Krangelen om statsgjelden i Argentina fortsetter. Spørsmålet er egentlig: Er det rimelig at et land slipper å betale gjelden sin?, skriver Arne Jon Isachsen.

KOMMENTAR: Arne Jon Isachsen om samfunnsøkonomi

I 2002 erklærer den argentinske stat at den ikke lenger vil betjene sin statsgjeld. Enklere sagt, de som eier argentinske statsobligasjoner, vil ikke lenger motta renter og avdrag som lovet.

Papirene ble nærmest verdiløse over natten. Og mange av dem som satt med dem (argentinske statsobligasjoner), var villig til å selge for en slikk og ingenting. Eller som William Thackeray skriver i Vanity Fair (som kom ut i 1848): «Det gjaldt om for kreditorene ... å få noe eller ingenting.»

Men land forsvinner ikke slik foretak forsvinner, tenkte Paul Singer, som leder Elliott Management, et hedgefond. Hvoretter han over tid kjøpte slike papirer for 49 millioner dollar, med pålydende på tilsammen 832 million dollar. Og ganske riktig, etter et dusin år kom endelig myndighetene i Argentina på banen. De fikk forhandlet frem et tilbud som over 92 prosent av de private obligasjonseierne aksepterte; gamle obligasjoner skulle byttes inn i nye, der beløpet var nedskrevet med 70 prosent. For Elliott Management ville det i så fall betydd at man fikk 250 millioner dollar utbetalt for en investering på 49 millioner dollar.

En hyggelig avkastning, ville de fleste mene. Men ikke herr Singer. Han ville ha full uttelling. Og fikk støtte fra det amerikanske rettsapparatet for sitt krav. (Hvorfor det amerikanske? Fordi utstedelsen av de argentinske statsobligasjonene i sin tid fant sted i New York under reglene der.)

Tap må tas

Økonomi er risikosport. Noen ganger går det galt. Tap må tas. Konkurs kalles måten det håndteres på i privat sektor. Foretak så vel som enkeltpersoner går konkurs når de ikke kan møte sine betalingsforpliktelser. Avviklingen skjer i ryddige former. Tap tas etter regler alle i utgangspunktet kjenner til.

Ikke så med land. Ingen skifterett å levere landet (eller boet) til. Og heller ikke lenger aktuelt med militær invasjon for å få tak i pengene. Slik britene invaderte Egypt i 1882. Og slik USA i 1905 med makt tok over innsamlingen av tollinntekter i Den dominikanske republikk, og brukte en del av disse inntektene til betjening av lån fra utlandet.

Nådde ikke frem med et regelverk

Tidlig på 2000-tallet prøvde daværende nestsjef i Det internasjonale pengefondet, Anne Krueger, å stable på beina et regelverk for håndtering av land der staten ikke vil eller kan betjene sin gjeld. Men nådde ikke frem. USA, og mange andre land, ville ikke vite av noe overnasjonalt regelverk.

I et dusin år har Argentina klart seg bra uten tilgang til de internasjonale finansmarkedene - det er prisen man betaler for mislighold. Her er heller ingen militær invasjon i sikte. Så hvorfor er da landets president, Cristina Kirchner, så ivrig på å komme til en ordning med sine kreditorer?

For et land å høre til i det gode, globale selskap, er det ikke nok med sølvmedaljen i fotball-VM. Man må også kunne være en aktet aktør i de internasjonale kapitalmarkedene. En annen og mer pragmatisk grunn er at Argentina nå har behov for å låne penger i utlandet. Man har funnet mer olje. Utbygging av de aktuelle feltene koster mer enn hva landet selv makter å finansiere. Vi i Norge vet litt om dette. Gjennom hele 1970-tallet lånte vi penger i utlandet, blant annet for å kunne finansiere investeringer i Nordsjøen. Argentina er nå i en tilsvarende situasjon.

Fortærende krav

Sett med fru Kirchners øyne er adferden til Elliott Management og Peter Singer helt fortærende. Gjennom forhandlinger i den såkalte Parisklubben har hun ordnet opp med gjeld til andre lands myndigheter; etter samtaler med Repsol har hun ordnet opp med krav et spansk oljeselskap hadde etter en ugrei nasjonalisering. Og etter forhandlinger med de private obligasjonseierne har hun fått mer enn 92 prosent av dem med på en avtale. Så kommer gribben Peter Singer og blokkerer det hele.

Hvorfor tviholder herr Singer på sitt krav? Hvorfor ikke være fornøyd med fem-ganger’n på sin investering (49 millioner dollar som blir til 250 millioner dollar)?

Hans egen fortelling går slik: Loven må gjelde. Folk må gjøre opp for seg. For hvordan ville verden ellers sett ut? Og dessuten, legger Singer til, ved å stå så hardt på kravene setter han myndighetene i Argentina under press, og kan på den måten bidra til et bedre Argentina ved å avdekke den omfattende korrupsjonen i landet. Dette siste har Martin Wolf i Financial Times kalt helt absurd.

Fordeling av tap når krybben er tom

Det første - at folk alltid må gjøre opp for seg - er like absurd. Økonomi er, som vi allerede har vært inne på, en risikosport.

Det markedsbaserte, kapitalistiske systemet, som Singer verdsetter høyt, og som Elliott Management selv er en del av, er basert på regler for fordeling av tap når krybben er tom. Ved sin griskhet og sin strie adferd er herr Singer med på å undergrave det kapitalistiske systemet han ved andre anledninger trolig priser i høye toner.

Ikke bare Cristina Kirchner og hennes landsmenn er oppgitt over Peter Singer. Måten domstolen i New York har håndtert tvisten mellom Argentina og Elliott Management på, er på mange hold blitt møtt med hevede øyenbryn, skuffelse og engstelse.

Selv medlemmer av det britiske parlamentet, som jo ikke akkurat elsker Argentina etter vanskelighetene de har hatt og har med Falklandsøyene, har gitt klart uttrykk for at en annen og mer debitorvennlig holdning fra det amerikanske rettsapparatets side hadde vært på sin plass.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 17. august 2014 under vignetten "Ukeslutt" med overskriften "Når kapitalister undergraver kapitalismen".

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no Du kan også bruke kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på