Valget i Storbritannia utløste ikke det varslede jordskjelvet. Tre av fire farer ble avverget. Men britisk politikk blir ikke kjedelig.
KOMMENTAR: Nick Sitter om valget i Storbritannia
For de fleste engelske velgere sto valget 7. mai 2015 mellom økonomisk stabilitet i kombinasjon med europeisk risiko på den ene siden og et stabilt forhold til EU parret med usikker økonomisk politikk.
Det første ville de få med koalisjonen mellom De konservative og de liberale mens Ed Milibands Labour sto for alternativet.
Etter flere uker med meningsmålinger som varslet dødt løp mellom de to største partiene, kom det som en overraskelse at Camerons parti til slutt tok nesten 37 prosent av stemmene, seks-syv prosentpoeng foran Milibands parti.
Utover valgnatten ble det gradvis klart at De konservative ville vinne et rent flertall i Parlamentet på egen hånd, med et par-tre mandater over 326-grensen for flertall.
Ved å gi statsminister David Cameron et nytt mandat har velgerne signalisert at de foretrekker risiko knyttet til EU-medlemskapet fremfor risiko knyttet til en mer venstreorientert økonomisk politikk.
På mange måter ble 2015-valget «jordskjelvvalget som ikke skjedde». Av de fire viktigste utfordringene valget kunne ha ført til, ble tre avverget.
Fare én består:
Cameron har lovet en folkeavstemning om Storbritannias EU-medlemskap. Dette var prisen han måtte betale for å holde «EU-verstingene» i sitt eget parti i ro. Det var også De konservatives hovedstrategi for å møte utfordringen fra UK Independence Party (Ukip) på høyresiden. Strategien ser ut til å ha fungert utmerket på kort sikt. Ukip, som er landets tredje største parti i antall stemmer, får neppe mer enn ett mandat.
De neste to årene ligger det an til stor uro knyttet til Camerons løfte om å reforhandle betingelsene for medlemskapet i EU. Risikoen for et nei-flertall i folkeavstemningen og en indre splittelse i Camerons parti kan få EF-kampen i Norge på 1970-tallet til å blekne.
Fare to avverget:
Det var ikke mulig at både de konservative og Labour kunne overleve valget uten riper i lakken. Etter 25 år med konkurranse om å kapre det politiske sentrum, gikk Cameron på velgerjakt til høyre og Miliband til venstre. Dette er høyrisikostrategi.
Taperens parti kunne se frem til en alvorlig debatt om skifte av både ledelse og strategi. Miliband trakk det korteste strået. Labour går en turbulent fremtid i møte.
Fare tre avverget:
Den tredje ventede utfordringen var knyttet til småpartiene. Det så lenge ut til at hverken Labour eller Det konservative partiet ville vinne flertall. Da kunne det bli vanskelig å få istand en stabil minoritets- eller koalisjonsregjering.
Fordi Ukip fikk så dårlig uttelling i mandater, unngikk britene faren for å få et parti ute på høyrefløyen som er uspiselig i koalisasjonsøyemed til å holde maktbalansen. Sverige er det beste eksempelet på en slik situasjon som preger flere europeiske land.
Fare fire avverget:
Det fjerde problemet, var i hvilken grad dronningen og embedsverket kunne bli trukket inn i det politiske spillet hvis valget hadde gitt de konservative flest mandater, men ikke et flertall (selv med de liberale), mens Labour og det skotske nasjonalistpartiet SNP tilsammen ble større.
Ville Cameron forsøke å holde på jobben sin, mens Miliband samtidig påberopte seg den? Hvordan ville dronningen, som utnevner statsministeren stilt seg?
Signalet fra 2015-valget
«Faren over» er det viktigste signalet fra 2015-valget i Storbritannia. En stabil økonomi ligger an til å fortsette på stø kurs. Topartisystemet i England overlever. Dronningen slipper å velge statsminister. Men dette er bare for denne gang.
Regjeringen står overfor store utfordringer knyttet til økonomisk politikk, produktivitet og investeringer i helsevesenet som kan skape uro på høyrefløyen. Ukip gjorde et brakvalg med nesten like mange stemmer som det liberaldemokratiske partiet og SNP sammenlagt. Alle bekymringene om uklare valgresultat kan komme tilbake i full monn ved neste valg.
Den største politiske risikoen ved valgresultatet er knyttet til «Brexit» - Storbritannias mulige nei til EU. At skottene takket nei til uavhengighet i folkeavstemningen i 2014 kan tolkes som et signal om at velgerne foretrekker status quo. Men SNPs fremgang viser at folkeavstemning ikke nødvendigvis tar vinden ut av nasjonalistenes seil. Cameron står overfor en stor utfordring fra Ukip, enten det blir ja eller nei til EU i 2017.
For Norge vil et britisk nei nødvendigvis åpne spørsmålet om hvordan EU forholder seg til sine «kvasi-medlemmer». Det er liten fare for at britisk politikk blir kjedelig i årene som kommer.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 12. mai 2015 med overskriften "Faren over. Foreløpig".