfengelighet og narsissisme tok helt overhånd.
Kunsten går foran vitenskapen
I alle de tre fagene kunne der vært skrevet glimrende artikler, publisert i de beste vitenskapelige tidsskrifter, om hva som hendte den gangen bedragere stod for keiserens nye klær. Og likevel ville ikke disse artiklene hatt særlig verdi sammenlignet med eventyret på fire sider som H. C. Andersen har skapt. Hvorfor det? Fordi helheten i historien ville samfunnsviterne neppe fanget opp.
Til det må en kunstner til. At kunsten står over, eller går foran, vitenskapene, synes jeg vi har mange eksempler på.
Referanse:
Artikkelen er et utdrag fra professor Arne Jon Isachsens månedsbrev nr. 1-2014.