Når Norge og Nato bomber for å beskytte kvinner, tømmes begrepet "kvinnerettigheter" for innhold.
KRONIKK: Berit von der Lippe og Kirsti Stuvøy om kvinner og forsvar
Da regjeringens nye handlingsplan «Kvinner, sikkerhet og fred» ble lansert 16. februar 2015, var det stappfullt i den store Wergelandsalen og jubeldag på Litteraturhuset.
Denne type kvinnefrigjørende handlingsplaner kommer gang på gang og likner hverandre til forveksling. Det nye med denne er at den i en egen faktaboks inkluderer ulike feministiske teorier, med plass til forståelser av maskuliniteter og menn, at den er elegant formulert – og ved første øyekast vanskelig å angripe.
Øke kvinners innflytelse
«Regjeringen vil bidra til å øke kvinners deltakelse og innflytelse i prosesser knyttet til fred og sikkerhet. Kvinner har rett til å delta i beslutninger som angår deres framtid,» står det i forordet. Dette er den feministiske tråden gjennom mesteparten av handlingsplanen.
Denne lovtalen til oss selv, Norge og Nato, er vanskelig å opponere mot om man leser teksten isolert fra verden der krig pågår. Når det står å lese at «kvinners deltakelse bidrar til en breiere forankret og mer varig fred,» er heller ikke dette lett å kritisere – om man, som regjeringen og dens talspersoner, isolerer handlingsplanen og leser den frikoplet fra konteksten.
Likestilling på agendaen
Først sju år etter Sikkerhetsresolusjonen 1325 om kvinner, fred og sikkerhet, inngikk likestillingsagendaen formelt som en del av Natos handlingsplan. Arbeidet fram mot denne hadde da pågått siden tidlig 1990-tallet, drevet iherdig fram av ulike kvinneorganisasjoner. Blant disse var det flere som ville insistere på å inkludere advarsler om økt militarisering.
Man, det vil si mange kvinner, ville vri hele resolusjonen i retning av å bli en tydelig freds- og antikrigsplan. Dette motsatte man seg både innen FN og innad i Nato. Bedre med en resolusjon for kvinner, fred og sikkerhet, enn ingen resolusjon, tenkte mange (forståelig nok). I dag fins seks resolusjoner om kvinner og krig – eller er det kvinner og fred?
Når Norge og Nato skal videreføre innsatsen for kvinner, fred og sikkerhet, er det med en rasjonell og målorientert slagplan – i handlingsplanen. Det kan knapt bli bedre.
Innsatsen for denne internasjonale sikkerhetspolitiske agendaen har så langt hovedsakelig handlet om Afghanistan, hvor man etter tretten års krigføring kan vise til økt utdanning blant jenter – hvis skolen ikke er ødelagt og hvis jentene våger å risikere livene på vei til skolen. Landet skårer fremdeles høyest, det vil si lavest, på lista over land som er farligst å leve i for kvinner.
Det «nye» i den nye handlingsplanen er dessuten at man denne gangen faktisk peker på visse «utfordringer» og skriver: «Likevel er gjennomføringen av resolusjonene fortsatt for svak og framskrittene for skjøre,» samtidig som man raskt også peker mot en lysende framtid: «Det er vesentlig å styrke den internasjonale innsatsen for å oppnå bedre resultater.»
"Fredsoperativ innsats"
Hvilke internasjonale «innsatser» man har i tankene, er ikke nevnt. Men tenkt må de være. Premisset for denne handlingsplanen er jo at man ser på Natos og Norges aktiviteter som fredsskapende. Det tas for gitt, og synes derfor heller ikke å være verdt å nevne.
Samtidig inngår «krig» kun tre ganger i planen, i en definisjon på fred – at den er «mer enn fravær av krig» – eller i en setning som denne: «For å ivareta kvinners og menns ulike sikkerhetsbehov i krig og konflikt samt postkonfliktsituasjoner er det nødvendig med en kjønnssensitiv tilnærming til fredsoperativ innsats.»
Krig erstattes her umiddelbart med «fredsoperativ innsats». Igjen kriger «vi» for kvinner, sikkerhet og fred.
Sammen med USA og andre allierte er det verdensfreden vi opprettholder, det er terrorister vi bekjemper og det er kvinner og barn vi beskytter, ikke bare i Afghanistan. Når Natos bombing over Libya i 2011 ble legitimert med Responsibility to Protect, populært kalt R2P, var de som skulle beskyttes befolkningen på den libyske bakken, kvinner og barn inkludert.
"Beskyttelsesscenarioer"
«Beskyttelsesscenarioer» er betegnelsen man bruker på Vestens fredsopprettende aktiviteter. Innenfor denne type beskyttelsesscenarioer ligger fortellinger om «de andre» og komponenter av å være et sivilisasjonsprosjekt. Idealet er en velmenende beskytter.
Frigjøringsretorikken i disse scenarioene minner om et tradisjonelt kvinnesyn, der kvinnekroppen blir symbol for det terrenget man vil beskytte – og frigjøre. Aktørstatusen man i fortellingene sier å ville gi kvinner, blir i realiteten og på bakkenivå en fortsettelse av et tradisjonelt orientalistisk perspektiv. Undertrykte muslimske kvinner blir en naturliggjøring av hvite menns – og i økende grad også hvite kvinners – byrde.
Gayatri Spivaks slagord «white men protecting brown women from brown men», har – i kvinnefrigjøringens navn – for lengst blitt «white women and white men protecting brown women from brown men». Kjønns- og likestillingsperspektivet er på denne måten vevd inn i globale maktstrukturer og underbygger en utenrikspolitikk som i de siste 15 årene bidrar til å naturlig- og ufarliggjøre militær maktbruk.
I virkelighetens verden
I virkelighetens verden, der krigene pågår og dronene synes å skulle understøtte Vestens fredelige innsatser, ser det annerledes ut. Derfor er det vanskelig å være optimistisk på kvinnenes vegne.
Det gikk som det måtte gå med resolusjonene og handlingsplanene: De ble stjålet, kapret – eller kooptert, som det også heter. Når en «liten» fortelling om kvinners frigjøring blir liten, er det fordi den inngår som del av større fortellinger, der selve hovedfortellingen handler om globale militære og økonomiske interesser. Da sier det seg selv at de små fortellingene må vike. Siden Vestens, Natos og Norges intensjoner er gode, er de også rettferdige og kvinnefrigjørende – slik også krigene blir det.
Koopteringen, den prosessuelle og gradvise endringen av begreper som «kvinners rettigheter», underlegges lett politiske og militærstrategiske interesser – kanskje uten at alle aktørene er seg dette bevisst og sågar uten at forestillinger knyttet til det frigjørende potensialet i resolusjonene nødvendigvis er forlatt.
Kapringen av slike frigjørende og fredelige målsettinger kan underminere kvinneperspektivet på minst to måter. Ikke bare transformeres eller tømmes begreper for innhold, i det lange løp vil de kunne få direkte negativ innflytelse.
Begreper om kvinners menneskerettigheter og likeverd på linje med menn framstår som så innlysende positive at når disse først er formulert og innskrevet i dokumenter og traktater, vil de lett bli stående som alibi. Det blir vanskelig å kjempe mot noe man er enig i eller mot noen man er enige med.
Feministiske idealer
Interessene som ivaretas i militærstrategiske sammenhenger skal fra nå av kjennetegnes av feministiske idealer. At det geopolitiske makthierarkiet som Norge og Nato inngår i, synes irrelevant, får den siste handlingsplanen til å framstå som fortellingen hevet over det hersidige.
Den er renset for den død og fordervelse, vold og kvinneundertrykking, kaos og anarki, som Vesten, Nato og Norge har bidratt til i kjølvannet av «vår innsats» – og sågar via luftangrep over Libya, det nye arnestedet for IS, slik Irak har blitt det, og slik Afghanistan nå også ser ut til å kunne bli.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk i Klassekampen 7. mars 2015. Bildet viser forsvarsminister Ine Eriksen Søreide. Foto: Asgeir Spange Brekke, Forsvarsdepartementet (FD).
Tekst: Professor emerita Berit von der Lippe ved Handelshøyskolen BI og førsteamanuensis Kirsti Stuvøy ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).