Kan Oslo oppnå det nasjonen ikke klarer i klimapolitikken?, spør professor Atle Midttun ved BI.

DEBATT: Atle Midttun om klimapolitikk

Denne måneden (februar 2015) ble det lansert to viktige klimastrategier: statens og hovedstadens. Interessant nok er de dramatisk forskjellige både i visjoner, tilnærming og virkemidler.

  • Statens klimastrategi fokuserer på «en kostnadseffektiv tilnærming (...) som sikrer at togradersmålet nås til lavest mulig kostnad». Høyt kostnadsnivå i Norge gjør det dyrere å gjennomføre utslippsreduserende tiltak hjemme. Det vises til en studie fra SSB der utslippsreduksjonene i Norge derfor blir bare halvparten så store som i EU.
  • Oslos klimastrategi er sentrert rundt et «grønt skifte», med overgang til et fornybart og bærekraftig samfunn: «For å få til en endring mot en fossilfri verden må Oslo begynne med seg selv». Selv om Oslo er en liten by i global sammenheng ønsker man å «ta et ansvar for å bidra med innovative løsninger der vi kan gå foran».

Dristige Oslo

Sammenlignet med Oslos dristige klimastrategi er den nasjonale klimameldingen abstrakt og spisset mot CO2-reduksjon. Den er dessuten sterkt preget strategisk posisjonering for å ivareta nasjonale interesser. Staten flagger vilje til utslippsreduksjoner på linje med EUs, men krever blant annet adgang til kvotekjøp i utlandet, og at norsk skog kan telle med.

Forsvarere av Statens klimastrategi vil argumentere med at vi ikke bør betale mer enn nødvendig for klimaomstillingen. De kan vise til at gjennomføring av klimapolitikk i utlandet følger elementær handelsteori.

Allerede Smith og Ricardo på slutten av 1700-tallet påviste at to land kunne tjene på å konsentrerte seg om å produsere det de var best på - for eksempel vin i Portugal og ull i Skottland - og så handle over landegrensene.

Hvis Norge kan få til mer CO2-reduksjon i utlandet enn her hjemme per krone, så kan vi i stedet konsentrere oss om eksport av produkter der vi har konkurransefortrinn som olje, fisk og raketter.

Stanger hodet i veggen

Forsvarere av Oslos klimastrategi vil kunne hevde at man med klimaministerens strategi, på lang sikt vil stange hodet i veggen. Kortsiktig politikk basert på kostnadsminimering ville ikke frembringe teknologi for det grønne skiftet som klimapolitikken på lengre sikt er avhengig av.

Hadde ikke land som Danmark, Japan og Tyskland fulgt en mer offensiv teknologiutviklingspolitikk med massive støtteprogrammer til vind og solkraft, ville vi i dag stått uten teknologier som er avgjørende for omstilling av energisystemet.

Oslo grønne skifte

Paradokset er at forutsetningen for en langsiktig klimaløsning ligger hinsides Klimadepartementets klimastrategi, men tettere på Oslo kommunes grønne skifte.

  • Oslos aktive satsing på nye industrielle løsninger svarer mer direkte på teknologiutfordringen.
  • Det avgrensede byrommet innbyr kanskje lettere enn det overordnede, nasjonale planet til konkret handling med håndgripelige effekter.
  • Oslo kan klimapolitikken lettere kobles til lokale miljø- og helsegevinster enn på nasjonalt plan. Byen står blant annet overfor alvorlige lokale luftforurensningsproblemer som påkaller konkret handling.
  • Byen klarer tilsynelatende lettere enn staten å krysse sektorgrenser mellom miljø- og klimapolitikk, arealplanlegging, boligbygging og transportsystemer.
  • Oslo synes å ha lettere for å aktivere egne produkt- og tjenesteenheter og å inngå allianser med lokalt næringsliv.

Regningen kan bli stor

Spørsmålet er om byen har ressursene som skal til. Teknologiskifter krever massiv, industriell læring over tid, der nye grønne produkter som elbil, smarthus, pluss-hus og avansert avfallshåndtering må distribueres i store volumer før teknologilæringen bringer kostnadene ned på akseptable nivåer.

Hvis det grønne skiftet i transport, byggsektoren, ressursutnyttelse og energiproduksjon blir for ambisiøst og times for dristig, kan regningen bli for stor for Oslo.

Riktignok kan samarbeid med andre byer åpne for kostnadsdeling. Tilsammen kan disse byene ha nødvendige markedsvolumer og investeringsressurser; men dette forutsetter planlagt spesialisering der byer tar på seg teknologiutviklingskostnader der de har de beste forutsetninger, og der alle tar sin tørn.

Teknologiske kvantesprang

Vi trenger de teknologiske kvantesprangene og de samfunnsmessige omstillingene for å få til et mer langsiktig bærekraftig samfunn, og det savnes en nasjonal visjon på linje med Oslos «grønne skifte».

Klimadepartements konsentrasjon om klimakvoter og CO2-markeder kan gi viktige justeringer, men kan ikke alene snu karbontrenden. Den kan bare oppnås gjennom et genuint paradigmeskifte - og her er byens initiativ et oppspill mer i tråd med vår tids utfordringer, som også burde få sterk statlig bakking.

Referanse:

Artikkelen er publisert som debattinnlegg i Dagens Næringsliv 24. februar 2015.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no Du kan også bruke kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på