Det er tid for årsoppgjør: Hvilke var de viktigste begivenheter i 2014?, undrer Gudmund Hernes, professor II ved BI og forsker ved Fafo. Han velger seg Ukraina, Ebola og Flåm.
KOMMENTAR: Gudmund Hernes om politikk og økonomi
Etter hvilke kjennetegn skal det bedømmes hvorvidt en hendelse er viktig?
- Ett kriterium kan være hvor klart en hendelse blottlegger tyngre trender – altså fortetter og forteller om en understrøm.
- Et annet hvor langt inn i fremtiden en aktuell begivenhet vil kaste skygger.
- Et tredje hvor mange som mange liv som berøres og endres.
- En fjerde hvor mye en tildragelse utløser et skift i tenkingen.
Velger meg tre begivenheter
Det er nok å velge mellom. Midtøsten som rakner, IS som vokser, Israel som er på vei mot apartheidstaten.
Eller: Høyrepopulistiske partier som vinner frem i vår verdensdel: Front National og Marine Le Pen i Frankrike, UKIP og Nigel Farage i Storbritannia, Fidesz og Viktor Orbán i Ungarn, Sverigedemokraterna og Jimmie Åkeson, Sannfinnene og Timo Soini – endringer som tegner et nytt politisk europakart.
Eller: May-Britt og Edvard Moser som sammen med John O’Keefe fikk årets Nobelpris i medisin og viste at et lite land kan spille en stor rolle for gjennombrudd i tenking og forskning.
Skulle jeg velge tre begivenheter som uttrykk for dype strømmer og lange skygger, ville jeg ta Ukraina, Ebola og Flåm.
1. Ukraina i verdens øyne
Konflikten i og om Ukraina har lange røtter fra både russisk og sovjetisk historie, i en krympet stormakts frykt for å kringsettes og drøm om å gjenvinne tapte skanser og svunnen glans. (Den som vil se tørsten etter fordums storhet i fullformat, kan ta en titt på den timelange Youtube-videoen fra årets seiersparade på Den røde plass 9. mai).
For fem år siden ga daværende utenriksminister Hillary Clinton sin russiske kollega en rød knapp der det det sto reset på engelsk og peregruzka på russisk. Men Sergei Lavrov opplyste at oversettelsen var feil: det russiske ordet betyr overbelastet. Og snarere enn å få en ny giv mellom Russland og vesten, er nok det russiske ordet mer dekkende for situasjonen nå – og for årene fremover.
Kommunisme er uten appell. Nasjonalisme, derimot, er en probat formel for støtte innad i Russland. Men invasjonen i Ukraina har utløst sanksjoner, og våpengny, nærgående militærfly og kanonbåtdiplomati kan gi en ny kald krig. Spørsmålet er hvordan Putin vil reagere når oljeprisen nå faller, rubelen er nær halvert i verdi siden juli mens russerne er blitt bedre vant og ønsker en mer vestlig livsstil. Han macho-stunts kan ha appell hjemme, men tilliten blant statsledere ute er tapt når de vet at Putin vet at de vet at han lyver. Året 2015 kan bli bratt.
2. Hva kan vi lære av Ebola-epidemien?
Ebolaepidemien begynte i desember i fjor, og spredte seg fra Guinea til andre vest-Afrikanske land, særlig Sierra Leone og Liberia. Leger uten grenser var på plass og slo tidlig alarm. Men lokale myndigheter var tafatte, og Verdens Helseorganisasjons reaksjon sto til stryk.
Først da misjonærer og hjelpearbeidere fra Europa og USA ble syke, så man alvoret. I juli passerte dødstallet 500. Først 8. august erklærte WHO epidemien som en internasjonal krise. Måneden etter var 3000 døde. Nå etter et år, er over 16 000 smittet og over 7000 døde – og epidemien er ennå ikke under kontroll.
Lærdommen er at vi ikke hadde lært: I globaliseringens tid er også virus uten grenser, og de reiser fort. Særlig hvis man tror at det som skjer langt borte, ikke er vår sak – eller at afrikanske liv er mindre verdt enn våre.
Og når man ikke handler resolutt, blir ringvirkningene svære: mat som ikke blir produsert, handelsveier som blir stengt, barn som ikke kommer til skole, hele samfunn som kan rakne. Det som har skjedd i 2014, har ikke skjedd for siste gang.
3. Flåm: Flommen som overrumplet alle
Flåm er historien om flommen som i sin voldsomhet overrumplet alle og tok deler av dalen til fjorden. Den er bare et forvarsel. For 2014 blir tidenes varmeste år. Og temperaturene vil stige videre: FNs Klimapanel har gjentatt og forsterket sine advarsler. Men konservative i Canada, i Australia og i USA fornekter forskningen.
Nå er naturen blitt utålmodig, og taler høyt, klart og vilt. 100-årsflommen eller 100-årsstormen eller 100-årstørken kan komme hvert tiår. Det later til at bare store, rystende hendelser kan skake folk ut av vanegjengeriet. Om vi ikke lærer, kan vi heller ikke avverge. For nå må du handle globalt om du tenker lokalt!
Fellesnevneren er at vi ikke mestrer den verden vi har skapt. Det kan vi bare ved å utvikle institusjoner som kan tøyle de krefter som er utløst.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel på baksiden av Morgenbladet 5. desember 2014.