Kunne de allierte ha bombet Auschwitz? Skulle de ha gjort det? Hvem bør være til stede når frigjøringen av Auschwitz markeres, 70 år etter?
KRONIKK: Guri Hjeltnes om Auschwitz - 70 år etter
Strid og kiv har fulgt i fotsporene etter det gigantiske nazistiske tilintetgjøringsprosjektet – som drepte millioner av mennesker. I dag markeres 70-årsdagen for frigjøringen av konsentrasjons- og utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau med tilstedeværelse fra overlevende og statsoverhoder fra en rekke land.
Vladimir Putin vil øyensynlig ikke dukke opp, med mindre diplomatene i siste øyeblikk har lykkes i å løse en åpenbar floke mellom Polen og Russland, der ukvemsord har preget den siste tiden.
Forhåpentligvis vil det finne sted en verdig minnehøytidelighet i Auschwitz-Birkenau i dag, der det først og fremst vil være de overlevende fra Holocaust som er aktører og i sentrum for oppmerksomheten.
En rekke land vil i år også markere 15-årsdagen til Stockholm-erklæringen, som medlemmer av The International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA), der Norge sammen med over førti andre land forplikter seg til å samarbeide internasjonalt om forskning og kunnskapsformidling om Holocaust, for å forhindre fremtidige folkemord.
Sovjetiske styrker nådde dødsportene
Nettopp datoen i dag valgte FN som dato for Den internasjonale Holocaustdagen, fordi det var 27. januar 1945 sovjetiske styrker nådde dødsportene inn til de store leirområdene Auschwitz-Birkenau. Der møtte de over 7000 fanger, noen døende, andre syke, sterkt svekket.
Bare dager før 27. januar 1945 ble nesten 60.000 fanger sendt ut på dødsmarsjer, og 70-årsdagen for dødsmarsjene er også behørig markert sist uke.
Åpningen av leirene fra høsten 1944 av og utover vinteren 1945, vekket verden. Spørsmålene ble stilt: Visste ikke de allierte, kunne ikke de allierte ha stanset ugjerningene?
Debatten om de allierte kunne og skulle ha bombet leirområdene eller jernbanelinjene, er en pågående diskusjon som har blusset opp gjennom tiårene etter andre verdenskrig. Diskusjonen om de allierte kunne ha bombet gasskamre, krematorier og jernbanene stammer fra 1944.
I september 1944 anmodet en organisasjon bestående av rabbinere i USA og Canada om at jernbanelinjene til Auschwitz ble bombet. Dette innspillet kom etter at nyhetene om de omfattende deportasjonene av jøder fra Ungarn sommeren 1944 ble kjent; over 400.000 jøder ble arrestert og deportert fra Ungarn i løpet av få uker.
Mange forklaringer
Et argument som har gått igjen for hvorfor de allierte ikke bombet leirene sør for Krakow, har vært at man ikke visste nok om den «endelige løsningen» til å planlegge bombetokt, eller at man ikke hadde tilstrekkelig med etterretningsmateriale om leirene.
Imidlertid finnes flyfoto fra US Air Force i 1944 som viser leirene, og der man mener at kompetente analytikere kunne ha funnet ut eksakt hvor krematorier og gasskamre befant seg.
Mange har uttalt at det fantes like godt grunnlagsmateriale over Auschwitz-Birkenau som over andre mål som ble bombet. Forsvarerne av linjen om ikke å bombe fremhever at det ville ført til at mange fanger ble drept. Det er også hevdet at alliert likegyldighet overfor jødene var medvirkende til at de allierte ikke så verdien av å bombe området.
Noen påstår at det eksisterte antisemittisme i den britiske flykommandoen. Latent antisemittisme kan også ha bidratt til at Roosevelts administrasjon ikke ville bombe leiren: Man ville unngå å gi befolkningen inntrykk av at landet «sto i krigen på vegne av verdens jøder».
Både briter og amerikanere konkluderte med at leirkomplekset ikke skulle bombes. Det avgjørende for britene var å slå tyskerne raskest mulig, og da var bombingen av leirene underordnet.
Ca. 1,1 millioner ble drept
Anslagene over antallet drepte i krematorieovner og gasskamre i Auschwitz-Birkenau, har variert gjennom årene, men museet som i dag tar vare på de store anleggene, Auschwitz-Birkenau Memorial and Museum, har satt antallet drepte til ca. 1,1 millioner mennesker.
Konsentrasjonsleiren Auschwitz ble opprettet for polakker, og polske politiske fanger var de første der.
Men etter at Auschwitz-leiren ble inkludert i det nazistiske tilintetgjøringsprosjektet som siktet på å utslette Europas jøder, økte antallet jøder i leiren med hundretusener hvert år.
Ca. 197.000 jøder ble deportert til leirkomplekset Auschwitz-Birkenau i 1942, 270.000 i 1943, over 600.000 i 1944. I samme periode, mellom 1942 og 1944 kom det også til leiren 160.000 polakker, rom, hviterussere, ukrainere og andre.
Jøder kom til å utgjøre den største gruppen i leiren, i 1944 var det ca. 68 prosent jøder i leirene.
«En djevel»
Med i følget til statsminister Erna Solberg og kronprins Haakon under den store minnemarkeringen i Auschwitz i dag er blant andre Herman Kahan og Edith Notowicz, begge ungarskfødt, men bosatt i Norge i mange tiår.
«Du møtte Mengele?», spurte statsminister Erna Solberg Edith Notowicz i NRK Søndagsrevyen. «Ja. Men var han lege – eller var han en djevel?» repliserte Edith Notowicz. Hun snakket om Josef Mengele, den beryktede SS-legen som utførte medisinske eksperimenter på fangene i Auschwitz-Birkenau. Også ungjenta Edith Notowicz ble utsatt for Mengeles forsøk, og har måttet slite med reaksjoner på den grufulle behandlingen hun selv opplevde og som så mange andre barn ble utsatt for i leirene.
Man regner med at ca. 230.000 barn og unge (opp til 18 år) var blant dem som ble deportert til Auschwitz-Birkenau.
Barna omfatter 216.000 jøder, 11.000 rom, minst 3000 polske barn og over 1000 barn fra Hviterussland, Ukraina og andre land. De ble gjerne deportert sammen med foreldre og annen familie, og noen kom dit alene.
Et berg av kofferter
Edith Notowicz kom først tilbake til Auschwitz-Birkenau igjen i 2006, sammen med en skoleklasse som reiste med Aktive Fredsreiser. Hun har fortalt hvor sterke minnene ble der, ikke minst da hun kom til haugen med hår som var utstilt i en av montrene. «Plutselig var jeg tilbake i brakken hvor de barberte håret av meg».
Da hun så berget av kofferter tenkte hun tilbake til den dagen da de ble jaget ut av vognene og la fra seg bagasjen.
Auschwitz-Birkenau ble ikke bombet. Det store anlegges drives i dag som et moderne museum og en meget allsidig undervisningsinstitusjon. I 2014 besøkte halvannen million mennesker museet og områdene.
Edith Notowicz blir forarget og nedstemt når hun hører om de som benekter at jødeutryddelsen har funnet sted. Før avreisen til Auschwitz sa hun: «Jeg forteller min historie igjen og igjen, for at det som skjedde med oss ikke skal skje igjen.»
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk i Aftenposten 27. januar 2015. «Entrance Auschwitz I» av Pimke - Eget verk. Lisensiert under CC BY 2.5 pl via Wikimedia Commons.
Tekst: Guri Hjeltnes, direktør for Holocaustsenteret og professor II ved Handelshøyskolen BI.