Er «Tigger slått i Umeå» en kodet melding, eller har Dagsnytt gått tom for nyheter, spør Gudmund Hernes, professor II ved BI, forsker ved FAFO og selverklært nyhetsnarkoman.

KOMMENTAR: Gudmund Hernes om medier

Denne gangen skriver jeg for å be om hjelp. Vanligvis kommenterer jeg det som skjer, gir noen fakta og rammer dem inn i en fortelling. Men nå er jeg rådvill.

Å be om hjelp er å blottlegge svakhet. En av mine mangelfullt utviklede og varig svekkede evner er å utstå kjedsomhet. Den uttrykker seg blant annet i en hang til å vite hva som skjer.

Jeg er nyhetsnarkoman. Radaren min går hele tiden, i angst for at det er noe jeg ikke får med meg. Bare én angst er verre: at ingenting skjer.

Den verste angst

Ny teknologi har hjulpet. Da jeg var barn under krigen, var aviser forbudt, pressen sensurert og radioer inndratt. Etter krigen holdt mine besteforeldre to aviser og hadde én radio. De stilte den inn, på NRK, én eneste gang. Siden slo de den bare av og på. Der ble de oppdatert via Dagsnytt, «i hovudsak frå Norsk Telegrambyrå og andre kjelder».

Da jeg var ti år fikk mine foreldre sin radio, stor som en folkevogn. Den hadde knotter som kunne vris for volum og stasjon, og en for å skifte mellom lang-, mellom- og kortbølge.

Krig i eteren

Hele kloden kom inn i stuen – ulike tungemål fra den ganske verden. Man kunne skru inn på stasjoner som Riga og Hilversum, Munchen og Kalundborg. Gikk du lei av språk du ikke forsto var det bare å vri litt på søkeren, og vips fikk du en ulyd uten make, fra en støysender. For i eteren var det krig: Radio Free Europe prøvde å trenge gjennom jernteppet med nyheter fra vest, Radio Moskva fra øst.

Der var norskættede Ksenia Sund Aleksandrova, som døde 3. juli i år, «stemmen fra Moskva» i 51 år. Slik ble jeg som tiåring avhengig av faste skudd med nyheter, om hva som helst fra hvor som helst – helst hver time. Nå er det mulig, med alt fra tv til Twitter.

Sug etter nyheter

Sist lørdag, på et hotell i Roma, våknet jeg med suget etter nyheter. Via mobilen fikk jeg Dagsnytt klokken åtte, nesten intravenøst.

På tre minutter ble det opplyst at en skogbrann i Gudbrandsdalen var under kontroll; at tørkeperioder kan føre til økte strømpriser, men ingen er i vente; at et par var tiltalt for drap i Trondheim; at fotballstjernen Neymar hadde fått brudd på en ryggvirvel; at Nav støtter sommerleirer for fattige barn; at levningene fra 24 personer drept under Bosniakrigen var kommet for dagen etter flommen i mai.

Hver nyhet fikk 20–30 sekunder.

Trenger hjelp

Én må siteres i sin helhet, fordi den forklarer mitt behov for hjelp: En 19 år gammel mann er pågrepet, mistenkt for å ha slått ned en 17 år gammel tigger utenfor et kjøpesenter i Umeå i Sverige fredag. Hendelsen skjedde ved 15-tiden, skriver svenske medier.

Vitner har forklart at 19-åringen ga tiggeren et knyttneveslag i ansiktet og dro av gårde i en bil. 19-åringen ble fredag kveld fengslet, ettersom han ikke er svensk statsborger og det dermed kan være fare for at han vil rømme, opplyser politiet.

Hva er en nyhet?

Det var nyhetene. Men hva er en nyhet? Enkelt sagt: et aktuelt, men gjenkjennelig avvik. En nyhet er større jo større avviket er fra det normale, jo mer uventet det er, jo nærmere det er i tid og sted, jo flere som berøres og jo mer det eksemplifiserer en arketype. Utøya 22. juli, da en massemorder var løs midt iblant oss, illustrerer alle dimensjonene.

Hva med 19-åringen som slo ned 17-åringen i Umeå? Hvorfor kom dét med i Dagsnytt? Noen mulige forklaringer:

  • Klammeri mellom tenåringer er så uvanlig i Sverige at det vekker internasjonal oppsikt.
  • Saken måtte med fordi så mange svensker jobber i Norge.
  • Det er agurktid, intet skjer, og alle kilder er uten mobilkontakt.
  • Nyhetsredaktøren er i slekt med han som slo, han som ble slått eller politiet.
  • Mens alle voksne i NRK er på ferie, er alle avdelinger vikarenes tumleplass.

Kodet melding?

Jeg frykter en helt annen forklaring. Under krigen, da NRK var i eksil i London, ble det sendt særmeldinger sammen med nyhetene: meningsløse utsagn som «Storken går på ski» eller «Reven har fått nye briller». Disse var rettet til agenter i Norge – et kodet signal om en avtalt handling, som et flyslipp eller en sabotasje.

Legger Dagsnytt nå igjen inn særmeldinger, som «Tigger slått i Umeå», til agenter i Norge, for eksempel svensker? Kan fedrelandet være i fare? Bør vi forberede oss på aksjoner? Er det en sammenheng her som noen ser, men som vi andre ikke får med oss? Kan du hjelpe?

Eller er forklaringen at nyhetsavdelingen i NRK har glemt hva en nyhet er? Da er den dypere faremelding denne: Ikke bare Rikskanalen har flere kanaler. Det har vi alle.

Er Dagsnytt uten nyheter, er alternativene bare et klikk unna – selv kattevideoer blir attraktive. Men da vil Marienlyst lide samme skjebne som Akersgata, og etermediene følge papir-avisene inn i solnedgangen.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 11. juli 2014 med tittelen "Intet nytt er dårlig nytt" (lenke til artikkelen i Morgenbladet). Bildet viser Gudmund Hernes. (Foto: Jarle Vines. Creative Commons-lisens).

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no Du kan også bruke kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på