Vi trenger høyere utlånsrente for å dempe en opphetet økonomi og et boblepreget boligmarked. Men det kan ikke kalles for spleiselag.
DEBATT: Arne Jon Isachsen om renter
Når egenkapitalprosenten går ned, går renten på lån opp. Slik er det for foretak flest. For banker er det annerledes.
De vil kunne låne til samme lave renten om egenkapitalen utgjør 25 prosent av midlene (som var vanlig tidlig på 1900-tallet), eller 3-4 prosent (som ikke var uvanlig tidlig på 2000-tallet). Grunnen er at staten vil dekke opp det tapte. Denne garantien har store banker som ansees for «too big to fail», særlig fordel av.
Dette forholdet ble på nytt påvist i en fersk analyse fra Det internasjonale pengefondet. Som en av forfatterne sier: Det er snakk om en forsikring som de store bankene ikke betaler for.
Barnaktig fra banken
Med lav egenkapital blir overskuddet pr. innbetalt krone stort. Gitt dette utgangspunktet er det viktig at myndighetene stiller egnede krav til egenkapital som bankene skal ha. For om kravene her er for små, og banken får problemer, er det myndighetene som må betale gildet.
Ofte ser vi også at myndighetene redder aksjonærene. Det er toppen på feilslått politikk. Risikokapital, som vi sier at egenkapital er, blir jo da fritatt for risiko.
Siden markedet ikke disiplinerer bankene til å ha nok egenkapital, må myndighetene gjøre det. Om myndighetene i Norge sier at norske banker skal ha noe høyere egenkapital enn andre lands banker ved boliglån - eller at boligeiere skal ha 15 prosent egenkapital og ikke lenger bare 10 prosent for å få lån - kan DNB si at det er «urettferdig». For meg virker dette helt barnaktig.
Redusere risikoen for krise
Man har en finanskrise bak seg som har kostet utrolig dyrt. Man har et system som lett fører til at banker har for liten egenkapital, hvilket var en viktig årsak til finanskrisen.
Så vil man gjøre noe med dette - ta ned risikoen for at en lignende krise skal inntreffe på nytt. At myndighetene i Norge går noe hardere ut med krav til egenkapital til bankene enn myndigheter i noen andre land, burde man applaudere.
Så fint at vi sikrer oss litt bedre mot fremtidige kriser, kunne man sagt. I steder advarer Finans-Norge mot strengere kapitalkrav i Norge. «Dersom dette har medført at unge med lav egenkapital, men høy betalingsevne ikke har fått lån, bidrar regelen til å øke klasseskillet på boligmarkedet», som en talsmann for Finans-Norge har uttrykt det.
Hva er så farlig med at andre lands banker eventuelt tar over en noe større andel av boliglån og andre lån i Norge? Om det da skulle gå ille i det norske boligmarkedet, vil så tilsynsmyndigheter i disse landene stå der med skjegget i postkassen, og skattebetalerne i disse landene med regningen for norske boliglån som ikke lar seg betjene.
Fetere bunnlinje
Går vi litt tilbake i tid og ser på det etter hvert noe famøse «spleiselaget» som Rune Bjerke i DNB gikk inn for (og som i Gunn Wærsted i Nordea klokelig nok kunne styre seg for), må vi konstatere at eierne av egenkapitalen er kommet meget godt ut av det.
Høyere rentemargin, som vi har fått, og som Finansdepartementet og Norges Bank ikke motsetter seg, betyr at kundene i banken sørger for en fetere bunnlinje som i neste omgang blir eiernes penger.
Men hva med eierne? Hvorfor har ikke de bidratt i spleiselaget ved å redusere kraftig utbetalingen til aksjonærene, samt legge ut nye aksjer for innbetaling?
For å dempe en opphetet økonomi og et boblepreget boligmarked, trenger vi høyere rente på utlån i Norge. Men når Norges Bank ikke leverer her, blant annet av frykt for en for sterk kronekurs, er det fint at bankene, anført av DNB, gjør det. Men å kalle det et spleiselag vitner om manglende språkforståelse.
Referanse:
Artikkelen er publisert som debattinnlegg i Aftenposten 4. april 2014. Billedtekst: Konsernsjef Rune Bjerke i DnB inviterte til "spleiselag". Det har han fått mye pepper for. (Foto: Stig B. Fiksdal/DnB)