Det ville være fint om økonomisk vekst av seg selv fører til en utjevning av inntektsforskjeller. Men slik er det ikke, skriver Arne Jon Isachsen.
KOMMENTAR: Arne Jon Isachsen om samfunnsøkonomi
Tidlig på 1950-tallet hadde professor Simon Kuznets ved Harvard University lyktes med å samle data over inntektsutviklingen i USA fra 1913 – det året USA fikk inntektsskatt – og frem til 1948.
Tallene viste at inntektsforskjellene økte klart i første del av perioden for så å bli kraftig redusert. Ettersom det amerikanske bruttonasjonalproduktet steg kraftig gjennom disse 35 årene, fremkastet Kuznets sin etter hvert kjente hypotese om at økonomisk vekst i første omgang fører til økende inntektsforskjeller, for i neste omgang å lede til mindre forskjeller.
Den tilhørende kurven, som rimelig nok fikk navnet Kuznets-kurven, hadde fasong som bokstaven U satt opp ned. I 1948 var fordelingen av inntekt i USA tilbake på nivået fra 1913.
Bønder i byen
En viktig årsak til denne utviklingen, foreslo Kuznets, var at med tiltagende industrialisering og økonomisk vekst kunne amerikanske bønder etter hvert søke seg til bedre betalte jobber i byene.
I og med at så mange som én av tre amerikanere i arbeidsfør alder var sysselsatt i landbruket tidlig på 1900-tallet, mot én av femti nå, var det en storstilt prosess som ble satt i gang.
I starten ville rimeligvis kapitaleierne som tok risikoen ved å etablere nye foretak, dra av gårde med det meste av gevinsten, men etter hvert som arbeidstagerne ble bedre skolert, økte også lønnsnivået, i første rekke for dem med kunnskaper og ferdigheter som arbeidslivet etterspurte.
Færre, men mer produktive bønder, ga også økt lønnsomhet i landbruket.
Dette resonnement – eller denne modellen for økonomisk vekst – innebærer et «trickle-down»-syn på utviklingen; ved nye bølger av innovasjoner og omstillinger vil kapitaleierne, som tar risikoen i starten, også ta det meste av veksten.
De som sitter med relevante ferdigheter og kunnskaper for den nye tid, vil også stå seg godt på utviklingen. Men etter hvert kommer arbeidstagere flest etter og får sin del av kaken. Med mer trening og utdanning vil lønnsulikhetene også reduseres.
Noen må bli rike først?
Om en slik modell har generell gyldighet, vil utviklingsland som starter opp med industrialisering, eller velutviklede industriland som opplever den digitale revolusjonen, ikke trenge å bekymre seg så mye over inntektsfordelingen på sikt.
Ved tiltagende økonomisk vekst vil noen blir rike først, men etter hvert vil resten kommer etter.
Det var også hva Kinas leder, Deng Xiaoping, sa ved starten av Kinas moderniseringsprosess på slutten av 1970-tallet; vi må akseptere at noen blir rike først.
Men har denne modellen generell gyldighet? Og gir den egentlig en god beskrivelse av det som hendte med inntektsutviklingen i USA fra 1913 og de neste 35 årene fremover?
Svaret på begge disse spørsmålene er nei.
Inntektsulikhetene i Kina, som i 1978 var mindre enn dem i Norge, er nå større enn dem i USA. Den jevne kineser har det bedre. Men de på toppen har det så usigelig mye bedre, rent materielt. Omfanget av «trickle-down» har vært temmelig beskjedent.
Hva gjelder inntektsutviklingen i USA i de 35 årene Kuznets så på, tyder nyere forskning på at historien om mindre lønnsforskjeller i det amerikanske næringslivet ikke slo til med særlig styrke før etter den andre verdenskrigens slutt.
En viktig årsak til at inntektsforskjellen likevel ble mindre, var at kapitaleierne mistet store verdier gjennom børskrakket på slutten av 1920-tallet, etterfulgt av «Den store depresjonen» på 1930-tallet.
Det var primært forskjellene i inntekt fra kapital som viste formen til bokstaven U satt på hodet; først økende og så avtagende.
Formuer forsvant
For perioden 1900–1950 har Thomas Piketty, som er professor ved Paris School of Economics, funnet tall for inntektsutviklingen og inntektsfordelingen i Frankrike, og i tillegg klart å skille mellom inntekt fra arbeid og inntekt fra kapital.
Bildet som fremkommer for samlet inntekt, tilsvarer hva Kuznets fant for USA. I starten går økonomisk vekst sammen med økte inntektsforskjeller, mot slutten blir forskjellene mindre. Årsaken til dette skyldes inntektsutviklingen for kapitalen.
Gjennom 1920-tallet økte formuen for mange. Men depresjonen på 1930-tallet – og i enda større grad den andre verdenskrigen – resulterte i at mange store franske formuer forsvant. Forskjellene i inntekter fra kapital som først hadde steget, ble nå redusert. De store formuene ble utradert og kom ikke tilbake i Frankrike etter den andre verdenskrigens slutt. De mindre formuene gjorde det.
Hva kan forklaringen være? Etableringen av et progressivt skattesystem, foreslår professor Piketty.
Lønnsforskjellene endret seg derimot lite. Flyttingen fra landsbygder til byer førte bare til at det ble færre fattige bønder og flere fattige industriarbeidere. Inntektsforskjellene lønnsmottagere imellom utviklet seg ikke i tråd med modellen til Kuznets; først økende forskjeller og deretter avtagende.
Etter den andre verdenskrigens slutt etablerte Frankrike progressive skatter både på formue og inntekt. Passive rentenister ble en utdøende rase. Likevel, den økonomiske veksten i Frankrike ble rekordhøy i tiårene som fulgte etter 1945. Som i resten av Vest-Europa. Oppsamling av mye kapital på få hender var ikke noen nødvendig betingelse for en raskt ekspanderende økonomi.
Kuznets var selv klar over at dataene hans, som ikke skilte mellom inntekt fra kapital og inntekt fra arbeid, ikke kunne understøtte modellen han la frem. Det hele bar preg av «ønsketenkning», som han selv sa. Godt tilpasset datidens politiske situasjon der det gjaldt å sikre at utviklingsland fant seg til rette «innen den frie verdens sfære».
Om økonomisk vekst basert på den kapitalistiske modellen i første omgang skulle skape problemer ved en mer ujevn inntektsfordeling, ville man, med bakgrunn i Kuznets-kurven, kunne trøste seg med at over tid ville ulikhetene bli mindre.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 4. januar 2015 under vignetten "Ukeslutt".