Hva betyr en unnskyldning? Utvilsomt mye, fastslår Guri Hjeltnes, som skriver om offentlige unnskyldninger i et historisk perspektiv.
KOMMENTAR: Guri Hjeltnes om unnskyldninger
På den internasjonale romdagen 8. april 2015 talte statsminister Erna Solberg til festpyntede rom da hun kom med ordene om at «tiden er høyst moden for et moralsk oppgjør …. Staten må erkjenne sitt ansvar for de feil som ble begått …. På vegne av den norske stat vil jeg nå beklage … den rasistiske ekskluderingspolitikken … og de fatale følgene denne politikken fikk for norske rom under holocaust.» Jubelen sto i taket, og Raya danset av glede.
Det er den foreløpig siste av en rekke unnskyldninger til norske statsborgere og grupper av mennesker som har lidd overlast. Internasjonalt er vrimler det av offisielle unnskyldninger.
Uendelig virkningsfull gest
Internasjonalt, i Europa, er bildet av Willy Brandt i Warszawa i desember 1970 blitt et ikon: Ved monumentet til minne om oppstanden i Warszawa gettoen knelte Brandt helt spontant. Forbundskanslerens ydmykhet og botsøvelse for de redsler Nazi-Tyskland hadde forvoldt, hadde enorm kraft, og ble en viktig ingrediens i forståelsen av forholdet mellom Polen og Tyskland. Vi snakker om en av de viktigste symbolhandlinger i Europa i nyere tid. Ingen ord, men en spontan gest, uendelig virkningsfullt.
En helt annen karakter hadde dronning Elisabeths unnskyldning overfor vitenskapsmannen Alan Turing - som vi kjenner fra filmen «The Imitation Game». Den rojale unnskyldning kom i desember 2013, 61 år etter Turings død, og ble en enorm oppreisning og anerkjennelse av undertrykkelsen av homofile.
OFFENTLIGE UNNSKYLDNINGER I NORGE
De offentlige unnskyldningene i Norge i nyere tid startet i Kiberg i august 1992, da kong Harald holdt en modig tale ved partisanenes bauta.
Ordene unnskyldning eller beklagelse var ikke med, men talen vakte oppsikt, for erkjennelsen av det kalde forholdet mellom øst og vest som «fikk større personlige konsekvenser her i fylket enn i andre deler av landet», og at «jeg er redd vi urettmessig kan ha påført enkelte store personlige belastninger i skyggen av den kalde krigen.»
Nesten i appellens form avsluttet Kongen: «Når vi i dag kan se med nye øyne på vår nabo i øst, la oss også bruke ressurser på å forstå vår egen nære historie på nytt.»
Nasjonale minoriteter
I februar 1998 fikk taterne/romanifolket en unnskyldning fra regjeringen ved kommunal- og regionalminister Ragnhild Queseth Haarstad: «Regjeringa tek sterk avstand frå dei overgrepa som har vore gjorde mot romanifolket og ber om orsaking for den uretten som har skjedd.» Ikke lenger etter ba Den norske kirke taterne om unnskyldning for kirkens medvirkning til overgrep.
Regjeringen ga flere grupper status som nasjonale minoriteter. Statsminister Kjell Magne Bondevik beklaget i sin nyttårstale i 2000 behandlingen av krigsbarn og samer.
Det har kommet flere beklagelser og unnskyldninger til jødene i Norge. NSB har beklaget sin deltakelse i togtransport og deportasjon av jødene. Politidirektør Odd Reidar Humlegård sa i et intervju med Dagsavisen i november 2012:
- Jeg vil på vegne av det norske politi og de som hadde befatning med deportasjonen av norske jøder til konsentrasjonsleire beklage.
På Den internasjonale Holocaustdagen i januar 2012 talte statsminister Jens Stoltenberg og sa at det er «tid for å se» at politifolk og andre nordmenn deltok i arrestasjoner og deportasjoner av jøder. «Jeg finner det i dag riktig å uttrykke vår dype beklagelse over at dette kunne skje på norsk jord.» Stoltenbergs tale, valg av ord, og andre taler, diskuteres flittig etterpå.
En meget gjennomarbeidet unnskyldning kom i 2013 i Risør, da forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen talte til norske krigsseilere: «Det gjør vondt å tenke på at i tillegg til påkjenningene dere var utsatt for, skulle dere nå oppleve å kjempe dere gjennom en rekke administrative hindre. I dag ber jeg derfor på vegne av den norske stat om unnskyldning for den behandlingen krigsseilerne ble utsatt for etter krigen.»
Hva betyr en unnskyldning?
Hva betyr en unnskyldning? De enkelte grupper vil gi forskjellige svar.
Men det vil for mange mennesker bety noe for dem helt personlig, psykologisk, bety noe for selvrespekten. En unnskyldning betyr anerkjennelse og oppreisning. En velformulert god unnskyldning gjenoppretter ære og identitet, ved at det erkjennes skyld, erkjennes feil - selv om de myndigheter som unnskylder ikke var ansvarlig for det som skjedde.
De problemer en statsmakt har med å gi en uforbeholden unnskyldning kan være at statsmakten rett og slett er uenig i kravet, og gjerne også at man frykter erstatningsansvar. Fra norske roms side har et krav vært, ved siden av ønsket om unnskyldning, også økonomisk kompensasjon. Det kom statsminister Solberg med denne uka, regjeringen vil også gi «en form for kollektiv oppreisning.»
Da norske krigsseilere fikk en omfattende utbetaling over tre statsbudsjett, i det såkalte ex gratia-oppgjøret, i åra 1969-1972, betydde den utbetalingen også en anerkjennelse fra den norske stat. Mange sjøfolk opplevde ex gratia som en oppreisning. Men den dype uretten som overfor sjøfolkene fra handelsflåten satt i, og førte med nye generasjoner pådrivere, til en offisielt formulert unnskyldning i 2013.
Det er rett og slett stor kraft i en god unnskyldning.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Dagbladet 11. april 2015 under vignetten "Historisk".
Tekst: Guri Hjeltnes er professor II ved Handelshøyskolen BI og direktør ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.