Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen er falt blant røvere, skriver Gudmund Hernes, professor II ved BI og forsker ved Fafo
KOMMENTAR: Gudmund Hernes om ideer
Torbjørn Røe Isaksen er en listig rev. Han vil aksle arven fra Lars Roar Langslet, med refleksjon over og artikulasjon av konservative ideer. Men frakken sitter løst rundt skuldrene, og han er falt blant røvere.
Isaksen er best i polemikk mot sine egne.
Isaksens konservatisme
I Klassekampen 10. januar rettet han et drabelig slag mot sine regjeringskolleger. Han skrev: «Norske konservative har forsømt kulturkritikken. Det har banet vei for seksualisering, kommersialisering og markedstenkning på områder hvor det ikke hører hjemme. (…) Vi må ha en eller annen form for markedsøkonomi dersom vi ønsker vekst, og liberale verdier som rettsstatens beskyttelse av individet må ivaretas. Men det betyr ikke at liberalismen skal få kolonisere alle livets sfærer og områder.»
Han innskjerper videre at «en moderat norsk konservatisme må hegne om sentrale trekk i den norske modellen… I god politikk kan du ikke unngå å også se de dilemmaene. Det forutsetter at man har blikket på noe annet enn rein liberal økonomisk politikk … individet kan ikke forstås uten sin rolle i små og store fellesskap.»
Derfor: «Det er umulig å forstå meg som menneske uten å forstå meg som far, sønn, ektemann, venn, telemarking, alt dette. Den måten å tenke på står i opposisjon til en liberal selvrealiseringsfilosofi, som dessverre har penetrert kulturen vår altfor dypt.»
Samtidig, noen kvartaler unna, presenterte hans regjeringskolleger begrunnelsene for endringer i åpningstider, regulert i loven om helligdager. Helligdagsfreden har vært en del av norsk tradisjon i et årtusen. Ja, den går tilbake til Moseloven – en konservativ tradisjon, om noen.
Kultur- og markedsminister Widvey
Men regjeringen enser ikke Isaksens konservatisme. Kultur- og markedsminister Thorhild Widvey fortalte at «Regjeringens utgangspunkt er at tilbud og etterspørsel egner seg bedre enn lovverket til å regulere butikkenes åpningstider». Marked trumfer tradisjon.
Widvey, vår siste kirkeminister, slo fast at det er «veldig mange yrkesgrupper som jobber på søndager og at det ikke er opplagt at alle skal ha hviledag på samme dag.» Der fikk du den, Moses! Selvsagt har hun rett: Prester, for eksempel, har hatt tradisjon for å jobbe på søndager og i de store høytider. Så de må jo rimeligvis ha en annen hviledag enn helligdagen?
Widvey, ikke Isaksen, støttes av næringsministeren. Monica Mæland sier at regjeringens forslag åpner for at «butikkene som ønsker det, også kan ha åpent på vanlige søndager. Dette vil gi folk større frihet til å handle når det passer dem.» Regjeringen vil la liberalismen kolonisere nok en livssfære.
Noe skurrer
Den vil også ha like konkurransevilkår. Men noe skurrer: På tolv særskilte hellig- eller høytidsdager, som 1. juledag og 17. mai, skal butikker fortsatt som hovedregel holde stengt. Men en hovedregel er en unntaksregel. Så hvorfor bare 17. mai?
Det er vel ikke opplagt at alle skal feire nasjonaldag på samme dag? Hvorfor bare 1. juledag? Det er vel ikke opplagt at Yom kippur og Ramadan ikke skal ha like konkurransevilkår? Bør ikke tilbud og etterspørsel avgjøre? Isaksen, med sans for dilemmaene, utgjør stakkar, avvikeren i Ernas regjering.
Mer skurrer. Isaksen fastslår at konservatismen må hegne om sentrale trekk i den norske modellen. Men lovforslaget overkjører partene i arbeidslivet, alt fra arbeidstagerne i Handel og kontor til arbeidsgiverne i Virke.
Folket er mot
Og så var det folket, da: To tredeler er mot. Men Regjeringsflertallet vil påtvinge folkeflertallet søndagsåpent, som det vil ha seg frabedt. Ja til tvangsfrihet! Alt for at forbrukerne skal få flere valg.
Regjeringen glemmer i farten at vi ikke bare er forbrukere: Vi er velgere, samfunnsmedlemmer, borgere. Som Isaksen sier: Vi kan ikke forstås uten som far, mor, søster, telemarking. Regjeringen vil at forbrukerrollen skal trumfe våre andre roller i små og store fellesskap.
Kanskje blir kompromisset forslaget til Venstres liberalist på steroider, Sveinung Rotevatn: å gi «frihet» for kommunene til å velge. Da vil nabokommuner tvinge hverandre til å velge det ingen vil ha.
Samfunn uten samspill
Så ja, regjeringen fører an i den liberalistiske koloniseringen av alle livets sfærer og områder, bygget på Margaret Thatchers teori om at «there is no such thing as society»: et samfunn uten samspill.
Men et samfunn er mer enn forretningsforbindelser. Det er sosiale relasjoner, tykke tradisjoner og mangfoldige variasjoner; ukens rytme og livets puls. Derfor står striden ikke om hva slags marked vi skal påføres, men om hva slags samfunn vi vil ha.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 13. februar 2015.