I økonomi henger alt sammen med alt. Noen ganger er sammenhengene ganske ubehagelige. For ikke å si provoserende, skriver Erling Røed Larsen.

KOMMENTAR: Erling Røed Larsen

Vi lever i krenkbarhetens tid. Folk blir krenket – og irriterte, provoserte, indignerte. Noen blir så sinte at det går helt over styr. For de fleste er impulskontrollen ganske god, men en skal ikke lese langt i kommentarfeltene før en oppdager en aggressiv tone. Der tar folk gjerne personen, ikke saken.

Hvordan er det blitt sånn?

Det er neppe slik at mennesket er blitt mer sårbar enn før. Forklaringen er teknologisk. For 100 år siden klarte du ikke å provosere flere enn dem du kunne rope til over plogen eller i båten. I dag kan du provosere millioner av mennesker med enkle grep på mobiltelefonen.

Upopulære temaer

Hva krenker? Åpenbart tegninger, men også holdninger og meninger. Kommentarer om oljenæringen krenker oljearbeidere. Forslag om sykehus i Nordby krenker folk i Sørby.

Økonomer skjærer stort sett klar, for inflasjonstall og konjunkturanalyser har liten provokasjonskraft. Men økonomer vet at det er tre upopulære temaer de ikke kan skrive om uten å risikere netthets: distriktspolitikk, subsidier og velferdsordninger.

Og da avsløres flere interessante aspekter ved provokasjonens anatomi.

De som provoseres, har gjerne foran seg en liste med godkjente meninger eller en ferdigdefinert moralfasit. Ta et (hypotetisk) eksempel. En lørdagskveld i hyggelig lag sier økonomen Hansen: «Norge holder seg med ressurskrevende sosiale ordninger.»

Dette tenner Jensens vrede, og han mener Hansen er hjerteløs, samvittighetsløs eller det som verre er (bruk fantasien). I stedet for å diskutere hvordan Norge skulle fordele knappe ressurser, blir det en sår utveksling om hvem som er et godt menneske.

«Tar de svakestes parti»

I et videre perspektiv er det her økonomer sliter – og jeg må selv passe på ikke å gå i indignasjonsfellen. Det er vanskeligere å forsvare et system, en tildelingsordning eller et budsjettkrav enn å stå på samme side som enkeltmennesket som slåss for en spesiell rettighet eller et unntak fra en grusom regel.

Budsjettbetingelsen lokker ikke frem heiarop. Kostnadsberegninger frembringer ikke godfølelsen. Fremtiden er ikke til stede – og kan ikke applaudere. De som støtter enkeltsakene, derimot, har en tilnærmet uangripelig moralsk posisjon.

For de «tar de svakestes parti» og «slåss mot de kalde markedskreftene». De har hjertevarme – og de andre har det ikke.

Ikke alle kan få unntak

De slipper å forsvare det intellektuelt krevende poenget at ikke alle kan få unntak, for grensen må gå et sted. Ikke alle i verden kan nyte godt av Norges rikdom, for så rike er vi ikke.

Ved å omdefinere spørsmålet fra å dreie seg om velferd for alle på lang sikt til å være ett om konkret velferd for én person på kort sikt, sikrer de seg posisjonen som de hjertevarme.

Anta videre at Hansen foreslår å se på sykelønnsordningen. Vi er tross alt et av verdens friskeste folk – men er blant dem med høyest sykefravær. Det er jo besynderlig.

Hun antyder at redusert lønn første dag kunne være en mulighet. Det vil jo ikke ramme de legitimt syke, bare de illegitimt «syke». Dette kunne gi de virkelig syke mer ressurser – ikke mindre. Jensen provoseres allerede på ordet «redusert". Han mener Hansen er hjerteløs siden hun ikke tenker på velferden til de svake. Er den merkelappen passende?

Sykefravær rammer de syke

Kanskje ikke. I Norge leverer vi 3,9 milliarder arbeidstimer hvert år. Det er dette som skaper Norges velferd. Det er den potten som sørger for at veier blir bygd, skoler holdes i drift – og syke mennesker behandles. De 3,9 milliarder timene er Norges lommebok. Hvis den reduseres med syv timer fordi Ola er borte fra jobben, går det utover noen.

De syv timenes velferdsbidrag er kanskje ikke særlig synlig, men bidraget finnes. Noen røffe beregninger antyder at med svensk fraværsnivå hadde vi i Norge hatt 60 millioner timer mer, og de timene kunne ha gått til bedre veier og flere sykehus. Sykefravær rammer de syke. Så brutal er verden.

Av dette slutter vi ikke at sykefravær er illegitimt. Slett ikke. Er du syk, er du syk. Ferdig snakket. Det er to andre forhold vi snakker om. Det ene er at Jensen ikke er alene om å bry seg om de svake – selv om han gjerne tror det selv.

Det andre er at den egentlige debatten er vanskelig fordi den innebærer å velge blant to onder: En streng sykefraværsordning vil ramme noen uskyldige syke, men redde noen uskyldige trafikkofre med kirurgibehov fordi den bidrar til mer arbeidsinnsats, som muliggjør bedre veier og flere sykehus.

En mild sykefraværsordning vil ikke ramme noen uskyldige syke, men berøre noen uskyldige trafikkofre fordi den innebærer at Norges lommebok mister millioner av arbeidstimer.

Dette ubehagelige valget forsvinner ikke ved at Jensen påstår at det ikke eksisterer. En streng sykefraværsordning rammer noen syke. En mild sykefraværsordning rammer andre syke. Så komplisert er verden.

Reduserer diskusjonskvaliteten

Men gjør det egentlig noe at folk er krenkbare? Ja, for det reduserer diskusjonskvaliteten. De tenksomme kvier seg for å delta siden selv avdempede resonnementer ser ut til å trigge voldsomme reaksjoner.

Resultatet blir politiske debatter som er konkurranser i indignasjon. Det betyr enkle svar på vanskelige spørsmål – svar som svekker samfunnet.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 22. mars 2015 med overskriften Upopulær økonomi. Artikkelen er publisert under vignetten "Ukeslutt".

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på