Det er urimelig å øke arveretten til gjenlevende ektefelle og hans eller hennes barn – særlig når det skjer på bekostning av barna til den avdøde, mener Jone Engh.
KRONIKK: Jone Engh om arv
Arvelovutvalget foreslår å øke arveretten for gjenlevende samboer og ektefelle (heretter samlet «ektefelle») til 50 prosent.
Forslaget vil i urimelig grad favorisere den gjenlevende og hennes eller hans særkullsbarn på bekostning av avdødes særkullsbarn. Det tar altfor lite hensyn til dagens behov for nye løsninger tilpasset et moderne samfunn med ulike familiesammensetninger av mine, dine og felles barn.
Skilte og gjenlevende bør stilles likt
Ektefellens arverett bør bygge på at boet deles tilsvarende reglene ved skilsmisse, supplert med regler om rett til uskifte. Det er omtrent like mange ekteskap som oppløses ved skilsmisse som ved dødsfall, og arvelovutvalget skriver at det kan være litt tilfeldig om man ender som fraskilt eller gjenlevende ektefelle.
En naturlig konsekvens er at lovgiver sørger for at skilte og gjenlevende stilles økonomisk likt og lar individuelle tilpasninger gjøres med uskifte, særeie, testament og ektepakt.
I dag er ektefellene likestilt og har nokså lik evne til å forsørge seg selv. Dermed er den gjenlevende ektefellens behov for å arve mye svakere enn tidligere, og det er ingen grunn for lovgiver til å øke arveretten på bekostning av barns og særlig særkullsbarns arv.
Når ektefellene har barn fra før, passer ofte ikke de gjeldende eller foreslåtte reglene. Ektefellene er etablert med hver sin økonomi og ansvar for egne barn. Konflikter mellom steforeldre og stebarn er ganske vanlig, og lojalitet og kontakt dem imellom er tilsvarende mindre. Dette øker behovet for å sikre særkullsbarnas arv. En omfattende arverett for ektefeller er ofte ikke ønskelig eller rimelig, særlig når det er særkullsbarn. Et eksempel viser hvor galt det kan bli med utvalgets forslag:
A og B har vært gift før og har hver to barn. Begge tar med 1 million kroner inn i ekteskapet. A dør først. Barna etter A får da 250.000 kroner hver og B arver 500.000. Når B like etter dør, får barna etter B 750.000 kroner hver.
Lite fleksibelt
Mulighetene for tilpasninger er små med utvalgets forslag. Arv til ektefelle kan reduseres fra 50 prosent med testament, men ikke lavere enn seks ganger folketrygdens grunnbeløp (6G), tilsvarende ca. 500.000 kroner - og det må være kjent for gjenlevende før dødsfallet.
I mange alminnelige bo vil dette medføre at ektefellen likevel tar en betydelig del av boet til først avdøde. Videre vil en lovfestet rett, selv om den kan fravikes, raskt festne seg som «den naturlige løsningen» for gjenlevende. Å presentere et testament som reduserer denne «retten», og særlig til fordel for særkullsbarn, vil lett forsterke eller skape alvorlige konflikter i familien, og muligheten vil i praksis bli lite brukt.
Sterke begrensninger
Mange tror arv fritt kan tilpasses med særeie, testament eller ektepakt. Særeie går imidlertid inn i dødsboet, og testament kan bare brukes på det man eier utover lovbestemt arv til barn og ektefelle. Et nytt eksempel:
A arvet en hytte sammen med tre søsken. Foreldrene bestemte at andelen er særeie, slik at den kan holdes utenfor ved skilsmisse. Men når A dør, går særeie inn i dødsboet, og B, samt Bs særkullsbarn, vil kunne bli eier av andelen på bekostning av særkullsbarna til A, som ofte har lengre og sterkere tilknytning til hytta. For de gjenlevende søsknene til A er det heller ikke noen god løsning å få en svigerinne/svoger inn som eier.
Eksemplene viser at utvalgets forslag vil svekke særkullsbarnas allerede utsatte stilling og gi en tilsvarende fordel til lengstlevende og dennes særkullsbarn. Utvalget begrunner forslaget med at særkullsbarna har etablert seg og ikke har behov for penger. Dette argumentet passer imidlertid sterkere for gjenlevende og dennes særkullsbarn som også er etablert. Gjenlevende kan sikres gjennom tilsvarende regler som ved skilsmisse og rett til uskifte.
Konflikter kan lett oppstå
Uskifte gir den ektefellen som lever lengst, rett til å disponere over den første avdødes eiendeler og verdier uten å skifte arven med egne barn. Særkullsbarn må samtykke. Anmodningen kommer ofte lenge før et dødsfall, og avslag eller strenge vilkår vil lett medføre konflikter og uønskede disposisjoner mellom særkullsbarn og stefar eller stemor.
Mange innser dessuten først hva samtykket innebærer når steforelderen forbruker arven og tilgodeser egne barn, noe som neppe er uvanlig. Båndet og lojaliteten mellom steforeldre og stebarn er mye svakere enn mellom foreldre og egne barn, særlig når det er konflikter eller lenge siden den først avdøde gikk bort.
Ofte er det vesentligste av formuen felles bolig og hytte. Et lovfestet krav om samtykke når avdødes andel pantsettes eller selges, vil styrke særkullsbarnas stilling. Gjenlevende må ha rett til å flytte, men særkullsbarna må kunne avgjøre om avdødes andel kan pantsettes og om overskudd fra salg skal kreves skiftet. Tinglysning kan enkelt skape klarhet om eiendommer beheftet med uskifte og sikrer dermed særkullsbarnas interesser.
Nye, mer fleksible løsninger
En viktig grunn til at mange velger samboerskap, er at de ikke ønsker at samlivet skal få de rettslige konsekvensene som følger av ekteskap. Samboerskap er ofte en prøveperiode og velges nettopp fordi det er mindre rettslig forpliktende og med begrenset arverett.
Denne muligheten bør fortsatt eksistere, og samboeres arverett bør derfor ikke utvides, eller i det minste kunne fravikes fullstendig. De samboere som ønsker å gi hverandre arv, kan benytte testament eller gifte seg.
Med samme regler om fordeling av boet ved dødsfall som ved skilsmisse, supplert med regler om uskifte, er den gjenlevende ektefellen sikret et forutsigbart oppgjør samtidig som barn og særlig særkullsbarn sikres bedre. Ektefeller og samboere kan tilgodese hverandre ytterligere i testament innenfor grensen av pliktdelsarv.
Skjerpet lovregulering av uskifte med fast eiendom kan sikre særkullsbarnas interesser bedre enn i dag, samtidig som gjenlevendes behov ivaretas.
Muligheten for et samliv uten lovbestemt arv bør videreføres, og samboeres arverett bør ikke utvides, eller må i det minste kunne fravikes fullstendig uten samtykke.
Disse løsningene er mer fleksible og bedre tilpasset dagens familiesammensetninger enn utvalgets forslag, som i altfor liten grad møter de utfordringene arv representerer i et moderne samfunn.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk i Aftenposten 26. september 2014. Illustrasjonsfoto: Katrine Lunke/Norges Bank.