Siviløkonomene holder stand som den dominerende utdanningsgruppe blant norske næringslivsledere. Det viser en studie av eliteutdanning i Norge gjennom 75 år.

BI FORSKNING: Eliteutdanning i Norge

Econa, tidligere Norske Siviløkonomers Forening, fyller 75 år i år. Det er en passende anledning til kaste et tilbakeblikk på norske handelshøyskolers bidrag til utdanningen av næringslivsledere.

Da Norges Handelshøyskole (NHH) i Bergen ble opprettet i 1936, var ett av formålene å utdanne kandidater til “ledende stillinger innenfor den økonomiske virksomhets forskjellige områder”. 

Det tok da heller ikke lang tid før siviløkonomene fra NHH, og noe senere fra Handelshøyskolen BI, ble en viktig konkurrent til sivilingeniørene fra Trondheim når toppstillingene i norsk næringsliv skulle besettes.  

I 1967 var rundt halvparten av de som var administrerende direktører i de 100 største norske bedriftene, sivilingeniører mens nærmere 10 prosent var siviløkonomer. 10 år senere var fortsatt en halvpart sivilingeniører, men nå var mer enn her fjerde toppleder siviløkonom.

Midt på 1980-tallet begynner siviløkonomene virkelig å gjøre seg gjeldende. I 1984 var en tredjedel av topp-100 bedriftslederne siviløkonomer, og en tredjedel sivilingeniører.  I 2009 er så 45 prosent av den samme gruppen siviløkonomer eller tilsvarende, mens rundt 25 prosent er sivilingeniører.

Den norske adelen?

En grunn til at siviløkonomer, som sivilingeniører, har hatt vært og er sterkt representert blant toppene i norsk næringsliv, har å gjøre med at sivil-tittelen signaliserer en form for eksklusivitet.

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu hevder at slike eksklusive titler har den samme funksjonen som adelstittelen hadde i føydale samfunn, og de er spesielt viktig i land som ikke har en eller annen form for adel. Det kan være noe i dette.

Helt fra opprettelsen av NTH i 1910 og NHH i 1936 har disse gitt utdanninger som har vært vanskelige å komme inn på.  Sivil-tittelen symboliserer dermed en utvalgt elite av unge som har klart tøffe opptakskrav. Utdanningsinstitusjonen har dermed hjulpet næringslivet til å velge ut potensielle gode kandidater i en tidlig alder.

Sivil-tittelen har senere blitt gitt av andre universiteter og høyskoler, og opptakskravene er ikke alle steder like harde. Likevel er dette titler som fortsatt har sterk symbolverdi, og som har overlevd forsøket på å gjøre alle til “masters”.

Kapitalismen i omforming

En annen grunn til at spesielt siviløkonomene har kommet godt ut av det, er endringer i næringslivet. I årene etter den annen verdenskrig skulle landet bygget gjennom industrireising. Det var industriproduksjonens gullalder, og sivilingeniører med grundig kunnskap om produksjon og teknologi var svært egent til å lede bedrifter i en slik fase.

Fra 1960-tallet ble behovet for å kunne markedsføre disse produktene sterkere. På 1980-tallet endret næringslivet seg sterkt. Antallet børsnoterte bedrifter eksploderte. Betydningen av børsen ble viktigere, og kravet til finansiell kunnskap ble større innenfor bedriftsledelsen.

Disse endringene favoriserte siviløkonomene fremfor sivilingeniørene. Også for siviløkonomene var det deres faglige funksjonelle kunnskaper, som f.eks. i finans, mer enn generell kunnskap i ledelse, som primært gjorde de attraktive. “Det vi primært trenger fremover, er analytiske tallknusere”, sier en leder i trainee-programmet til en stor norsk bedrift.

Institusjonell solidaritet

En tredje grunn kan knyttes til begrepet institusjonell solidaritet. I dette ligger det at man velger gjerne blant sine egne når toppledere skal utnevnes. I disse bedriftenes styrer dominerer siviløkonomene.

Disse formidler fortellinger om sivil-tittelens fortreffelighet, noe som forsterkes gjennom media.  Disse fortellingene er så med på å skape en stabilitet i toppledergruppen angående utdanningsbakgrunn. Dette er likevel en form for stabilitet som gir rom for visse endringer, dvs. at systemet er elastisk.

Et elastisk utdanningssystem

Det er interessant å se hvordan det norske system for utdanning av siviløkonomer har tilpasset seg globaliseringen, og da i særlig grad den økte betydningen som en MBA grad har fått.

Vi vet at MBA utdanningen har vært en suksess i USA, og at den har spredt seg til mange land som den nye dominerende formen for utdanning av ledere. Vi vet imidlertid også at denne amerikaniseringen ikke har slått like god rot i alle land, at den noen steder har blitt avvist eller sterkt tilpasset.  D

ette skyldes at den høyere utdanningen er blant våre eldste institusjoner, at den har sterke nasjonale særtrekk, og at den endrer seg sakte.

Hva da med Norge?

Vår undersøkelse viser at siviløkonomene holder veldig god stand som den dominerende utdanningsgruppe blant eliten av norske næringslivsledere. De erstattes ikke av MBA kandidater.  Derimot ser vi en tendens til at siviløkonomer også tar en MBA grad, eller en annen for executive utdanning eller diplom. Ofte er disse fra toppskoler utenlands.

Ut fra vårt materiale er altså ikke en MBA utdanning eller tilsvarende primært en vei for sivilingeniører eller andre ikke-økonomer til å “ta igjen” forspranget til siviløkonomene ved å skaffe seg utdanning i økonomi og ledelse. Det er heller en vei for at siviløkonomene befester sin posisjon. Dette gjelder i alle fall for topplederne i de 100 største bedriftene i Norge i 2009.

Dette viser at det norske utdanningssystem er elastisk, eller preget at “institutional plasticity”. I første omgang kunne det virke som det norske system for kvalifisering til toppledelse avviste den nye MBA modellen som spredte seg globalt.

I årene fra den første norske MBA utdanning ble lansert på begynnelsen av 1990-tallet, var det nemlig relativt få som tok en slik utdannelse, sammenlignet med en siviløkonomutdannelse.  Antallet er fortsatt relativt lite, men nå har likevel et økende antall toppledere en slik bakgrunn, og da som tillegg til en økonomisk-administrativ grunnutdanning.

Vi seier da at utdanningssystemet på dette feltet er svært elastisk ved at det evner å inkorporere en utdanningsinnovasjon som MBA uten at det erstatter, men tvert imot styrker, sentrale grunntrekk ved systemet.

Referanse:

Ragnhild Kvålshaugen & Rolv Petter Amdam, “Stability and change in managerial elites: the institution of management education in Norway from 1936 to 2009”, Management & Organizational History, 2014, 9:3, 272-287.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no Du kan også bruke kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på