Folket i Brasil har vendt sin politiske elite ryggen. De er ikke alene, skriver Gudmund Hernes, professor II ved BI og forsker ved FAFO.
KOMMENTAR: Gudmund Hernes om politikk og økonomi
Heller ikke fotball har jeg greie på. Selvsagt kan jeg forhekses av spillet, og fyrige enkeltprestasjoner kan gi meg helter som Maradona og Messi, Mia Hamm og Brandy Chastain.
Reglene som styrer spillet, finner jeg også fascinerende. Jeg skjønner ikke mye av dem heller, ut over slikt at målburene skal stå ved hver sin ende av banen, og at bare keeperen kan fange ballen med hendene når den er i spill.
Likevel er for meg fotballreglene, ikke Coca-Cola, det fremste eksempel på globalisering – på kreftene som skaper vår egen tid. De oppsto på de britiske øyer, men organiserer nå aktiviteten til millioner kloden rundt.
Fotball på dagsorden
I VM-tider setter fotballreglene dagsorden for milliarder. De får voksne menn i alle land til å bruke bena til noe de aldri var ment for, mens unger i alle avkroker, verden rundt, kan spille med ute å skjønne noe annet språk. Kvinnefotballen er stor. Og lag henter folk fra alle etnisiteter: det er vel flere afrikanere i norske klubber nå, enn det var i hele landet da jeg ble født. VM er en kamp mellom nasjoner, men alle kan skifte lojaliteter etter hvert som lagene elimineres mot finalen. Fotball er verdens største spill, ballen like rund som jorden selv.
Så langt bra. Men samtidig illustrerer fotballen noen av tidens verste utvekster. Det kan være vanskelig for idrettsledere å forstå, fordi toppene blant dem er med på det som ødelegger sporten, og idrett mer generelt. Derfor sier flertallet i Norge nei til OL2022. Og det er bare et mildere lokalt uttrykk for en mer global politisk avsmak – og voksende agg.
Global politisk avsmak
Brasil, vertslandet for VM, er hardt rammet. Alt i fjor var det store oppløp og opptøyer. VM har endret landets politiske debatt og retning. Det har forbløffet og forskrekket både landets politiske elite og fiffen i FIFA. Et økonomisk oppsving ble avløst av nedgang. Mange av dem som fikk jobber og bedre kår, frykter nå for begge deler.
Stadig flere anser det som mer og mer meningsløst å bruke milliarder på arrangement og arenaer når kriminaliteten er stor, skolene forfaller, transportsystemene forvitrer og helsevesenet skranter.
På ett år er andelen som er misfornøyd med VM økt fra 55 til 72 prosent. Uviljen vokser med voksende ulikhet, med korrupsjon og privilegier for sponsorer og ledere. De nye arenaene er blitt Potemkinkulisser: De kan ikke tilsløre misèren bak. FIFA selv setter nye korrupsjonsrekorder for hvert VM.
Gigantomani og skandaler
Folket i Brasil, som har vendt sin politiske elite ryggen, er ikke alene. Det er et globalt fenomen. EU-valget i mai er illustrasjonen på vårt kontinent. Deltagelsen var rekordlav og oppslutningen om høyrepopulistiske partier – mot globalisering, immigrasjon, overnasjonalitet og pampevelde – var rekordhøy.
Alt dette viser en dyp fremmedgjøring blant velgerne, og deres ulmende uvilje mot den politiske klasse, som de oppfatter som fjern, arrogant og uten bakkekontakt. Og ja, som inkompetent, fordi den ikke makter å ta i tu med årelang arbeidsledighet, eller gi håp til store ungdomskull uten jobb.
Om to år skal Brasil fortsette på galeien og arrangere et OL – også dét allerede preget av gigantomani, økonomiske misligheter, politiske skandaler og korrupsjon.
Er PR problemet?
Hjemlige idrettsledere later ikke til å ha fattet at vi ikke ser på dem som en løsning, men som del av et problem. Typisk er det at OL2022 nå oppretter en ny avdeling for kommunikasjon og markedsføring. De har ikke skjønt at de ikke har et PR-problem – problemet er at de ser på oppgaven som et PR-problem. Folk flest har forstått at de som hyrer inn kynikere fra First House, har en dårlig sak.
Flertallet på Frps landsmøte så hvor landet ligger. Og de andre partiene kan vel ikke mene at Stortinget i høst skal markere grunnlovsjubileet med å fatte et vedtak mot et flertall i folket? Der resten av landet skal betale for det som først og fremst blir et gilde for deler av hovedstaden?
Det hjelper ikke at de fremste spissene tråkker fra den ene salaten til den andre. Som da IOC-medlem Gerhard Heiberg etter Frps landsmøte sa (til VG 7. mai): «Jeg er fremdeles meget positiv. Vi må skjerpe oss og drive en sterkere påvirkningskampanje. Kanskje det nå er blitt lettere, etter at Frp har sagt nei. […] Frps ‘nei’ kan få ja-siden til å mobilisere kraftigere, og sette i gang en større kampanje fremover.»
Er man så fjernt fra norsk virkelighet, bør man fortsette å legge olympiske leker til andre land. I mellomtiden får vi ta med oss den magien fra fotball-VM som kapital og korrupsjon ennå ikke har ødelagt.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 20. juni 2014 med tittelen "Global politisk avsmak". Gudmund Hernes er forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI.