Kommer vi nærmere eller mer bort fra hverandre når vi kan klikke i stedet for å takle?, undrer Gudmund Hernes, professor II ved BI og forsker ved FAFO.
KOMMENTAR: Gudmund Hernes om samfunnsteori i en virtuell tidsalder
Utover 1800-tallet ble alle land trukket inn i den samme store strøm: industri ble anlagt, fabrikkpiper skjøt i været, røyken veltet ut, maskinene larmet, byer vokste, jernbaner ble strukket og folk havnet på flyttefot.
Ikke bare den ytre verden ble bygget om - også forholdet folk imellom ble forvandlet. Når de skaffet seg utkomme på nye måter og på nye steder, slo det over i nye relasjoner - og i nye konflikter.
Men hvordan skulle man skjelne det gamle som ble trengt til side fra det nye som trengte seg fram?
Forståelse henger etter forandring
Forståelsen hang etter forandringen. De nedarvede begrepene grep ikke den nye virkeligheten. Nye sosiale grupper, som proletarer og borgerskap, kilte seg inn mellom adel og leilendinger.
Den tiltakende urbaniseringen kunne ikke karakteriseres ved forskjellen mellom godseiere og landmenn. Så de gamle skjemaene dugde ikke for å forklare det som skjedde. Hvordan skulle man tolke endringene i samfunnets organisasjon? Det trengtes nye kategorier.
Men hvilke?
Sosiologisk kanon
Flere ga innkast til typologier. En av dissse var den tyske sosiologen Ferdinand Tonnies (1855-1936). Mot slutten av 1800-tallet foreslo han en dikotomi mellom
to samkvemsformer, Gemeinschaft og Gesellschaft, som siden er blitt del av den sosiologiske kanon. Løselig kan de oversettes med selvgrodd «felleskap» stilt opp mot en mer bevisst etablert «sammenslutning».
Gemeinschaft tenkes gjerne som et samfunn av oversiktlige og like lokalsamfunn. Medlemmene har brede kontaktflater i mangesidige primærrelasjoner. De er innvevd med slekt og naboer. Status og posisjon er gitt ved fødselen. Sed og skikk styrer adferden, bidragene til og fra familien styrer velferden. Folk er vi-orientert mot kollektivet de er en del av.
Nils Christie har kalt samfunn med høy gjensidig synlighet og avhengighet «tette samfunn». Men alt er ikke bare varmt og nært - det kan også bli trangt og klamt. Bygdedyret har mange sanksjoner overfor avvikere.
Folkesnakket lar alle holde hverandre på plass og på matta. Så det lokale skriptet for væremåter og omgangsformer kan styrke lengselen etter å komme ut over de høyefjelle. Samholdskraftens vrengebilde er tvangstrøyen av tukt og kustus.
Gesellschaft er motstykket, samfunnet som en mer bevisst konstruert sammenslutning av formelle organisasjoner og flyktige relasjoner. Byen konsentrerer det moderne liv, med personer i skiftende koalisjoner, stadig på vandring mellom byråkra-
tier og markeder organisert for effektivitet. Der kan man være sin egen lykkes smed.
Men det individuelle slår lett over i det instrumentelle, der alle blir midler for hverandre. Mer enn det: I byens masse slipper man å bli gjenkjent, får frihet til å velge som man vil. Der kan man være seg selv fordi de andre ikke vet - og derfor ikke hever øyenbrynene. Så de kan ikke trenge seg på, kreve anger for lyst eller bot for synd. Men anonymitetens motstykke er atomisme og anomi - at individene hektes av hverandre uten styrende normer.
Fra tradisjonelle til moderne samfunn
Disse idealtypene er blitt flettet inn i mange fortellinger. Man kan se på dem som overgangen fra tradisjonelle til moderne samfunn. Eller beskrive blandingstyper, som da Sverre Lysgaard analyserte arbeiderkollektivet som en uformell forskansning mot bedriftens ubønnhørlige krav om effektivitet og lønnsomhet.
Andre igjen har tatt for seg atomiseringen i teorien om massesamfunnet, der løsrevne individer kan feies med av autoritære, populistiske vinder. Eller de kan bli ensomme i den mobile massen og gjennomgå en karakterforvandling fra «inner-directed» til «other-directed».
Reell og virtuell verden
Hvor brukbare er kategoriene til Ferdinand Tonnies nå, når en ny teknologi todeler verden i en reell og en virtuell? For nå kan vi jo på en gang være nære og på distanse. Vi kan ha «venner» i hopetall og leve anonymt bak en fasade på Facebook-veggen, der dagens selfie erstatter familiebildet på peishylla.
Vi kan umiddelbart tre i kontakt og ha noen rundt oss - men godt utenfor berøringsavstand. Vi kan stenge oss inne og være sosiale på skjermen. Vi kan småsludre og småsladre på tastaturet - og være virtuelle bygdedyr som anonymt mobber hverandre.
Eller vi kan sitte ved siden av hverandre og nistirre på smarttelefonene, så mye at vi mister evnen til øyekontakt samtidig som Facebook svekker evnen til å lese andres ansikt.
Organiserer vi oss nærmere eller mer bort fra hverandre når vi får anledning til ikke bare mer virtuelle, men vikarierende liv, og fluktveien er kort fordi vi kan klikke i stedet for å takle?
Hvem melder seg på som den nye Tonnies? «Du får nå fem valg ...»
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 24. april 2015.
Tekst: Gudmund Hernes, professor II ved Handelshøyskolen BI og forsker ved FAFO.