Det snakkes vakkert om å heve statusen til læreryrket. Det krever nok mer frihet, ikke mindre. Mer handlingsrom til ideer, skriver Erling Røed Larsen.

KOMMENTAR: Erling Røed Larsen om samfunnsøkonomi

Lærerstreiken er over - og de fleste puster ut. I etterkant spør vi: Var streiken viktig og riktig? Og lærte vi noe av den?

Grovt sett var det to syn på streiken.

  1. Det ene sa at arbeidsgivere har en legitim rett til å definere hva de skal betale lønn for, og at det ikke er urimelig å kreve at arbeidstagerne arbeider på arbeidsstedet.
  2. Det andre sa at en forutsetning for en god jobb er at arbeidstageren får en viss frihet til å bestemme hvor og når forberedelsene skal gjøres. Det viktige er ikke hvor de gjøres, men hvordan.

Styrt av input eller output?

I økonomi er dette et klassisk spørsmål: Skal arbeidsgiveren se på innsats eller leveranse, input eller output? Noen ganger er det hensiktsmessig å se på input. Den kan være lett å måle og enkel å styre. Hvis arbeideren skal grave en grøft, kan formannen bare sjekke spadetakene.

Historisk sett har økonomisk produksjon vært preget av kontrollerbar input - og enkle sammenhenger mellom input og output. Sørget du for det første, sørget du automatisk for det siste. Jordbruk, skogbruk og fiske har relativt oversiktlige produksjonsrutiner.

Men den nye økonomien har arbeidsoppgaver der sammenhengen mellom input og output er vanskeligere å måle - og enda vanskeligere å styre. Det er ikke slik at du kan gi en programmerer et tastatur, sjekke at tastene berøres - og vips så får du algoritmer som slår Google.

Hvorfor overvåke input når du egentlig er opptatt av output? Det er koden som teller, ikke hvor og når koden lages. Undervisning er en aktivitet som krever inspirasjon, kreativitet, ansvar og frihet. Ingen elev lærer av en lærer som leser opp et ark.

Vanskelig å måle prestasjoner

Så kan man ikke heller måle output - altså undervisningskvaliteten? Ikke nødvendigvis. Det er nemlig vanskelig å måle en lærers prestasjon, for det er ikke bare å kjøre en tradisjonell kundetilfredshetsundersøkelse. Det er heller ikke bare å overvåke timene eller sjekke eksamensresultater. Betyr det at arbeidsgiverne kun kan krysse fingrene?

Nei. Det er for eksempel mulig å påvirke lærerstaben. Med kløkt kan de riktige folkene rekrutteres - og de gode beholdes.

Skal vi så bare pumpe opp lønnen, spør du? Tja, ikke så fort. Professor Dan Ariely er ekspert på adferdsøkonomi, og han forklarer at pengebelønninger ikke er alt. Noen ganger virker de mot hensikten. Listen over viktige motivasjonskilder inkluderer selvsagt lønn, men også skaperglede, selvstendighet, frihet, utfordring, eierskap, identitet, stolthet, hjelperglede og mening.

Ulike folk legger vekt på ulike ting. En seleksjonsmekanisme der lærerrekruttene velger yrket fordi timelønnen er høy og utførelsen ferdigdefinert, er neppe god. Samfunnet ønsker at lærerne velger yrket fordi de har et indre, brennende ønske om å se gleden ved læring i øynene til elevene. Samfunnet ønsker kreative lærere, som får glød av å sitte hjemme og pønske ut pedagogiske opplegg.

Mer frihet - lavere lønn

Sagt annerledes, samfunnet ønsker seg lærere som velger yrket fordi de brenner for å undervise, ikke for å bli rike. Det innebærer at det oppstår en finavstemt implisitt kontrakt mellom arbeidstager og arbeidsgiver.

De første aksepterer moderat avlønning mot å bli vist tillit, gitt frihet og mulighet til kreativ pedagogikk. De siste skal ikke tukle for mye med denne stilltiende arbeidsavtalen før den pulveriseres.

For mens arbeidsgiverne har sluppet lønnsutgifter ved å utnytte de usynlige båndene med idealistiske lærere, legger det samtidig underforståtte føringer på hvordan de selv kan oppføre seg. Fjern noe frihet, og lønnen må økes betydelig. Og da får de kanskje ikke engang de rette lærerne.

Du får innsiktsfulle - og morsomme - 20 minutter om du søker på «Ariely», «TEDx» og «motivation». Da skjønner du at skapende, initiativrike og selvstendige kunnskapsarbeidere ikke trenger dyttes eller kontrolleres. De blomstrer under frihet. Og ikke bare det: Frihet frister. Frihet lokker dyktige formidlere til skolen mens tvang tvinger de selvstendige vekk. I en tid der bruken av hjemmekontor øker, virket det pussig at KS ønsket å gjeninnføre stemplingsuret.

Google bruker ikke stoppeklokke

Det er en dypere lærdom i dette. Hva får mennesker til å yte? Mennesket reagerer på belønningsmekanismer. Men husk på at belønningsmekanismer er mye mer enn ytre stimulans som lønn pr. time. Det er også indre drivkrefter som stolthet, inspirasjon og skaperglede. Alle arbeidsgivere gjør klokt i å gruble grundig - og trå varsomt. For buldrer de frem, kan de drepe det de ønsker å nære.

Google, for eksempel, vet dette. De bruker ikke stoppeklokker eller målebånd. De vet at stoppeklokken er bra på 100-meter, men dårlig for kreative prosesser.

Samfunnet ønsker en god skole. Det snakkes vakkert om å heve statusen til læreryrket. Men det krever nok mer frihet, ikke mindre. Mer handlingsrom til ideer.

Skolen i dag er pakket inn i velmenende pålegg og gjennomregulert av administrasjon, møter, planer, paragrafer og rapporteringskrav. Hvor mange timer blir igjen til kreativ pedagogikk?

Selv kan jeg gå rett fra møter til regresjonsanalyser. Men etter tre timer bak kateteret, klarer jeg ikke det. Å levere pedagogisk er en slags sosial 30-kilometer som krever restitusjon før neste arbeidsoppgave. Da er det effektivt å ta pusterommet på sykkelen - og så jobbe på kvelden. Så lenge det er resultatet som teller.

PS: Artikkelforfatteren er ikke helt upartisk. Både kone og søster er ungdomsskolelærere - og han har selv vært det.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 21. september 2014.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no Du kan også bruke kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på