Samfunnets velferd skapes både med hender og hoder. Derfor er produktivitet så viktig, skriver Erling Røed Larsen.

KOMMENTAR: Erling Røed Larsen om samfunnsøkonomi

«Produktivitet er ikke alt, men nesten alt.» Disse bevingede ord tilhører nobelprisvinner Paul Krugman, og de gir perspektiv til den siste tidens diskusjon om utviklingen i lønn versus produktivitet.

Debatten om «det farligste gapet», i kjølvannet av at statsminister Erna Solberg (H) lanserte begrepet, har vært viktig - og den har gått høyt - men folk har lurt på flere ting. Er det riktig at vi har hatt for store lønnsøkninger? Og hvorfor er produktivitet egentlig så viktig?

Samfunnets velferd skapes med hender og hoder. Jo raskere hendene er og jo smartere hodene jobber, desto mer velferd kan bli skapt.

Og velferd er ikke bare materialistiske ting som Gucci-vesker og Tesla-biler. Det er også den lettelsen en mor kjenner, når hun kan si til datteren på syv år med lungebetennelse: «Dette har vi medisiner mot i dag.» Det hadde de ikke for 100 år siden, og da kunne folk dø av lungebetennelse. Produktivitetsøkninger henger sammen med oppfinnelser og oppdagelser.

Vi kan nemlig ikke trylle frem mer velferd bare ved å trykke mer penger. Riktignok kan vi få mer velferd ved å vinne i oljelotto, men det er en usikker affære for et land. Grunnleggende kan et land få mer velferd ved å jobbe mer - eller bedre. Men jobber folk for mye, går jo velferden ned. Å jobbe bedre er derfor det beste.

Den sultne Robinson Crusoe

Ta to eksempler. I en lukket økonomi krysser ingen handelsvarer grensene, så et typisk eksempel er Robinson Crusoe. Han sitter alene i øyrådet og grubler over hvordan han kan få det bedre. Han er sulten - og fryser om natten. Fisk sliter han med å fange, og han rekker ikke opp til alle kokosnøttene. Derfor må han nøye seg med å skaffe fire fisk og ti kokosnøtter pr. uke.

Han hopper høyt foran bålet når han får to ideer: stige og spyd. Produktiviteten dobles - og han kan enten ha en heidundrende fest med åtte fisk og 20 nøtter eller bruke den frigjorte tiden på noe annet. Han bygger en etterlengtet hytte og tar litt fri. Velferden stiger - takket være produktivitetsøkningen.

En åpen økonomi derimot selger alt den lager - og kjøper alt den bruker. Den handler. Ta meg som eksempel. Jeg selger alt jeg produserer, altså økonomikunnskap, og kjøper alt jeg trenger, altså mat, klær og langrennsski - for å ta det absolutt mest nødvendige. Si at jeg klarer ett vitenskapelig arbeid og en halv bok pr. år. Blir jeg mer produktiv og dobler outputen, kan jeg selge meg dyrere. Eksportinntektene veksles til mer import: en fin ferie med barna. Velferden stiger brått.

Nå begynner du å ane hvorfor alle økonomer snakker om produktivitet - og ikke minst hvorfor statsministeren og eksstatsministeren debatterer det.

Reallønn ikke så hensiktsmessig

Over til skoletimen. Hent kaffe. Debatten handlet om at vi ble utkonkurrert fordi reallønningene steg mer enn produktiviteten. Men du innser raskt at reallønn nok ikke er det mest hensiktsmessige målet på kostnader. For bedriftene er ikke opptatt av om du og jeg kan kjøpe billige kinesiske stekepanner. Det mest presise - hold deg fast - er å se på timelønnen målt i dollar mot arbeidstimens produktivitet.

OK, jeg skal forklare. Si at en norsk timelønn er på 240 kroner, altså 40 dollar. Hvis arbeidstimen produserer 20 enheter i timen, koster hver enhet to dollar å lage. Hva skjer hvis spanske timelønner koster halvparten av norske, altså 120 kroner? Vil vi utkonkurreres? Nei, ikke nødvendigvis. Hvis en spansk arbeidstime bare produserer ti enheter i timen, koster hver enhet to dollar å lage i Spania også.

Si at den norske timelønnen øker til 300 kroner (50 dollar). Da koster hver enhet 2,5 dollar. Trøbbel - og bedriftene kan gå konk. Men hvis produktiviteten samtidig øker til 25 enheter i timen, forblir enhetskostnaden to dollar. Bra. Hvis det blir dyrere i utlandet, slik at prisen på verdensmarkedet stiger til 2, 5 dollar, kan vi også tillate norske timelønner på 300 kroner - selv uten produktivitetsforbedring. Norske lønninger kan altså øke med summen av økningene i produktivitet og verdensmarkedsprisen.

Vi har tålt lønnsøkninger

Dette er Norges frontfagsmodell, altså den såkalte «hovedkursen», som har ligget til grunn for lønnsveksten i årtier. Det har fungert bra. Vi har tålt lønnsøkningene - ellers ville vi ha hatt høy arbeidsledighet. I Norge er det jo motsatt; vi må lokke svensker og polakker til å ta jobber vi selv ikke har tid til.

Likevel er det grunn til å være på vakt. Timelønninger går lettere opp enn ned - og verdensmarkedspriser kan overraske negativt. Produktivitet er vanskelig å måle. Vi kan raskt oppdage at vi må omstille produksjonen, og så oppleve at noen prosesser er irreversible.

Glem heller ikke at Norge veksler enorme mengder med oljedollar om til kroner - og sluser dem inn over statsbudsjettet. De pengene forsvinner ikke inn under Dovre. De sprøytes ut, og pipler så ned over økonomien.

Handlingsregelen om bare å bruke fire prosent av Oljefondet blir 200 milliarder når fondet er på 5000 milliarder. De brukes til broer og sykehus, kulturhus og sykkelstier. De preger hva vi lager - for ikke å si hva vi ikke lager.

Pengene gjør noe med oss. Bekymringen er at vi snart ikke lenger er ivrig foroverlente - men blir behagelig bakoverlente. Da kan det farligste gapet oppstå som en svær kløft.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 13. april 2014 under vignetten "Ukeslutt".

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no Du kan også bruke kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på