Det skal mer til å skremme vannet av en vestlending enn en oljepris på 40 dollar fatet. Nå starter ombyggingen av kysten.
KOMMENTAR: Torger Reve om konsekvenser av lav oljepris
Det er ett tema som dominerer alle økonomi- og næringslivsdiskusjonene nå på nyåret: Hva blir konsekvensene for Norge av den lave oljeprisen?
Det er så alvorlig at statsministeren, finansministeren og sentralbanksjefen nylig innkalte til pressekonferanse for å forsikre oss alle om at ‘Det er ingen krise’.
Når befolkningen trenger å bli beroliget av den absolutte toppledelsen i landet, da er det virkelig krise, og det er Vestlandet og kysten som rammes hardest.
Evne til omstilling
Solakonferansen i Rogaland satte dagsordenen tidligere i måneden gjennom temaet «Ombygging Rogaland». Det er omstilling det handler om.
Slike kriser har vi vært igjennom før, og vi skal greie å omstille oss også denne gangen. Det skal mer til å skremme vannet av en vestlending enn en oljepris på 40 dollar fatet. Optimismen blant ledere og politikere på Solakonferansen var påfallende høy.
Avhenger av oljeprisen
Men er det egentlig noen krise vi står overfor? Det hele avhenger av hvor lenge oljeprisen forblir lav, og hvor langt ned den faller.
Dersom oljeprisfallet bare varer et halvår eller så, er det overhodet ingen krise. Riktignok taper oljeselskapene og staten noen oljeinntekter, men både oljeselskaper og staten er så rike, at det vil de tåle.
Fettet må bort
Leverandørindustrien må stramme inn livreimen og si opp en del folk. Dette vil bare skjerpe konkurranseevnen til norsk oljeindustri internasjonalt.
Mange vil hevde at både oljeselskap og leverandørindustri har lagt på seg altfor mye de siste årene. Etter en slik periode må fettet bort og kostnadene ned, omtrent om det som er vanlig i norske familier etter jul (om vi skal tro Dagbladets forsider).
Varig lavt nivå?
Dersom oljeprisen stabiliserer seg på et lavt nivå, for eksempel omkring 40 dollar per fat, begynner det imidlertid å røyne på både her og der.
Olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel vil selvsagt fortsette med like stor kraft som før, men mange av de nye prosjektene vil utsettes eller skrinlegges.
Dermed vil vi tape en av de store drivkreftene i norsk økonomi, de store offshoreprosjektene.
Nord-Norge og Brasil
Heldigvis har vi Johan Sverdrup-prosjektet som tåler en oljepris på 35 dollar, men de dyre olje- og gassfeltene i Nord Norge vil neppe realiseres med dagens oljepris.
Det samme vil skje med kostbare felt på dypt vann utenfor Brasil og andre steder i verden som er norsk leverandørindustris viktigste markeder.
Elefanten i rommet
Olje og gass vil produseres der det er billigst, i Midt Østen og fra amerikanske skiferforekomster.
Det er de nye ukonvensjonelle amerikanske olje- og gassforekomstene som er elefanten i rommet. Midt Østen vil ikke finne seg i at USA blir selvforsynt med olje og gass. Da minker ikke bare deres olje- og gassinntekter. Da reduseres samtidig deres sentrale geopolitiske betydning, noe som for øvrig kanskje også vil bety et stort bidrag til verdensfreden, uten at jeg skal utdype dette noe nærmere her.
Taperne i oljespillet
Hvem er taperne i det store spillet om oljen? De landene som baserer sin økonomi på høye olje- og gasspriser som Russland og Venezuela, og de som produserer olje og gass fra ultradypt vann og i arktiske strøk, som Brasil og Norge.
Det kan faktisk gå så langt at de fleste olje- og gassfelt i Barentshavet blir utsatt eller skrinlagt. Dermed kan naturvernerne feire, og de som trodde Nord Norge skulle bli det nye Rogaland, deppe.
Hva med det grønne skiftet?
Er det egentlig noen seier for det grønne skiftet mot fornybar energi at olje og gass blir over halvert i pris?
Det er akkurat den motsatte effekten vi oppnår. Nå blir de gamle oljefyrene igjen lønnsomme, og det vil ta mye lengre tid før solenergi og vindenergi og andre fornybare energikilder vil kunne konkurrerer med kull, olje og gass.
Ny karbonvår
Hadde derimot oljeprisene steget, og hadde politikerne blitt enige om noen feite CO2-avgifter på både kull og olje, da ville vi fått et raskt «Grønt Energiwende».
Nå har de gamle karbonrike energikildene fått en ny vår, takket være de lave oljeprisene. Taperne er klimaet på vår lille utsatte klode, noe som gjør oss alle til tapere på litt lengre sikt.
Gavepakke for verdensøkonomien
For verdensøkonomien er derimot lave oljepriser en ren gavepakke. Nå har vi slitt med nullvekst i Europa og fallende vekst i Asia i mange år, og så får de mest oljeavhengige landene drahjelp fra Saudi Arabia med halverte oljepriser.
Ikke noe er mer velkomment. Da vil den økonomiske aktiviteten i verden få en positiv stimulans, noe som vil gi vekstimpulser til næringslivet i nesten alle sektorer.
Ny eksportvår
Det vil ikke minst gagne norsk eksportindustri innen de tradisjonelle eksportnæringene som metaller, fisk, shipping, trevarer, møbler og kunnskapsbaserte tjenester (utenom olje og gass).
Heldigvis har Norge også sin egen valuta, og nå har norske kroner svekket seg så mye at norsk kostnadsnivå, inklusiv norske lønninger, har falt så betydelig at mange næringer opplever en ny eksportvår.
Ikke entydig negativt
Ingen lønnsoppgjør i verden kunne hatt en tilsvarende positiv effekt på norsk kostnadsnivå. Lakseindustrien jubler over de høye prisene. Og Vestlandet eksporterer både metaller og fisk, og mye annet rart som kan eksporteres til EU eller Kina.
Det er altså ikke noe entydig negativt bilde som fremstår når oljeprisene faller. Statens Pensjonsfond Utland som er vel investert i utenlandske aksjer og verdipapirer, vil også stige i verdi. Så på slutten av dagen er kanskje ikke Norge så stor taper likevel.
Kjenner det på kroppen
Offshoreindustrien vil derimot kjenne krisen på kroppen, så her er omstillingsbehovene til dels prekære.
Paradoksalt er det nettopp de mest avanserte delene av offshoreindustrien som rammest hardest, for det er her norsk offshoreindustri er sterkest, innen subsea-teknologi, innen arktisk boring og innen haleproduksjon.
Rammer norske ingeniører
Og dersom de største og mest kompliserte offshore prosjektene fra Brasil og Nord-Norge forsvinner, vil også det norske engineering miljøet rammes hardt. Det er her mange av de beste og mest kompetente ingeniørene arbeider, og det vil ikke akkurat stimulere ungdommen til å velge realfag og en karriere innen offshoreteknologi at slike jobber forsvinner.
Norsk konkurransefortrinn
Samtidig er det nettopp den teknologien og de tjenestene vi har utviklet for avanserte offshorefelt, vi skal bruke for nye anvendelser innen havnæringene.
Havet er verdens store ressursbase for både energi, metaller, mineraler, proteiner og nye marine bionæringer.
Norge har et konkurransefortrinn innen alle kunnskapsnæringer som har noe med havet å gjøre.
Sunnmøre og Arendal
Her går kunnskapskjedene fra havforskning og klimaovervåking med base i Bergen til avansert maritimt utstyr som produseres på Sunnmøre eller på Kongsberg.
Selv er jeg fasinert av en liten bedrift nede i Arendal som har utviklet et enkelt anlegg for tidevannskraft til å sette på havbunnen, og så vil den produsere ren elektrisitet de neste 30 årene. Det er direkte anvendelse av undervannsteknologi.
Offshoreteknologi på E39
Og hvordan skal vi kunne realisere alle de store fjordkryssningene vi kommer til å trenge for å bygge en ferjefri E39 på Vestlandet? Igjen er det offshoreteknologi som er løsningen. Det ligger en enorm omstillingskraft i norsk offshoreindustri.
Det er bare å begynne ombyggingen.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i nettavisen Sysla 28. januar 2015 med overskriften "Nå starter ombyggingen av kysten".