Mange ledere og konsulenter skriver kronikker og debattinnlegg for å “flashe” sin kompetanse. Ofte kommer de ikke på trykk. Les hvorfor.
Norske medier bruker mye plass på meningsstoff både i papiraviser og på nett, enten det er snakk om kronikker, debattinnlegg, replikker eller kommentarartikler.
Ledere og fageksperter i kunnskapsvirksomheter og konsulenter av alle slag skriver så blekket spruter (eller tastaturet klaprer) i et lønnlig håp om å komme på trykk eller på nett. Særlig i virksomheter som holder seg med kommunikasjonsrådgivere.
Jakter på faglig anerkjennelse
Det er en måte å demonstrere firmaets kompetanse på. Det bidrar til å bygge faglig anerkjennelse over tid og kanskje også økt etterspørsel. Det kan være smart. I motsetning til annonser koster det ikke noe å komme på trykk med kronikker og debattinnlegg.
Konsulenter og ledere er ikke alene om å ønske å få innpass i debatt- og kronikkspaltene. Her konkurrerer de med politikere, interesseorganisasjoner, forskere og mange andre. Konkurransen er knallhard.
De fleste innleggene kommer ikke på trykk, særlig om du sikter på kronikkplassen. Kronikken gir utvilsomt prestisje, men budskapet ditt kan komme vel så effektivt frem i et kortere format.
Skriv deg bedre
Jeg har jevnlig gleden av å holde praktiske skrivekurs for ledere og fageksperter i kunnskapsvirksomheter i både næringsliv og offentlig sektor.
For å få lov til å delta på kurs er du nødt til å skrive et utkast til en kronikk eller debattinnlegg. Skal du bli bedre til å skrive, finnes det ingen snarvei. Du må simpelthen skrive.
Oppskriften på fiasko
Noen, men slett ikke alle, tekster ser ut til å være skrevet etter følgende oppskrift på 13 råd for ikke å komme på trykk.
- 1. Skryt hemningsløst av produktene og tjenestene du leverer. Bruk innlegget til å markedsføre og profilere en ny kampanje, nye tjenester, aktiviteter eller et arrangement.
- 2. Skriv mest mulig om firmaet ditt slik at folk skjønner hva dere egentlig holder på med.
- 3. Skriv for å gjøre sjefen din og/eller styret ditt tilfreds. Ikke tenk for mye på hvem leseren er. Det viktige er at du er fornøyd med hvordan budskapet er utformet.
- 4. Ikke bruk for mye tid til å tenke over hva du kan gjøre for at artikkelen skal gi noe nytt eller nyttig til leseren. Overvinn eventuelle fristelser til å gjøre artikkelen relevant og interessant for leseren.
- 5. Vær varsom med å ha et tydelig budskap eller vise en klar mening. Vær varsom med å utfordre gjeldende oppfatninger. Det er tryggest å være politisk korrekt og pakke inn budskapet i mest mulig bomull.
- 6. Vær forsiktig med å lage friske, interessevekkende overskrifter slik at du ikke støter noen. Skriv kjedelige titler, eller utelat overskriften.
- 7. Spar hovedpoenget ditt helt til slutt slik at du får fortalt mest mulig om firmaet ditt før finalen.
- 8. Bruk mest mulig fagsjargong, stammespråk og forkortelser uten å tenke på om leseren skjønner hva du skriver om. Pass endelig på at en nysgjerrig 15-åring ikke forstår det døyt av det du skriver.
- 9. Ikke bruk et personlig, levende og kreativt språk. Hold deg til etablert lederspråk ispedd velklingende konsulentfloskler.
- 10. Vær forsiktig med å bruke et aktivt og direkte språk. Da er det tryggere med et passivt språk.
- 11. Vær varsom med å vise hvem du er. I stedet for å bruke “jeg” som fortellerstemme, er det tryggere å bruke de mer upersonlige variantene “man” og “en”, eventuelt kan du bruke “vi”.
- 12. Det er en skam å sette punktum. Se hvor mange innskutte setninger du får plass til før du setter punktum.
- 13. Ikke be kollegaen din lese igjennom for å komme med forslag til hvordan artikkelen skal bli bedre. Om du absolutt vil ha noen til å lese igjennom teksten, må du forsikre deg om at du får applaus og ikke kritikk tilbake.
Hvordan kan det ha seg i at jeg finner glede i å lese igjennom tekster skåret over variasjoner av denne oppskriften?
Det skal ikke så mye til for at artikkelforfatteren skriver et veldig mye bedre andreutkast. Gjør det motsatte av hva disse rådene foreskriver, og du har økt sannsynligheten for å komme på trykk.
Referanse:
Artikkelen er publisert som gjestekommentar i Kapital nr. 12-2015.