Overføringer fra rike til fattige må økes hvis verden skal oppleve en vekst på linje med den vi hadde før år 2000, skriver Jørgen Randers ved BI.
KRONIKK: Jørgen Randers om klimastrategi
Vil den rike verden få tilbake til den høye økonomiske veksten vi opplevde i årtiene før år 2000? Spørsmålet er aktuelt fordi stadig flere profilerte makroøkonomer svarer nei. Jeg er enig:
Veksten vil fortsette å være lav, og konvensjonell politikk vil ikke virke. Men økonomenes begrunnelse – «manglende etterspørsel» – går ikke til bunns i problematikken. Man må kjenne den egentlige årsaken til at veksten stopper opp for å løse det viktigste problemet som følger av lav vekst, nemlig høy arbeidsledighet – spesielt blant de unge.
Et lands bruttonasjonalprodukt (BNP) – dets årlige produksjon av varer og tjenester – kan betraktes som antall innbyggere multiplisert med BNP pr. innbygger.
De rike lands BNP har økt i etterkrigstiden som følge av vekst både i befolkning og BNP pr. innbygger. Sistnevnte måler totalproduktiviteten i samfunnet.
Færre hender – lavere vekst
Veksten i BNP i tiårene fremover blir lavere fordi vi ikke lenger får den tradisjonelle økning i befolkning og produktivitet.
Befolkningen (antall hender) kommer til å stagnere og så synke, mens produktivitetsveksten avtar mot null. Det betyr at verdiskapningen pr. hånd stagnerer. Som et resultat av dette vil den rike verdens BNP vokse stadig langsommere, og til slutt begynne å avta.
Det er lett å forstå hvorfor veksten kommer til å bli lav. Befolkningen stagnerer fordi stadig flere kvinner vil velge en karrière fremfor flere barn. Fallet i antall barn pr. kvinne kommer også til å fortsette, fra dagens lave tall på 1,4 i den rike verden.
Dette er langt under de 2,1 som trengs for å holde befolkningen stabil.
Tungt å øke produktiviteten
Produktivitetsveksten vil avta fordi de rike land har fullført automatiseringen av de sektorene hvor det er enkelt å øke produktiviteten ved hjelp av masseproduksjon, realkapital og energi – nemlig jordbruk, industriproduksjon, og enklere oppgaver innen kontorarbeid.
Nå står man overfor den langt mer vanskelige oppgave å øke produktiviteten i sektorer hvor man ikke kan eller vil drive masseproduksjon – nemlig helse og omsorg, kunnskaps- og informasjonshåndtering, såkalte kvartærnæringer, som ikke egner seg for robotisering.
Mesteparten av fremtidens sysselsetting vil ta form av varme hender eller kreativ aktivitet som ikke kan overtas av maskiner. Det kommer knappest til å være folk igjen på områder hvor datamaskiner kan gjøre en god jobb, for eksempel i bank og finans.
Som en følge av denne utviklingen har veksten i BNP pr. innbygger allerede falt (se figur 2) fra en trendverdi rundt 6 prosent årlig i 1970 til under 2 prosent pr. år i dag.
Håp og fortvilelse
Resultatet av en stagnerende arbeidsstokk og synkende produktivitetsvekst blir svak vekst i BNP i noen tiår, før trenden snur ned (se figurene). Men rundt denne lange trenden vil vi få korte konjunktursvingninger, på mellom fire og seks år fra bunn til bunn. Disse svingningene vil vekselvis gi håp og fortvilelse i politikken og i det finansielle miljø.
Ovenstående analyse har betydelige konsekvenser for hva slags økonomisk politikk man bør føre. I figurens perspektiv er det åpenbart at tradisjonell makroøkonomisk politikk - lave renter, rikelig likviditet, skattekutt og reduksjon av statens underskudd - ikke kommer til å hjelpe på samfunnets hovedproblem, nemlig for høy arbeidsledighet.
Konvensjonell makroøkonomisk politikk bidrar hverken til å heve befolkningsveksten eller til å øke produktiviteten i kvartærnæringer som ikke kan robotiseres.
Nye tiltak må til
Utviklingen i Europa siden år 2000 illustrerer hva den rike verden har i vente: Dagens situasjon kommer til å vare – på tross av aktiv bruk av alle klassiske verktøy – med svingninger rundt trenden. Hvis man vil redusere arbeidsledigheten i en rik verden med lav vekst trengs en ukonvensjonell pakke av tiltak.
- Rasjonering av lønnet arbeid (bare litt til hver).
- Mer tvungen ferie (for å spre arbeidet på fler).
- Mer cash til de unge arbeidsløse (slik at deres behov omdannes til etterspørsel, som i sin tur kan lokke frem et tilbud).
- Høyere pensjonsalder for dem som vil (slik at de unge gamle kan passe på de eldste gamle og for å redusere skattepresset).
Disse tiltakene trenger en ny, relevant og forståelig konseptuell ramme – en makroøkonomi for det 21. århundre – som kan erstatte rådende økonomiske teorier og modeller.
Møter motstand
Felles for den nye politikken er at den vil innebære økte overføringer fra de rike til de fattige. Den vil derfor møte motstand fra den finansielle elite – og trolig også fra presteskapet av tradisjonelle samfunnsøkonomer.
Men den nye politikken har den fordel at den vil kunne bli vedtatt i demokratiske samfunn – siden det er så mange flere fattige enn rike.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk i Aftenposten 12. februar 2014.