Er det så ille at en person blir veldig rik om det betyr at alle andre får det litt bedre, undrer Arne Jon Isachsen.
KOMMENTAR: Arne Jon Isachsen om inntektsfordeling
Stadig flere er opptatt av de økende inntektsforskjellene i Amerika. Den ene prosenten på toppen tar nå mer enn 20 prosent av den samlede verdiskapningen i landet, mot rundt 10 prosent for fire tiår siden. Samtidig har medianinntekten, det vil si inntekten til hun som er midt på, i betydningen av at like mange tjener mer og like mange tjener mindre, stort sett stått stille.
Professor N. Gregory Mankiw ved Harvard University, som i sin tid var leder for Council of Economic Advisers under president George W. Bush, er ikke så sikker på om inntektsulikhetene i USA er noe å bekymre seg over.
Ta utgangspunkt i et hypotetisk samfunn der alle tjener like mye. Anta så at en entreprenør som Steve Jobs dukker opp med sin iPod som alle vil ha. Hva er så galt at han blir rik når alle de andre – hver med sin iPod – også har det bedre? Mankiw erkjenner at inntekten til topp 1 prosent har vokst mye raskere enn inntekten til amerikanere flest. Men hva er problemet?
«Folk med de store inntekter har bidratt kraftig til den økonomiske utviklingen. De har også tatt store gevinster. Men er det dermed sagt at man i den økonomiske politikken bør gjøre noe med dette?» hevder Mankiw.
Problemet med ulikheter
Egentlig er det bare to grunner til at man kan mislike utviklingen i retning av større ulikheter, sier han.
- For det første fordi større ulikheter går sammen med lavere økonomisk vekst og dårligere utnyttelse av ressursene.
- For det andre fordi store – og større – ulikheter i seg selv er et onde. Om det er slik at én dollar i økt inntekt for han på toppen, har som konsekvens to dollar i redusert inntekt for hun på medianen, har vi et problem. Samlet verdiskapning blir mindre, i tillegg til at den blir skjevere fordelt.
I nyere litteratur argumenteres det for at større likhet kan gå sammen med større kake. Det gjelder klart i økonomier preget av politisk lobbyvirksomhet der mange prøver å skaffe seg en større andel av kaka uten å bidra til at den vokser.
Et spørsmål av empirisk natur reiser seg: Er amerikansk økonomi i sterkere grad preget av slik atferd (som kalles rent-seeking) nå enn for tredve-førti år siden? Etter professor Mankiws syn har stenrike amerikanere blitt stenrike ved sine betydelige bidrag til veksten snarere enn ved å utnytte systemet gjennom politiske forbindelser.
Rike betaler mer
Hva gjelder progressiviteten i det amerikanske skattesystemet tar professor Mankiw et oppgjør med milliardæren Warren Buffet som ble kjent for sin uttalelse i 2008 om at han synes at han selv betaler for lite i skatt. Det kan nok så være. Men ser vi på tallene er bildet klart; de rike betaler langt mer av sin inntekt i skatt enn de mindre bemidlede. Det amerikanske skattesystemet er klart progressivt, om enn satsene på toppen har gått kraftig ned.
I 2009 betalte den fattigste femteparten (med gjennomsnittlig årlig inntekt på 23.500 dollar) én prosent av sin inntekt i føderale skatter. Femteparten midt på (årlig inntekt på 64.300 dollar) betalte vel 11 prosent. Og femteparten på toppen (årlig inntekt på 1.219.700 dollar) nær 29 prosent i føderale skatter.
Professor Mankiw erkjenner imidlertid problemene som ligger i at folk i finansvesen tjener så godt at de beste talentene suges hit. Hvordan se til at den neste Steve Jobs ikke tjener sin formue ved null-sum-spill i finans, men snarere ved skapende virksomhet i Silicon Valley? Undrer han.
Like muligheter for de fleste
N. Gregory Mankiw kommer fra et enkelt hjem der ingen av foreldrene hadde høyere utdannelse. Det kan han ikke si om egne barn. Og likevel tror han ikke at egne barn har «signifikant større sjanse til å lykkes enn jeg selv hadde på deres alder».
Men poenget er ikke mulighetene for hans egne barn sammenlignet med de mulighetene han selv hadde i samme alder. Poenget er mulighetene for hans barn sammenlignet med barn av familier som er i samme sosiale stratum som N. Gregory Mankiws familie var i, da den blivende professoren vokste opp. Det sier han ikke noe om.
Med like muligheter for de fleste, og med liten tro på at rent-seeking er mer utbredt nå enn før, er det liten grunn til å la inntektsfordeling være et sentralt tema i den økonomiske politikken. Det passer en konservativ økonom godt.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i nettavisen E24 13. mars 2014.