Ledergrupper har mye å vinne på å utnevne en i gruppen til å ta på seg rollen som talsmann for motforestillinger. Vi kan la oss inspirere av djevelens advokat fra Eidsvoll.

KOMMENTAR: Trond Kjærstad om djevlens advokat

Det er 200 år siden Norge tapte krigen mot Sverige. 14. august 1814 underskrives Mossekonvensjonen, offisielt en hvåpenhvile, i realiteten nederlaget for drømmen om Norge som selvstendig nasjon.

Den drømmen skulle det ta drøye 90 år å realisere. Men at det ikke ble et fullstendig nederlag, og at kimene til 1905 var der allerede i disse augustdagene, det skyldtes prosessen rundt utformingen av grunnloven i mai.

En mer uforsonlig grunnlov og den svenske kronprins Karl Johan ville ha satt et stort kryss over hele dokumentet. At det gikk som det gikk skyldtes blant annet en nærmest glemt lederskikkelse på Eidsvoll, og en organisatorisk prosess det er vel verdt å merke seg i denne raushetens tid.

Helten det er vanskelig å like

Helten i denne versjonen av 1814-narrativet er en mann det er vanskelig å like. Severin Løvenskiold var en aristokrat, oppdratt blant Europas adel, sjef for Fossum Jernverk og amtmann over Bratsberg amt. Hans verdensanskuelse bar preg av dette; han foraktet ideen om folkesuverenitet og var helt imot å gi bøndene stemmerett.

I tillegg kan det se ut som han hadde en lite utviklet sosial intelligens, noe da også Jacob Aall noterte seg i sin dagbok fra Eidsvoll: «Hans Væsen - som bærer et vist Anstrøg av Hoffærdighet - har noget Ubehagligt, som ikke tækkes de Fleeste. » Dette er altså den mannen som «reddet» grunnloven.

Heltedåden

Så hva besto heltedåden i? Nettopp med hans bakgrunn, var han en av de få som kunne stå imot den kompakte strøm av ønsketenkning som var en del av grunnlovsprosessen. Drevet frem av en dansk tronfølger som var villig til å gjøre mye for å unngå å miste lydriket Norge, var mye av våren 1814 preget av det som kalles gruppetenkning. Dette er en prosess hvor opplevelsen av enighet og samhold blir viktigere enn å finne best mulig løsning.

Fenomenet oppstår gjerne i situasjoner der man opplever å ha dårlig tid, og hvor det dessuten er sterkt samhold, felles verdier og en karismatisk leder som fremhever visjonen på bekostning av real politiske motforestillinger.

Like-knappen

I våre dager er «like»-knappen en potensiell bidragsyter til slike prosesser. Men jammen hadde de ikke noe tilsvarende i 1814. I februar fikk den selvproklamerte «norske» regent Christian Fredrik av Danmark alle nordmenn til å sverge at de ville «ofre liv og blod» for fedrelandet, en ed som var formulert slik at det ble bortimot umulig ikke å sverge. Bortimot.

For 2 - to - personer i hele Norge nektet. Den ene var den mektige grev Wedel, som hadde motforestillinger mot prosessen, men som lot seg overtale til å sverge når han ankom Eidsvoll.

Den andre var Severin Løvenskiold.

Han så hva som ville komme, og foretrakk en «frivillig og liberal forening» med Sverige. Christian Fredrik æresskjelte ham, og truet med både det ene og det andre. Til slutt omskrev Løvenskiold eden, og avla den egenskrevne - under press, understreket han. Grev Wedel gikk nå inn i Konstitusjonskomiteen, og arbeidet i det stille for at ikke formuleringene skulle være altfor krigerske og kompromissløse når det gjaldt Sverige.

Severin Løvenskiold var derimot den opplagte kandidaten til å ta ordet ved alle passende og upassende anledninger, holde lange, polemiske taler mot flertallet og for et kompromiss med Sverige.

Han ble kort sagt uvenn med det meste av Eidsvollforsamlingen, møtt med hat og forakt, for her sto mye på spill. I håndgemeng med en bergmester Steenstrup klarte han også å havne. Og han ga seg ikke, tross alle fyrop, det kan vi se av datidens kommentarfelt, dagbøkene. 17. mai, som vi jo er så glad i, syntes han var en dårlig dag for grunnlov og kongevalg.

Han ville utsette. Og da de berømte ordene «Enige og tro til Dovre faller» lød fra forsamlingen, manglet en mann. Løvenskiold hadde levert en tredagers, og dukket ikke opp før de skulle forlate Eidsvoll. Han ble rett og slett aldri enig og tro.

Aldri enig og tro

Det er som sagt vanskelig å like denne skikkelsen. Men hans handlinger var usedvanlig viktige i disse avgjørende dagene.

Eksemplene på gruppetenkning var nemlig mange: Eidsvollsmennene godtok at Christian Fredrik holdt tilbake informasjon fra utlandet, opplysninger som ville vist hvor sterkt Sverige sto.

Svenskenes mulige reaksjoner ble oversett eller latterliggjort. Og viktigst av alt: Valgmulig hetene ble etter hvert snevret inn til dette:

For eller imot Christian Fredrik, en jovial mann som holdt audiens for adelsmenn og bønder på Eidsvoll, fylt av patos og fremtidsvyer.

Takket være Løvenskiold var man nødt til, i noen grad, å ta hensyn til Unionspartiet, som de ble døpt.

De mest provoserende og kompromissløse setningene ble luket ut, samtidig som man beholdt grunntanken om en selvstendig grunnlov for Norge. Det var denne versjonen Karl Johan 14. august 1814 mer eller mindre betingelsesløst godtok.

Motvirke gruppetenkning

Ledelsesbøkene er fulle av oppskrifter på hvordan vi hver enkelt kan jobbe med å motvirke gruppetenkning.

Vi må gå til diskusjoner med en lærende holdning, villige til å utforske hverandres synspunkter med åpent sinn, bygge på hverandre og ikke devaluere den andre. Alt dette er riktig. Men det er også fryktelig vanskelig. For hvem vil egentlig lære noe av en som mener det motsatte av en selv?

Hvem vil utforske synspunktene til en meningsmotstander? Vi må bare innrømme at dette er krevende.

Kanskje for krevende. Det er her Severin Løvenskiold virkelig kan lære oss noe. Han opprådde i 1814 som Djevelens advokat, en institusjon innstiftet av den katolske kirke, folk som virkelig vet noe om den slags. Ved enhver helgenkåring oppnevnes en Guds advokat som skal tale kandidatens sak, og en motpart, Djevelens advokat, som skal trekke frem alt det som tilsier at vedkommende ikke bør bli noen helgen. Og det gjelder tross alt de fleste av oss. Djevelens advokat er nettopp ikke raus, men sier alt det som man nok kan ha tenkt inne i seg, men ikke tør å si offentlig, av frykt for å ødelegge stemningen, eller virke kranglete.

Severin Løvenskiold forsto ikke at dette bør være en rolle og ikke en del av ens personlighet. Så langt strakk ikke de sosiale antennene hans. Men dagens ledergrupper har mye å vinne på å utnevne en i gruppen til å ta på seg rollen som motforestillingenes talsmann. Det vil garantert bedre beslutningsprosessene, og det uten å måtte ansette en person med lav sosial intelligens.

Og Severin Løvenskiold? Han ble statsminister for Karl Johan.

Han oppnådde å bli truet med krigsrett for å ha rådet svenskekongen til å oppløse Stortinget.

Han sørget som stattholder i Norge for å urettmessig fengsle Marcus Thrane, og ble arbeiderbevegelsens fremste motstander.

Noen trivelig kar ble han aldri.

Men 80 år gammel skjelte han ut svenskekongen for å ville blande seg inn i Krimkrigen. Det er nok noen av dagens ledere også som kunne ha trengt en sånn kar i sin midte.
Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Ukeavisen Ledelse 12. september 2014.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no Du kan også bruke kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Trond Kjærstad er høyskolelektor og organisasjonspsykolog ved Handelshøyskolen BI.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på