Jo grådigere topplederen er, desto lavere avkastning får eierne, skriver Bård Kuvaas.
KOMMENTAR: Bård Kuvaas om ledelse
Gordon Gekkos Grådighet betraktes sjelden som noen god egenskap. Dette gjelder også innenfor ledelsesforskningen og i økonomisk litteratur.
Samtidig er det forsket lite på grådighet blant ledere, noe som kan skyldes vanskeligheter med å skille grådighet fra det at lederen forfølger sine egeninteresser. Det siste er ikke bare akseptert, det er også en grunnleggende forutsetning i flere teorier om hvordan toppledere bør bli belønnet og kontrollert av selskapets styre.
I debatten om topplederlønninger kan man finne flere perspektiver. På den ene siden, de som hevder at nesten alle toppledere er grådige. På den andre, de som hevder at topplederne får det de fortjener, siden et rasjonelt styre ikke ville tillate noe annet.
Er grådighet bra?
I jappetidens gullalder var det kanskje også noe som mente at grådighet var bra, også for eierne, representert ved sitatet over fra Gordon Gekko i filmen Wall Street fra 1987.
Tre amerikanske forskere har nylig presentert en artikkel som avsanner sitatet fra Gordon Gekko, og som viser at sannheten ligger en plass midt imellom de to første perspektivene.
Det finnes mer eller mindre grådige toppledere, men jo grådigere topplederen er, desto lavere avkastning får eierne. Faktisk utgjør en økning på et standardavvik i grådighet en redusert avkastning til eierne på 6,20 prosent.
Mål på grådighet
Forskerne definerte grådighet som begjær og streben etter ekstraordinær materiell velstand. Toppledernes grådighet ble målt på tre måter:
- 1, Pengeverdien av alle goder som ikke utgjøres av lønn og bonuser (for eksempel alt fra vanlige frynsegoder til betaling for personlig bruk av fly).
- 2. Hvor mye topplederen mottok i samlet lønn og bonus sammenlignet med selskapets nest best betalte leder.
- 3. Den delen av samlet lønn og bonus som ikke kan forklares av størrelsen på selskapet, tidligere prestasjoner, selskapsrisiko og andre nøkkelfaktorer.
Negative effekter av grådighet
Forskerne forklarer sine funn på to måter:
- Grådighet utgjør en kostnad som overstiger den verdiskapingen topplederen bidrar med, noe som fører til svakere resultater og dårligere avkastning.
- Grådige toppledere vil medføre så store lønnsforskjeller i ledelsen og i andre deler av selskapet at det reduserer samarbeid og skaper en atmosfære der lederne konkurrerer om de største utbetalingene, i stedet for å maksimere selskapets verdiskaping.
Den negative sammenhengen mellom grådighet og avkastning til eierne var ekstra stor dersom topplederen i tillegg hadde stort handlingsrom, dersom styret var svakt og dersom topplederen hadde vært ansatt i kort tid.
Det betyr også at skadevirkningene kan reduseres gjennom redusert handlingsfrihet for topplederen, sterke styrer og lang ansiennitet. På den annen side vil sterke styrer og redusert handlingsrom sannsynligvis ha andre ulemper som for eksempel styrings- og kontrollkostnader.
Mange vil kanskje hevde at disse funnene ikke er relevante for land med tradisjoner for mer edruelige topplederlønninger enn i USA. Jeg er ikke like sikker. For det første fanger målingene av grådighet opp relative forskjeller mellom topplederen og andre ledere samt andelen av kompensasjon som ikke kan forklares av andre faktorer. Det handler med andre ord ikke om nivået på topplederens totale kompensasjon.
For det andre er argumentet om skadelig store lønnsforskjeller sannsynligvis enda mer relevant i Norge enn i USA. Nettopp på grunn av vår tradisjon med relativt lave topplederlønninger sammenlignet med andre land, vil tålegrensen for hva som regnes grådig være lavere.
Referanser:
Katalin Takacs Haynes, Joanna Tochman Campbell og Michael A. Hitt: When More Is Not Enough: Executive Greed and Its Influence on Shareholder Wealth. Journal of Management,
Published online before print June 4, 2014, doi: 10.1177/0149206314535444
Denne formidlingsartikkelen er publisert som et debattinnlegg i Dagens Næringsliv 13. oktober 2014.