Mistillit til næringslivet har skapt et politisk klima som har nedfelt seg i et unødig strengt og komplisert regelverk for offentlige anskaffelser, skriver Tom Colbjørnsen.

KRONIKK: Tom Colbjørnsen om offentlige innkjøp

Norge har et omstendelig regelverk for offentlige innkjøp (DN 30. august 2014). Det er Norge ikke alene om. Alle land som kombinerer en markedsøkonomi med en sterk offentlig sektor har regler for utlysnings- og anbudsplikt. Store verdier står på spill.

I Norge tilsvarer offentlige innkjøp 14 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) (Statistisk sentralbyrå). Det trengs åpenbart regler for å sikre effektiv konkurranse, fremme høy kvalitet, og hindre korrupsjon.

Strengest i Europa

Det spesielle med det norske regelverket er hverken at det er omfattende eller komplisert, men at det er mer omfattende og komplisert enn i mange andre land, og strengest i Europa.

Det skulle man ikke vente i et land som ifølge internasjonale undersøkelser har høy tillit i befolkningen. Høy tillit skal normalt gjøre det mulig å ha et enkelt regelverk.

Tillit er et annet ord for forutsigbarhet. Det er lettere å forplikte seg for fremtiden når man kan forutsi andres handlinger og reaksjoner.

Mekanismen er den samme, uansett om det dreier seg om å inngå ekteskap, eller inngå en kontrakt som gjør kjøper avhengig av en bestemt leverandør. Høy tillit gjør at man kan treffe færre forholdsregler, og ta lettere på formaliteter og spissfindigheter. Avtaler kan gjøres enklere, staten kan føre mindre tilsyn med borgerne, og næringslivet kan bruke mindre tid og ressurser på å inngå og følge opp detaljerte kontrakter.

Tillit kan aldri erstatte lover, regler og normer, og forutsetter selv sterke institusjoner, slik rettsstaten er en forutsetning for at befolkningen skal ha tillit til myndighetene. Men med høy tillit i samfunnet kan regler og normer rettes mindre inn mot formaliteter, kontroll og overvåkning, og mer inn mot å legge forholdene til rette for utfoldelse og utvikling.

Tillitsparadokset

Mot en slik bakgrunn fremstår det norske regelverket for offentlige innkjøp som et paradoks. Gitt den høye tilliten i det norske samfunnet burde regelverket for offentlige innkjøp vært mindre, og ikke mer, komplisert og strengt enn regelverket i andre europeiske land.

En forklaring kan være at det norske regelverket er blitt fanget inn i en uavvendelig byråkratisk logikk. Den starter gjerne med enkle regler. Etterhvert som det oppdages avvik og smutthull forsøkes disse tettet med nye og mer detaljerte bestemmelser. Forskriftsbunken vokser. Slik fortsetter det, inntil man har fått et regelverk som ingen egentlig har ønsket seg, og som er betraktelig strengere enn EUs.

Kompliserte regler

Overdrevet byråkrati kan forklare at det norske regelverket er blitt gradvis mer komplisert. Det kan imidlertid ikke forklare at det er strengest i Europa. Da måtte i så fall norsk statsforvaltning ha vært mer byråkratisert enn EUs administrasjon. Det finner jeg tvilsomt. Dessuten startet den særnorske strengheten ikke i forvaltningen, men i et enstemmig storting.

På 1990-tallet fastsatte Stortinget anbudsgrensen til 200.000, mens EU nøyde seg med 1,7 millioner. Senere har Norge økt sin anbudsgrense, og EU har skjerpet sin. Fortsatt er imidlertid Norge strengest, med god margin. Stortinget viser mindre tillit til norske leverandører og innkjøpere, enn det EU gjør overfor sine.

Lav tillit til næringslivet

Oppfatningene om at tilliten er spesielt høy i Norge baserer seg på kartlegginger av befolkningens tillit til ulike institusjoner. Kartleggingene viser at nordmenn har særlig stor tillit til offentlige institusjoner, og tilsvarende liten tillit til næringslivet (Dinamo/YouGov 2014). I andre land er det ofte motsatt. Tilliten til næringslivet er gjennomgående større enn til myndighetene, og gapet øker til fordel for næringslivet (Edelman Trust Barometer 2014).

Nordmenns relativt lave tillit til næringslivet kan være det politiske bakteppet for Stortingets vedtak om å regulere offentlige innkjøp spesielt strengt. Det er riktignok gjennomført analyser som konkluderer med at dagens anbudsgrense representerer en optimal avveining mellom konkurransegevinster og administrasjonskostnader (Asplan-Viak 2008).

 Men denne konklusjonen er etter min mening basert på for usikre antagelser til å kunne tillegges avgjørende betydning. Dessuten forelå beregningene først i etterkant av Stortingets vedtak.

Det er uklart hva den spesielt lave tilliten til næringslivet i Norge bygger på. Den finner ikke støtte i internasjonale undersøkelser av faktisk korrupsjon (Transparency International).

Sannsynligvis er den basert på anekdotiske eksempler som i seg selv kan ha vært ille nok, men som gjennom ulike sosialpsykologiske mekanismer er blitt overgeneralisert til å gjelde næringslivet som helhet.

Uansett har mistilliten skapt et politisk klima som har nedfelt seg i et unødig strengt og komplisert regelverk for offentlige anskaffelser, og påført norske virksomheter ekstra administrasjonskostnader sammenlignet med internasjonale konkurrenter.

Tilliten i det norske samfunnet er hverken så entydig høy, eller så entydig til fordel for norske bedrifter, som konsensusen rundt «den norske modellen» gir uttrykk for.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 9. september 2014 med tittelen "Tillitsparadokset".

Billedtekst: Klarer regjeringen Solberg å forenkle regelverket for offentlige innkjøp? Foto: Thomas Haugersveen - Statsministerens kontor. 

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no Du kan også bruke kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på