Hva skal til for at økonomiske sanksjoner kan få Russland til å endre sin politikk i Ukraina? BI-professor Ole Gunnar Austvik peker på fire sentrale faktorer.

DEBATT: Ole Gunnar Austvik om sanksjoner mot Russland

Flere vestlige tiltak tar sikte på å endre Russlands politikk og involvering i Ukraina. Blant disse er økonomiske sanksjoner. Russland har reagert blant annet med et forbud mot import av vestlig mat. Sanksjonene medfører mindre frihandel og økonomiske tap for både Russland og Vesten, samlet sett asymmetrisk i russisk disfavør.

Sist gang Vesten innførte økonomisk boikott av Russland, var da Sovjetunionen fortsatt eksisterte. Den amerikanske kornembargoen i 1970-årene var et tiltak under den kalde krigen for å skade den sovjetiske økonomien. Forbudet mot eksport av utstyr til byggingen av den sibirske gassrørledningen i 1982 ble innført av hensyn til vestlig sikkerhet.

Vil Russland endre politikken?
Sovjetunionen var fattigere enn nå og bygget seg på den tiden opp som en stor gasseksportør til Vest-Europa, i tillegg til sin oljeeksport. Energieksportens andel av sovjetisk inntjening av hard valuta var om lag 80 prosent. Sanksjoner rettet mot mat- og energisektorene var logisk dersom målet var å svekke landets økonomi og politiske stabilitet.

Sovjetunionen endret seg imidlertid ikke mye på grunn av sanksjonene. Det gerontokratiske systemet (gammelmannsvelde) og den kalde krigen besto.

Under kornembargoen erstattet Argentina i stor grad USA som eksportør, mot sterke protester fra amerikanske bønder. I gassaken var det politisk divergens mellom Vest-Europa og USA om hvor mye avhengighet gassimport skapte, og flere europeiske land ville ha sovjetisk energi for å diversifisere fra andre usikre kilder. Bedriftene som tapte kontrakter, ble ikke kompensert, noe som skapte konflikter innad i Vesten.

Tre forhold for at sanksjoner skal virke

Lærdommen var at suksessen til økonomiske sanksjoner i hovedsak avhenger av tre forhold:

  1. Konkurrerende land som representerer alternative kilder, må slutte seg til sanksjonene.
  2. Enkeltpersoner, næringsdrivende og andre som må ta byrdene av en økonomisk boikott, bør være villige til å gjøre det og helst bli kompensert.
  3. Det er ikke alltid lett å forutsi reaksjonen til land som blir utsatt for økonomisk press.


Reaksjonen kan være at de blir mer ettergivende, men også hardere. En ytre fiende skaper som regel også sterkere innenlandsk samhold.

De økonomiske reaksjonene virket dårlig den gang som instrumenter for økonomisk krigføring av en eller flere av disse grunnene. På lengre sikt ble det bare enighet om en strategisk embargo av teknologisk eksport for militær bruk (COCOM-reglene).

Økonomisk krigføring
Elementene av økonomisk krigføring som dagens sanksjoner fremstår å være en grad av et tapspill av de samme grunnene. I tillegg er Russland, mye mer enn Sovjetunionen var, involvert i internasjonal handel.

Eksportforbud blir møtt med importforbud i boikottende sirkler. Derfor kan et fjerde kriterium for suksess nå legges til:

         4. Sanksjonerende land bør ikke være for avhengig av det landet som er målet for sanksjonene.

Det er altså usikkert i hvilken grad/om økonomiske sanksjoner fører til positive endringer i russisk politikk. Det virker lite sannsynlig at Russland kommer til å trekke seg fra Krim eller avslutte sin støtte til opprørerne i det østlige Ukraina som en følge av disse. Det er også et spørsmål hvor hensiktsmessig det er å irritere en sint bjørn, og slik skape mer antivestlig nasjonalisme i Russland. Sanksjoner bevarer og styrker østvestskiller.

Videre forhandlinger
Det er et håp at sanksjoner kan gi incentiver for videre og reelle forhandlinger. Det er ikke mange politiske virkemidler å bruke mellom sanksjoner og militære aksjoner. Dersom for handlinger under press imidlertid ikke fungerer, står spørsmålet tilbake hvordan man skal reagere på uakseptabel adferd til en motstander som er delvis økonomisk integrert med resten av verden, og denne verdenen gradvis blir mer multipolar.

Fysisk konflikt kan altså bli farlig nær.

Tilbake til sovjettiden var det viktigste økonomiske elementet for dens endelige oppløsning ikke sanksjonene, men fallet i oljeprisen i 1986. Offentlige budsjetter og driftsbalansen gikk etter det med store underskudd, og i 1991 raknet hele systemet.

Perestrojka og reformer kom for sent til å redde unionen.

Olje- og gasseksporten dominerer fortsatt russisk utenrikshandel og finansierte mer enn halvparten av det russiske statsbudsjettet i 2013. Oljeinntektene nådde 191 milliarder dollar mot gass 28 milliarder dollar.
Det viktigste økonomiske enkeltelementet som kan endre den russiske økonomiske situasjonen, er nå igjen et betydelig oljeprisfall, nå som før utenfor den direkte påvirkning av noen av partene.

Referanse:
Artikkelen er publisert som hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 13. september 2014.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no Du kan også bruke kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på