Hvis den kinesiske valuta seiler opp som seriøs konkurrent til den amerikanske, vil det være en fjær i hatten for Kina, skriver Arne Jon Isachsen.
KOMMENTAR: Arne Jon Isachsen om Kina
I Kina er det ett parti som alene har makten – Kommunistpartiet – som Mao var med og stiftet i Shanghai tidlig på 1920-tallet. Slik skal det også være i fortsettelsen. Kommunistpartiet skal forbli det «statsbærende part».
Maktkamp i kommunistpartiet
Men ett parti betyr ikke én mening. I Kina, som i andre land, er det kamp om makten. Men i Kina, i motesetning til hos oss, skjer denne maktkampen innen ett parti snarere enn mellom flere partier. Rett nok finnes det åtte andre partier i Kina, med tilsammen én million medlemmer, mot Kommunistpartiets mer enn 80 millioner. Ikke rart om du ikke har hørt om dem.
Innen Det kinesiske kommunistpartiet er det ulike fraksjoner med ulikt syn på ulike saker. De progressive, om vi skal kalle dem det (eller liberale), har hatt to "nesten-seire" de senere årene. Men bare nesten. Da det kom til stykket, nådde de ikke frem. Den etablerte majoritet, eller de konservative, vant til slutt frem. I hvert fall enn så lenge.
Gjestearbeider i eget land
Hvilke to nesten-seire sikter jeg til? Jordreform og hukuo. For å ta det siste først; enhver kineser har sin geografiske tilhørighet – sin hukuo – hvor han eller hun «hører hjemme», i betydningen av rettigheter. Det være seg til helsetjenester, skole for barna og pensjon når den tiden kommer. Hvis man flytter fra landet og inn til byen, beholder man sin hukuo, sine rettigheter, på landet. Mer enn 200 millioner kinesere har gjort nettopp det, og strømmen fortsetter. Ettersom rettigheter ikke følger med, ender man som gjestearbeider i eget land.
For en gjestearbeider i Shanghai må barna (eller barnet) dra «hjem» til den provinsen foreldrene kommer fra, når tiden for å starte på videregående skole kommer. Der kan de bo hos familie eller venner. Utbyttet av skolegangen der kan neppe måle seg med utbyttet på de langt bedre skolene i Shanghai. Og det å bo hos besteforeldre på landet snarere enn hjemme hos mor og far i Shanghai (eller annen by), er vel heller ikke ønsket av så mange.
Gir myndighetene kontroll
Planen om å avskaffe hukou og la folk som bor på samme sted få stort sett like rettigheter, uavhengig av hvor de kommer fra, er en gjenganger i den politiske debatten i Kina. Men lite skjer. De mer velstående borgere i byene, som ikke vil dele velferdsgodene sine med innflyttere, holder stand. Dessuten gir systemet med hukou myndighetene bedre kontroll over folket.
Det andre området for «nesten-seier» har med jordreform å gjøre. All jord på landet er eid kollektivt – av landsbyen. Den enkelte bonde kan få retten til å dyrke jorden i 30 år. Det betyr at han får det jorden kaster av seg ved eget arbeid.
Penger i pampenes lommer
Når tiden er ute, bestemmer myndighetene i landsbyen hvem som nå skal få denne retten. Med mindre jorden før den tid er omregulert til industri eller bolig og solgt til private utviklere, til en hyggelig pris. Og hyggelig pris omfatter i denne sammenheng både utviklere og de lokale partipamper, som dermed kan putte godt med penger i egne lommer. Bonden som mistet sitt næringsgrunnlag, får derimot en beskjeden kompensasjon.
I 2008 ble det arbeidet intenst med å ender systemet slik at den enkelte bonde selv skulle eie jorden. Men i siste omgang ble lovforslaget trukket. Faren for at privat eiendomsrett kunne bane veien for en rik, jordeiende klasse, var et avgjørende argument. Og var ikke nettopp disse jordeierne den klassefienden som Mao, grunnleggeren av det nye Kina, hadde sørget for å nedkjempe på 1950-tallet?
Lokale partipamper og kapitalistiske eiendomsutviklere fikk det som de ville. Her må det også legges til at den eksisterende ordningen virker som et sikkerhetsnett for gjestearbeidere. Mister de jobben i byen, har mange av dem muligheten til å dyrke en jordflekk hjemme i landsbyen de kom fra.
Blir det fri kapitalbevegelse?
Et tredje område for liberalisering er nå på tapetet: frie kapitalbevegelser ut og inn av Midtens rike. Vil det gå likeens her? Kommer motkreftene fra etablerte aktører til å sørge for at prosjektet stanser på halvveien?
Med frie kapitalbevegelser mister myndighetene styringen på valutakurs og renter. Hvis den offisielle kinesiske valutaen renminbi (RMB) skulle styrke seg kraftig som en følge av utlendingers store interesse for å investere i kinesiske verdipapirer, vil konkurranseevnen for kinesiske eksport- og importkonkurrerende foretak svekkes tilsvarende kraftig. Ingen av delene er noe man skulle tro at etablerte interesser er interessert i.
Den nye dollaren?
Målet om å gjøre den amerikanske dollaren rangen stridig som ledende, internasjonal valuta krever at kapitalmarkedene i Kina åpnes opp for utlendinger. Andre lands sentralbanker må gis anledning til å holde internasjonale reserver i RMB, på lik linje med å holde dem i amerikanske dollar. På samme måte som amerikanske statsobligasjoner finner veien til andre lands sentralbanker, som en sentral del av valutareservene, må kinesiske sådanne gjøre det samme. I hvilken grad andre lands myndigheter vil finne det hensiktsmessig å eie store mengder kinesiske statspapirer, er imidlertid et åpent spørsmål.
Hvorvidt kinesisk økonomi er tjent med å internasjonalisere sin valuta, kan det være ulike meninger om. Men hvis den kinesiske valuta seiler opp som seriøs konkurrent til den amerikanske, vil det være en fjær i hatten for Kina. Nok et bevis på at Midtens rike er den fremvoksende og fremtidige stormakten.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 26. september 2014.