Skal vi hjelpe kolleger på jobben fordi det lønner seg eller fordi det er riktig? undrer Øyvind Kvalnes ved BI.
KOMMENTAR: Øyvind Kvalnes om ledelse
Du ser at en kollega sliter med å bli ferdig med sin leveranse til et prosjekt. Han er ny i bedriften, og har ikke erfaring med tilsvarende prosjekter. Du kan hjelpe ham. Det vil gå ut over fremdriften på ting du selv har ansvar for. Burde du likevel hjelpe kollegaen?
Hjelpsomhet har ofte usikre vilkår i arbeidslivet. I en hektisk hverdag kan vi lure på om det er smart å hjelpe kolleger som står fast. En hjelpsom person kan fremstå som naiv og godtroende i et miljø hvor det er konkurranse om posisjoner. Å hjelpe andre innebærer å bruke egne krefter på noe som først og fremst er en fordel for andre.
Dette synet på hjelpsomhet utfordres av den amerikanske organisasjonspsykologen Adam Grant. Han har forsket på om det hemmer eller fremmer personlig karriere å hjelpe andre. Resultatene presenteres i boken Gi og ta: Hvordan lykkes gjennom å hjelpe andre.
Tre typer folk
Grant deler folk inn i tre kategorier, avhengig av deres innstilling til å hjelpe:
- Giverne: Personer som hjelper og støtter andre, uten tanke på hva de får igjen for det selv.
- Taerne: Personer som bare stiller opp for andre hvis de tror at det kan skaffe dem et overskudd av fordeler senere.
- Matchere: Personer som prøver å finne en balanse mellom å gi og å motta hjelp fra andre.
Hvordan går det karrieremessig med individer i disse kategoriene? Grant finner givere nederst på rangstigen i organisasjoner. Dette er de selvutslettende folkene som gjør mer for andre enn de får igjen selv. De taper terreng når posisjoner fordeles. I midtsjiktet finner Grant matchere, de som gir og tar like mye. Over dem igjen befinner de slu og beregnende taerne seg, de som passer på å gå i pluss med tanke på hjelpende adferd.
Grant finner også givere øverst i hierarkiet. Ekte hjelpere, som ikke tenker på egen vinning, finnes både nederst og øverst i de organisasjonene som Grant har undersøkt.
Gode gjerninger belønnes
Grant knytter funnene sine til det østlige begrepet om karma, eller god gjerning. Ifølge hinduistisk og buddhistisk tenkning går det godt med den som oppfører seg ordentlig. God karma belønnes i dette livet eller i et senere et. Tilsvarende med dårlig karma, som før eller siden straffer seg. Dette gjenfinner Grant i arbeidslivet. De som gjør det best, er de hjelpsomme.
Tenkningen til Grant er spennende. For meg skurrer det når han vektlegger belønningsaspektet ved å hjelpe. I tråd med karmatenkningen sier han at vi burde hjelpe fordi det kan være veien til en ypperlig karriere. Dette gjelder selv om en giver er en som hjelper uten tanke på hva han får igjen. Allerede i boktittelen er det hjelp som suksessfaktor han løfter frem. Hjelpsomhet gjøres til et instrument til å lykkes på jobb.
Hva kan være en bedre tilnærming? Jeg har drøftet det med noen av mine indiske studenter ved Handelshøyskolen BI. De har fortalt meg om et annet begrep som er beslektet med karma.
Gjør en positiv forskjell
Hvorfor skal en være hjelpsom mot andre? Jo, fordi det er dharma, den riktige handlingen, uavhengig av konsekvensene. Det å hjelpe andre har en egenverdi. Vi burde gjøre det fordi vi mennesker burde stille opp for hverandre. Hjelpsomheten er frikoblet fra nytte og suksess.
En slik forståelse er beslektet med den tyske filosofen Immanel Kants tanker om den gode vilje. En handling har for Kant bare moralsk verdi hvis den er forankret i en intensjon om å gjøre det rette. Det bør ikke ligge noen baktanker til grunn om å oppnå personlig gevinst.
Grant bidrar til å løfte hjelpsomhet frem som et vesentlig tema i arbeidslivet. Så har forlag og forfatter gjort budskapet ekstra selgende, ved å betone karma på bekostning av dharma.
En troverdig tenkning om hjelp på jobb trenger å ha med seg begge dimensjonene ved det å gjøre en positiv forskjell for kolleger.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Kapital nr. 14-2014.