Hvorfor ikke åpne for fri flyt av kapital ut og inn av Kina? Arne Jon Isachsen gir to grunner til at Kina er best tjent med dagens valutapolitikk.
KOMMENTAR: Arne Jon Isachsen om Kina
I 1995 ble prisen på én amerikansk dollar målt i den kinesiske valutaen renminbi (RMB) satt til 8,28 RMB. Og minst like viktig – det ble fri adgang til å kjøpe og selge dollar når den underliggende transaksjon hadde med eksport og import av varer og tjenester å gjøre.
Valutakursen på 8,28 holdt seg frem til sommeren 2005. Da startet man en forsiktig appresiering av RMB, som kom ned mot litt over 6 RMB i januar 2014, for så å svekke seg til vel 6,20 RMB mot dollar i dag.
Styren dollarprisen
Prisen på USD målt i RMB har hele tiden vært styrt – eller villet – av de kinesiske myndighetene. Hvilket forutsetter kontroll på kapitalbevegelsene. Med kontroll på kapitalbevegelsene kan man samtidig føre en selvstendig rentepolitikk i Kina – dvs. ikke passivt bare godta den renten ankervalutalandet fastsetter.
I Kina tilflyter altfor mange, og altfor billige, penger de statseide foretakene fra de statseide bankene. Altfor lite penger – eller kreditt – stilles til disposisjon for små- og mellomstore bedrifter, med betydelige evner til innovasjon og med solid vekstpotensial.
Hvilket fører til at mange statseide foretak har en meget lukrativ finansvirksomhet på siden av det de egentlig driver med. Ganske enkelt ved å låne opp mer enn det de selv trenger, til en lav rente, og låne disse midlene ut, til en høy rente.
Snytt for konfekten
Og videre, med en kunstig lav og styrt rente på innskudd, ofte lavere enn takten i prisstigningen, blir vanlige kinesere som sparer i bank, snytt for konfekten.
Kjøpekraften av deres oppsparte midler faller over tid. «Financial repression» kalles det - og utgjør flere prosent av bruttonasjonalproduktet.
Finanskrisen viste med all ønskelig tydelighet at selv for handel med varer og tjenester var verden på en dollarstandard. Når finanskrisen var over oss, ble behovet for dollar for finansiering av eksport og import med ett et stort problem i mange land. Til tross for at krisen oppstod i USA.
Fed, den amerikanske sentralbanken, viste seg sitt ansvar bevisst. Man inngikk dusinvis av swap-avtaler med andre lands sentralbanker hvilket førte til at de fikk den nødvendige tilgangen på dollarlikviditet. Og handelen kunne stort sett gå sin gang.
Med kinesiske øyne
En slik avhengighet av den amerikanske dollaren er lite ønskelig, sett med kinesiske øyne. Av den grunn har man lagt stor vekt på å få i stand ordninger der kinesisk eksport og import kan faktureres i RMB, snarere enn i USD.
Her har man lykkes rimelig bra. I april i år var RMB den syvende mest brukte faktureringsvalutaen i verden, med 1,4 prosent av totalen, opp fra 0,6 prosent 16 måneder tidligere. Med en andel på over 40 prosent er den amerikanske dollaren den dominerende faktureringsvalutaen.
Hva gjelder verdipapirer som er fritt tilgjengelig for utenlandske investorer, stod RMB-denominerte sådanne for bare 0,1 prosent av det totale volumet globalt for ett års tid siden, på linje med filippinske peso. Dollaren er også her den klart største valutaen.
Fri flyt av kapital?
Tidvis hører man argumentet om at frie kapitalbevegelser ut og inn av Kina er nettopp hva som skal til for å få det innenlandske kredittmarkedet til å fungere som det skal.
Med mange flere utenlandske banker på plass i Kina; med fri adgang for dem til å funde seg i RMB; med fri adgang for folk og foretak i andre land til å kjøpe alt de måtte ønske av kinesiske verdipapirer; og også fritt å kunne sette pengene sine inn på RMB-konti i banker i Kina (både kinesiske og utenlandske); og med tilsvarende muligheter for kinesere å gjøre seg gjeldende med sine penger på finansmarkeder i andre land, vil vi få effektiv konkurranse i penge- og kredittmarkedene i Kina.
Småsparerne får bedre rente på sine innskudd. Og små- og mellomstore kinesiske bedrifter får bedre tilgang på kreditt til en lavere rente.
Alt dette høres vel og bra ut. Så hvorfor ikke åpne for fri flyt av kapital ut og inn av Kina?
Best tjent med dagens valutapolitikk
Det er to grunner for det. Den ene har vi allerede vært innom. Med frie kapitalbevegelser blir det ikke lenger mulig å styre valutakursen, og dermed konkurranseevnen for kinesiske foretak. Vil utlendinger i større grad plassere penger til Kina enn kinesere vil plassere penger i utlandet?
I så fall må man påregne økt pris på USD målt i RMB. Konkurranseevnen til foretak i Kina styrker seg, og eksporten tar seg opp. Eller vil det motsatte skje; utlendinger er mer hissige på Kina enn kinesere er på resten verden? I så fall vil RMB-en styrke seg og konkurranseevnen svekkes. Eventuelt at sentralbanken i Kina vil endre sin styringsrente for å unngå eller demme opp for en uønsket utvikling i valutakursen. Men om en slik renteendring passer dårlig til den innenlandske konjunktursituasjonen, har man et problem.
For det andre vil et frislepp i kredittmarkedene innenlands, i samband med frie kapitalbevegelser, kunne bære kimen i seg til finansielt kaos.
Med en så uoversiktlig situasjon i bank- og finansvesen som den man i dag har i Kina, er den eneste farbare vei en gradvis liberalisering, med fullt trøkk på kontroll og kontinuerlige tilbakemeldinger.
Å åpne alle sluser ved å la utlendinger fritt frem kunne tre inn i det kinesiske kreditt- og kapitalmarkedet – samtidig som kinesere fritt frem kan tre ut av det – har preg av den rene risikosporten.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i nettavisen E24 9. juli 2014 med tittelen "Kina tjent med den valutapolitikken de nå har".
Artikkelen er basert på Arne Jon Isachsen månedsbrev nr. 7/2014: Kina tjent med den valutapolitikken de nå har.