Det underligste ved OL-kampanjen var mangelen på teft i landets største partier, skriver Gudmund Hernes, professor II ved BI og forsker i FAFO.

KOMMENTAR: Gudmund Hernes om OL-kampanjen

Bare én gang har jeg vunnet i idrett - så jeg har tatt godt vare på diplomet.

Det skjedde i første klasse på Bell skole i Selbu. I det årlige skirennet stilte alle guttene opp i hopp, som på skikkelig vis skulle ha to omganger. I min klasse var to ting klart: Magne var den beste hopperen og nesten alle var bedre enn meg. Men innsatsviljen var jevnt fordelt: Vi satset alle alt vi maktet! Resultatet fra første omgang: Alle falt. Så tråkket vi unnarennet på nytt. Nå sto utfallet på andre omgang! De som hoppet før meg satset igjen for fullt - og falt på nytt. Da skjønte jeg at her gjaldt det ikke å hoppe langt og flott. Det gjaldt å stå. Så jeg nærmest skled over hoppkanten og holdt meg på bena. Magne hoppet etter, med kraft og stil - men tryna i overgangen. Så jeg fikk diplomet for første plass, signert av gymlærer Reidar Morset.

Nærkontakt med toppidrett

Neste nærkontakt med toppidrett fikk jeg i februar 1952. Arnfinn Bergmann hadde tatt OL-gull i hopp. Da han returnerte til hjembyen Trondheim, var torget stappet av alle som ville feire ham. Jeg ålet meg mellom bena på de jublende voksne frem til OL-vinneren, med kulepenn og blokk. Ikke bare fikk jeg autografen hans. Jeg fikk holde selveste storpokalen! Det ble knipset av VGs fotograf. For første gang kom jeg i avisen, i glansen fra Bergmann og pokalen, uten egentlig å ha gjort noe som helst - omtrent som IOC-medlemmer i dag.

Så ja, jeg har erfart at idrett både gir store gleder og at bragder i OL kan inspirere den kommende slekt. Derfor skrev jeg entusiastisk for OL til Lillehammer i 1994, i en artikkel kalt «Mellom husmannsånd og stormannsgalskap».

Absurde argumenter

Like sterkt var jeg mot Oslo-OL 2022. Argumentene for ble etter hvert stadig mer absurde:

  • Norge skulle vise at små demokratiske land også kan arrangere OL - men det kunne skje bare om Stortinget gikk mot et flertall i folket.
  • OL skulle bli nasjonal fest - men motstanden var bastant utenfor hovedstaden.
  • Norge skulle lage folkelige leker - men IOC krevde at folket skulle skubbes til side.
  • Norge skulle vise våre likhetsverdier - men ved å løfte frem det mest groteske i internasjonalt pampevelde.

I tillegg var hele kampanjen manipulativ og taktikken opportunistisk. Når folk var skeptiske, ble de møtt med forakt: De hadde ikke forstått, ikke skjønt eller var dupert. Fabian Stang så det nærmest som politisk manndomsprøve å gå mot folkemeningen. First House var hyret inn for våre skattepenger til å få oss til å mene det de var betalt for å få oss til å mene.

Underlig mangel på teft

Underligst var mangelen på teft i landets største partier: De skjønte ikke hvor landet lå. De kunne sett det mange steder også utenfor landet: i Brasil, Tyrkia, Spania, Hongkong, Skottland - alle de steder med samme understrøm fra folket til elitene: Møt oss i vater, som likeverdige, og gjør det viktigste først!

Hverken Høyre eller Arbeiderpartiet fornemmet hvor det bar. De så heller ikke at Siv Jensen hadde gjort et trekk verdig Magnus Carlsen: Gikk H og Ap for OL, ville partiene de neste syv årene fremstå som uansvarlige.

Fest for pressen

Kunne de bruke 35 milliarder på OL, kunne de ikke la være å bruke like mye der det virkelig skorter.

Og pressen ville få en fest: Med manko på 12 000 sykehjemsplasser ville bildet av oldemor uten plass stilles mot hver IOC-pamp med sjampis i suiten. Og hadde First House fått H og Ap til å gå mot folk, kunne byrået i stedet for elghoder som trofeer hengt Erna og Jonas på veggen i Parkveien 61.

Nå vil det neppe bruke sin OL-kampanje for å kapre nye kunder. Men kanskje kan vi få vite hva det tok for jobben? At folket vant, betyr ikke at pampene har lært. Gerhard Heiberg gjorde det, da han sa at utfallet var et «slag i trynet» på IOC: «Det trenger vi med jevne mellomrom - da forandrer vi oss.»

Siv tok føringen

Mon det? Den forherdede direktøren i IOC, Christophe Dubi, valgte å klandre Norge, inkludert den havarerte søker-komiteen. Norske idrettsledere må nok også ta en prat om hvorfor de har mistet kontakten med folk flest. Det var altså Siv som tok føringen.

Dersom VIP-ene i IOC nå lærer noe, kan hun som finansminister rose seg av å ha klart det for de 200 millioner som alt er brukt, og ikke de (minst) 35 milliarder som måtte komme. I tillegg har hun reddet H og Ap fra å bli kjølhalt av mediene de neste syv år.

Siv var lettet over å slippe å bruke skattebetalernes penger på OL-fest «Det betyr at vi får helt andre debatter om prioriteringene i budsjettet. Nå kan vi fortsette å bruke penger på det som er viktig. Det er mange formål som trenger penger fremover, som barn, ungdom og breddeidrett.»

Til dét regner hun sikkert også neste års hopprenn ved Bell skole i Selbu.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 10. oktober.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no Du kan også bruke kommentarfeltet nedenfor.

 

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på