Vi som elsker aviser, spør: Vil de finnes om 20 år?, spør Erling Røed Larsen. Her går han bak overskriftene om avisdød og mediekrise.
KOMMENTAR: Erling Røed Larsen om medieøkonomi
Avisene er inne i en dramatisk tid. De dropper utgaver og slanker produktet. De omringes av ivrige amatører med mobilkameraer - og bloggere som peprer Internett. Ungdommen er vant til at nettstoff er gratis og vil ikke betale.
Vi som elsker aviser, spør: Vil de finnes om 20 år?
Det korte svaret er oppløftende: Ja. Imidlertid kommer nok avisene til å se ganske annerledes ut. For å analysere dette må vi innføre noen økonomiske begreper. Hent kaffe.
Et fellesgode er et gode som er sånn at din bruk ikke reduserer min bruk. Vi sier at bruken er ikke-rivaliserende. Det er omvendt for et privat gode, for da vil din bruk forhindre min bruk.
En iskrem er et privat gode, for hvis Sverre spiser den, kan jeg ikke gjøre det. Et fyrtårn - derimot - er et fellesgode, for hvis skipet Polarbris bruker lyssignalet, kan fremdeles Polarvind gjøre det. Bruken er ikke-rivaliserende.
Både privat og felles gode
Med aviser er det mer intrikat, for mens den fysiske papirutgaven er et privat gode (Anders kan ikke lese avisen samtidig med at kona gjør det), er selve innholdet i avisen et fellesgode. «So what?» spør ungdommen. Å, de ungdommene. Forskjellen ser liten ut, men er kolossal.
Hvorfor? Betaling. Private goder innebærer at de som ikke betaler, lettere kan ekskluderes. Fellesgoder er imidlertid ofte ikke-ekskluderbare, for tenk bare på dette: Hvis Polarbris sier det ikke vil betale, kan ikke fyrtårnet ekskludere skipet fra å bruke signalet. Konsekvensen er åpenbar: Gratispassasjerer. Én løsning er gratis bruk og finansiering via skatt.
Inntil nylig har avisene kunnet knytte fellesgodet, altså innholdet, opp mot det private godet, papiravisen. Da var det lett å ekskludere ikke-betalere. Internett endret alt - for det var den største endringen for skriftlige medier siden Gutenberg oppfant trykkekunsten på 1400-tallet. Avisinnholdet kunne plutselig gjøres tilgjengelig for millioner av brukere med et tastetrykk.
Bak betalingsmurer
Hva så? Vel, siden kostnaden for avisen ved å la en ekstra leser klikke seg inn på hjemmesiden - altså marginalkostnaden - så å si er null, var det lenge fristende å la prisen også være null. Det kunne selvsagt ikke vare. Og nå flytter en rekke innholdsleverandører mye av innholdet bak betalingsmurer. Da møter de et nytt økonomisk fenomen: forskjellen mellom faste kostnader og marginalkostnader.
Ta TøffAvis (TA) mot Hverdagsposten (HP). Begge bruker en million kroner på innholdet før første leser kan lese. Men det koster ingenting å la nummer to lese. Hvis prisen reflekterer det siste, men ikke det første, får begge finansielle problemer. Men hvis prisen til TA reflekterer det første, ikke det siste, blir det fristende for HP å ta markedsandeler ved å kutte prisen.
Si at TA starter med en pris på femten kroner. HP svarer med tolv - og får flere lesere. TA svarer med ti kroner, og priskappløpet kan ende opp med en pris nær marginalkostnaden, altså null. I så fall får ingen finansiert de faste kostnadene. De går konkurs.
Vanskelig å ta betalt
Hmm. Én løsning er å være annerledes enn andre. Mens TA trykker Snowden og filosofiske epistler, kan HP levere du-journalistikk og flåtthysteri. Likevel er det ikke mange varianter av å fortelle at Putin tar Krim.
Samfunnet kan altså stå i fare for å miste leveransen av noe essensielt, nyhetsreportasjer, fordi det er vanskelig å ta seg betalt for det. Dessuten risikerer samfunnet å få sterkt polariserte nyhetskilder. Se bare på Fox News - og du setter kaffen i halsen.
I så fall vil samfunnets tap bli stort. Faktisk så enormt at det hverken kan tenkes eller vil tillates. Hvis et moderne samfunn mister kritiske nyhetsanalyser, vil det måtte oppfinne det på nytt. Nyhetsanalyser er et lands kunnskapsfyrtårn - som gir signaler om hvordan innbyggerne skal navigere i samfunnet.
Et slikt gode vil folk være villige til å betale for akkurat som folk er villige til å betale for å ha fyrtårn. Og nasjonalt forsvar, gatelys og GPS. Utfordringen er imidlertid betalingen, for elementet av fellesgode kombinert med lave marginalkostnader, gjør det tricky. Tipset er likevel at smarte kommersielle løsninger dukker opp - og at tekniske løsninger knytter innhold, lesere og annonser sømløst sammen.
Nyhetsanalytikere er essensielle
Hvis ikke, finnes det alternativer: Statsstøtte, donasjoner og dugnad. Eksemplene er NRK, Washington Post (Amazons Jeff Bezos kjøpte den) og Wikipedia. Alle innser at nyhetsanalytikere utfører en helt essensiell oppgave for samfunnet. De overvåker myndighetene, og myndighetene kan ikke overvåke seg selv. De avslører maktmisbruk. De kommenterer.
«Alt dette kan blogger gjøre,» sier de unge. Vel, kanskje. Eller kanskje ikke. Problemet er at enkeltbloggere kan trues til taushet eller kjøpes til støtte. De har heller ikke alltid kompetansen. Dessuten kan ingen lett orientere seg i en jungel av tusen bloggere, så det er stor betalingsvillighet for å la noen redigere.
Undervurder heller ikke gavmildhet. Det finnes sjenerøse og modige velstående mennesker som blir samfunnshelter når de må. De vil opprette stiftelser som sikrer granskende journalistikk. Dugnadsånden lever, og Wiki-aviser kan bli svært lesbare.
Én ting har vi neppe i 2034: En knitrende papiravis i postkassen. De havner på museum. Men journalistene vil fortsatt granske og reportere vil fortsatt levere nyheter. Hvis ikke avisene selger, er vi solgt - og det har en høy pris.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 15. juni 2014 under vignetten "Ukeslutt".