Kina erobrer verden, men kan knekkes av korrupsjon hjemme. Overskudd i utenrikshandel fører til store oppkjøp i utlandet. Det erfarer også Norge. Men andre land blir skremt.
KOMMENTAR: Arne Jon Isachsen om Kina
«Alle har sitt. Og je har’n Konrad», som kjerringen sa. Kina har også sitt. Bare spør Xi Jinping, Kinas fremste og ubestridte leder. Han har sitt å slite med både ute og hjemme.
Ved markeringen av 50-årsdagen for opprettelse av diplomatiske forbindelser mellom Kina og Frankrike i Paris i mars i år, fant Xi det betimelig å minne om hva keiser Napoleon i sin tid sa: «Kina er som en sovende løve. Når den våkner vil verden riste.» «Løven har våknet», la Xi til, «men det er en fredsommelig, trivelig og sivilisert løve.»
Napoleon hadde rett
Løver som våkner opp er vel ikke spesielt fredsommelige?
Napoleon hadde rett. Det oppvåknede Kina rister verden. Kina har nå verdens nest største økonomi – etter USAs – og om noen år trolig den største.
I 2002 foretok Kina realinvesteringer i andre land for snaue tre milliarder dollar. Andre lands realinvesteringer i Kina, det vil si kjøp av bedrifter, oppbygging av nye fabrikker og kjøp av fast eiendom var på mer enn 50 milliarder dollar samme år. Disse tallene, fra et dusin år tilbake, underbygget vårt bilde av Kina som mottager av andre lands penger, teknologi og ekspertise.
Men hvordan er bildet nå? I år vil Kinas realinvesteringer utenlands være på linje med innenlands investeringer, begge i overkant av 100 milliarder dollar.
Til neste år forventer man at Kina investerer mer i andre lands næringsliv enn hva landet selv mottar av direkteinvesteringer.
Store valutareserver og pene overskudd i handelen med utlandet legger forholdene til rette for en slik utvikling. I tillegg til at Kina, i sin streben etter å gjeninnta posisjonen som Midtens rike her i verden, kan se seg tjent med å vise seg mer frem i andre land.
Overtok Waldorf-Astoria
For en måneds tid siden annonserte det kinesiske forsikringsselskapet Anang at det hadde kjøpt Waldorf Astoria – New Yorks kanskje mest kjente hotell – fra Hilton Worldwide. Prislappen var på 1,95 milliarder dollar. I tillegg vil Anang punge ut godt med gryn for en kraftig oppgradering av hotellet. Driften vil Hilton fortsatt stå for.
Etter bare en uke kom de amerikanske myndighetene på banen. Oppgradering og renovering, gir ikke det mulighet for installering av avansert utstyr for avlytting og overvåking?
Ettersom Waldorf Astoria huser hundrevis av diplomater, inklusive USAs FN-ambassadør, ved De forente nasjoners årlige generalforsamling, kan sikkerhetshensyn tilsi at dette hotellet ikke bør komme på kinesiske hender.
Slik tenker i hvert fall amerikanerne, som åpenbart føler seg noe ubekvemme ved denne transaksjonen.
Mon tro om vårt eget Statens pensjonsfond utland kan ha sin besøkelsestid? Hvis kineserne får tommelen ned, kunne Waldorf Astoria kanskje passe godt inn i den eiendomsporteføljen som forvalterne av våre oljepenger har fått beskjed om bygge opp.
Et Nato-land som Norge bør vel ikke amerikanerne være engstelige for står som eier av Waldorf Astoria?
Gjør naboene engstelige
At Kina gjør seg tungt gjeldende rent økonomisk, er så sin sak. At Midtens rike i tillegg har problemer med å innordne seg under den eksisterende verdensorden, er noe annet.
Alt pratet fra amerikansk side om at Kina må bli en «ansvarlig aktør» på den globale arena, har ikke gått hjem. Snarere driver Kina en politikk i eget nærområde som gjør nabolandene engstelige.
Særlig aktiv er Kina utenfor egen kyst. Der strides man om rettigheter til små øyer, til oljeboring så vel som til fiskeressurser. Videre ekspanderer Kina kraftig på andre kontinenter, med investeringer i Afrika og handelsavtaler i Latin-Amerika og Europa.
I likhet med USA ser Kina på seg selv som en modell for andre land. Den kinesiske måten å gjøre tingene på, er den beste. Der får man ting til å skje, og der er det harmoni. I motsetning til USA, der Kongressen og presidenten krangler så fillene fyker, og lite eller intet skjer.
Når verdens ledende stormakt, så vel som den kommende, mener seg å ha en samfunnsmodell som er alle andre overlegen, er det duket for problemer. Xi Jinping har sitt å slite med for at Kina skal kunne innta den plass i verden han mener Kina fortjener og har krav på.
Store utfordringer hjemme
Men utfordringene på hjemmebane er nok enda større. I slutten av forrige måned avsluttet sentralkomiteen i Det kinesiske kommunistpartiet den fjerde store tredagerssesjonen siden Xi Jinping ble utpekt som ny leder for to år siden.
Denne 371 mann store komiteen hadde én stor sak på dagsordenen: Hvordan fremme et mer lovstyrt samfunn?
I en ettpartistat vil rettsapparatet alltid være underlagt Partiet. Om Partiets ønske i en viktig sak skulle være på kollisjonskurs med loven, er det liten tvil om at Partiets vilje rår.
Men det er ikke dermed sagt at man ikke kan få et mer «lovstyrt» samfunn i Kina. Arbeidet for å få dette til går blant annet ut på å gi dommerne større uavhengighet fra politikere på lokalt hold. Ved at man på høyere administrativt nivå utvelger og lønner dommere, og ikke på det lokale nivået der dommerne praktiserer, vil dommerne blir mer uavhengige. De får mer makt.
Samrøre av interesser
Tenk deg at dommere i Norge ble utnevnt og lønnet av kommunestyret. Og at det samme partiet styrte kommunen år ut og år inn. Det ville ført til et samrøre av interesser der korrupsjonen ville blomstret.
Hvis staten i en slik tenkt situasjon tok over utnevnelsen av dommerne og sto for avlønningen av dem, ville det kunne vært et viktig bidrag i kampen mot korrupsjon.
Nettopp slik er det Xi Jinping ser det. Med større vekt på et godt lovverk som overvåkes av et uavhengig rettsapparat, vil korrupsjonen i Partiet begrenses. Videre blir det lettere å gjøre forretninger i Kina om rettsvesenet fungerer bedre.
Men mot seg har Xi alle dem som ser sine privilegier og særinteresser truet av et mer uavhengig rettsapparat. Et stort og tregt byråkrati vil helt sikkert legge kjelker i veien for den utviklingen Xi ønsker.
Spørsmålet er hvor stor makt han egentlig har; hvor sterkt hans personlighet formår å forandre på tingene, og hvor god hjelp han får av nære medarbeidere.
Xi har sitt å slite med hjemme også.
Referanse:
Artikkelen er publisert i Aftenposten 9. november 2014 under vignetten "Ukeslutt". Bildet viser moderne skyskrapere på Pudong i Shanghai (Foto: Audun Farbrot).