Vi fortsetter å gi milliarder til bistand, uten å kontrollere resultatene. Når skal regjeringen slutte å svelge kameler og begynne å se på bistandens resultater?

KRONIKK: Anne Welle-Strand om bistand

Nytt statsbudsjett nærmer seg. KrF og Venstre så en stund ut til å måtte svelge bistandspolitiske kameler – den blå regjeringens forslag til kutt i bistanden. Men nå ser det ut til å bli omvendt. Det blir regjeringen som får fordøyelsesbesvær. Den svelger småpartienes krav om mer penger til fortsatt oppdrett av hvite elefanter – kjælenavnet til feilslåtte bistandsprosjekter over seksti år.

Mange bistandskritikere hadde store forventninger til ny regjering. Under valgkampen kom det signaler som ga håp om en kursendring. Man skulle prioritere kontrollering av bistandens resultater. Resultater for de fattige skulle komme foran pleien av norske velgeres giversamvittighet. Endringen er uteblitt.

Sentrumspartienes velvære ved å gi «av vår overflod» fører vil-ikke-vite-politikken videre. Med utenriksminister Børge Brende (H) i spissen har politikken det siste året vært hakket mer diffus enn den vår forrige utenriksminister sto for. Den hjertevarme politikken fortsetter, til tross for at utallige rapporter dokumenterer manglende måloppnåelse.

Politikken er innpakket i korrekt retorikk. Det prates høylytt om at resultatkontroll skal være sentralt. Mye «fokus» på resultater, sier politikerne gravalvorlig. Det er tomt prat, så lenge ikke ord følges av handling, så lenge ikke budsjettet avsetter midler til uavhengig resultatkontroll.

Sannheten blir ubehagelig

Hvorfor er det slik redsel for resultatene? Politikerne ser naturligvis til velgernes god-følelse ved å gi. Valg skal vinnes. Kan det også være andre aktører som bidrar til at resultatkontrollen uteblir?

Seksti år med norsk bistand har skapt en egen industri. I offentlig og privat sektor finnes nå en armé av velutdannede aktører som har bistand som arbeidsplass. De har ikke vist overdreven iver etter å vite hva som er resultatene. I det siste har også filantroper fra det private næringslivet kommet på banen, for å vise samfunnsansvar. Heller ikke de viser særlig interesse for å vite om veldedigheten gir varige resultater for de fattige.

Vegringen mot resultatkontroll kan være grunnet i en ideologisk, humanistisk tillittradisjon. En slik tradisjon passer sammen med den enkeltes psykologiske behov for å gi av vår overflod. Det å gi gir godfølelse, selv om vi ikke aner hva pengene går til. Kanskje humanistisk andre-orientering og egen god samvittighet er vesentlige grunner til at sannheten blir ubehagelig. Kanskje det er derfor vi fortsetter å gi milliarder til NORAD, FN-systemet og «frivillige organisasjoner», uten å kontrollere resultatene.

Sugerør i statskassen

Politikerne overlever ved å tekkes velgerne. Det er kort tid mellom hvert valg, og få partier tør å markere tydelig kritikk. Det er heller ikke politisk mot til å redusere bistandsbudsjettet mens man venter på analyser av alt som foregår med norske penger. Regjeringen som dog lovet forandringer, trenger støtte fra Venstre og Kristelig folkeparti. Småpartiene er imidlertid redde for at de blå kommer med «dustekutt» eller «uspiselige kutt» i deres hjertesaker, som det het i en avisartikkel forrige måned.

At bistandsadministrasjonen hjemme og ute, samt de «frivillige» organisasjonene ikke er overvettes interesserte i å kjenne til graden av resultatoppnåelse er forståelig. Dersom utviklingspolitikken faktisk lyktes, at fattige folk og land ble uavhengige av vår «hjelp», ja, da ville disse jobbene bli overflødige.

De såkalt frivillige organisasjonene er et særegent norsk fenomen. De begynte med misjonærene, som gjorde en fantastisk jobb med å engasjere folk til å gi for å hjelpe de fattige. Nå er de «frivillige» fullstendig avhengig av solide sugerør i statskassen. En enorm stab på statens lønnstrinn jobber sikkert beinhardt for å hjelpe de fattige. Hvis bistanden ble effektiv ville de bli arbeidsledige. De private filantropene ville miste muligheten til å sole seg i egen veldedighet.

Kamelsvelging i bistandsindustrien

Også forskerne kan være redde for effektiv resultatkontroll. De kan være involvert i kontroll av bistand på tre måter. De fleste jobber som konsulenter og har ikke sjelden interesse av å levere rapporter som gjør at de blir reengasjert. Andre gjør en jobb i politisk bestemte forskningsprogrammer, med tydelige føringer ut fra oppdragsgiverens ønsker. Denne forskningen bidrar til å konsolidere det eksisterende bistandssystemet.

Den siste gruppen er dem som verken er avhengige av å bli konsulent eller forsker på systemets premisser, men bruker sin egen frie forskningstid til å vise hvordan bistanden faktisk fungerer. Helt fra NORADs etablering har daværende utenriksminister Trygve Lies syn på fri forskning vært gyldig: «En krone til forskning, er en krone bortkastet til bistand.»

Bistandsindustrien og den hjertevarme delen av velgerne har felles interesse av ikke å vite. De røstene som i siste valgkamp tok til orde for en kritisk revurdering av norsk pengebruk er blitt politisk stille. De svelger kameler, mens korrupte regimer blidt ser frem til fortsatt norsk-finansiert oppdrett av hvite elefanter.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i NrK Ytring 25. september 2014.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no Du kan også bruke kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på