Kina har flere sykehussenger per innbygger enn Norge. Men helsetilbudet er både skjevt fordelt og svært ineffektivt, skriver Dag Morten Dalen.

KOMMENTAR: Dag Morten Dalen om Kina

Kinas økonomiske vekst siden markedsreformene startet på slutten av 1970-tallet har vært formidabel.

Setter du deg på flyet til Shanghai, vil du etter 12 timer se noen svært så håndfaste resultater av veksten. Veianleggene er enorme, boligblokkene uendelige og skyskraperne skinnende.

Skulle du få behov for et sykehusopphold, vil det trolig bare bekrefte inntrykket av en vekstøkonomi.

Kina har flere sykehussenger per innbygger enn Norge, og det beste sykehusene har topp moderne utstyr for diagnostikk, godt kvalifiserte spesialistleger, og pasientene har god tilgang til legemidler.

Helsesektor som skinner?

Betyr det at Kina har utviklet en helsesektor som det skinner like mye av som finansdistriktet i Shanghai?

Dessverre ikke.

Kina er fremdeles et fattig land, på nivå med Irak, og helsetilbudet som er utviklet er både skjevt fordelt og svært ineffektivt.

Myndigheten er fullt klar over situasjonen, og i 2009 lanserte de ambisiøse helsereformer som økte de offentlige utgiftene til helsesektoren fra 500 milliarder kroner i 2009 til 850 milliarder kroner i 2012. Uten at det har fjernet utfordringene.

Tre store utfordringer har overlevd både reformene og pengebruken:

  • 1. Fraværende primærhelsetjeneste
  • 2. Ineffektive sykehus og
  • 3. Mangel på helsepersonell.

Primærhelsetjenesten er dårlig utviklet og mange steder fraværende. Mange kinesere som blir syke, vet det ofte ikke, ikke før de blir akutt syke og oppsøker sykehuset direkte uten noen form for forutgående vurdering fra en lokal lege.

For eksempel er bare 30 prosent av kineserne som lever med diabetes klar over at de har denne tilstanden. Når tilstanden blir akutt, drar de rett til et sykehus for behandling. Av samme grunn er dødeligheten av hjerteinfarkt svært høy siden mange lever med høyt blodtrykk uten å være klar over det.

Sykehusene er statlig eide, får lave tilskudd og drives av de ansatte som profittmaksimerende foretak. Fortjenestemulighetene for den enkelte sykehuslege er knyttet til behandling, sengeposter, prøvetagning og bruk av legemidler.

Oppskrift på ineffektivitet og sosiale forskjeller

Det er oppskriften på ineffektivitet og dype sosiale skillelinjer. Høye egenandeler rammer fattige og påfører befolkningen stor helserelatert risiko. Det er ikke uvanlig at pårørende besøker sykehuset tre ganger per dag med hjemmelaget mat siden de ikke har råd til å betale kostpenger til sykehuset.

Ressursbruken kanaliseres inn på områder med høye inntjeningsmuligheter fremfor områder med store helsegevinster. I en studie av professorene William Hsioa og Winnie Yip ved henholdsvis Harvard og Oxford, publisert i China Economic Review i 2009, oppgis det at opp mot 80 prosent av pasientene med vanlige forkjølelsessymptomer behandles med antibiotika.

Utgifter til legemidler utgjør mellom 40 og 50 prosent av samlede helseutgifter. Gjennomsnittet i OECD er 16 prosent.

Siden legene også tjener på å ha pasienter liggende på sengepost, fylles sykehusene opp med senger. Ikke ulikt det Norge erfarte i perioden med såkalt kurdøgnfinansiering.

Kina har i dag nesten fire sykehussenger per 1000 innbygger. I Norge har vi 3,3 senger per 1000 innbygger.

Mangler 15 mill. sykepleiere

Ineffektiviteten til tross, den største helsepolitiske utfordringen i Kina er mangel på egnet personell. Kinesiske myndigheter ønsker å utvikle lokale helse- og omsorgssenter, men det er en akutt mangel på kvalifiserte folk til å bemanne disse. Antall syke- og hjelpepleiere per 1000 innbyggere i Kina ligger på 1,9, og er langt lavere enn andre land med samme økonomiske levestandard. Det tilsvarende tallet i Norge er 13,4.

Skal Kina opp på et slikt bemanningsnivå, trengs det over 15 millioner flere sykepleiere. Med all respekt for bygningsingeniørene som bygger broer og høyhus i Kina, tror jeg det er langt mer krevende å rekruttere titall millioner studenter til helsefagene, utdanne disse og i etterkant få dem til å satse på en karriere som helsearbeider milevis fra Shanghai.

Det er et verdensmarked for stål, olje, kull og sement. Arbeidsmarkedet for helsepersonell er ikke globalt.

Skal Kina gi befolkningen et godt helsetilbud, må det mobiliseres en formidabel reallokering av varme hender på hjemmebane. Samtidig som eldrebølgen skyller over Kina. I 2050 vil 34 prosent av Kinas befolkning være over 60 år.

Det er 350 millioner flere eldre enn i dag.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Dagens Næringsliv 31. desember 2014 med overskriften "Mange senger, få pleiere". Artikkelen inngår i en serie av artikler om Kina.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no Du kan også bruke kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på